Svein Bolling og billedkunstens metafysikk

«Menneske og dyr I», 2014

Omsider ble det laget en retrospektiv mønstring av Svein Bollings kunstnerskap på museumsnivå. Det var på høy tid, Bolling har i over 50 år vært en meget produktiv og særpreget figurativ kunstner, som det ikke har vært lett å plassere i noen av samtidens kunstformer. Han debuterte med et maleri på Høstutstillingen i 1972 mens han gikk på Kunstakademiet, og har vært en jevn utstiller siden den gang. Det var tydelig at han gikk sine egne veier, men ikke opplagt hvor han ville hen, bortsatt fra at billedkunsten var hans metode for å utsi noe av det uutsigelige i sansningens møte med virkeligheten.

Denne store mønstringen er det Haugar Kunstmuseum i Tønsberg som har fått realisert. Her er det rikelig med veggplass og museet har i hovedtrekk fulgt kronologien uten at monteringen har blitt for pedantisk og påtrengende. Det er ellers grunn til å anbefale Erik Messels biografi om Bolling. Messel er en rutinert og innsiktsfull kunsthistoriker som har blikk for både kunstnerens maleriske prosjekt og motiviske engasjement.

Det ligger mye tradisjonsbevissthet i Bollings billedverden, og den har blitt tydeligere med årene. Da han dukket opp som figurativ maler på 70-tallet var han ingen nyromantiker eller detaljrealist, men søkte å formgi og formidle menneskelige erfaringer av psykisk komplekse tilstander. Hans mange hundebilder fra 70-tallet er anskuelige i så henseende. Med sin mørke bakgrunn og fokus på svarte truende hundekropper, ofte gjennom et urolig formuttrykk, får bildene et emosjonelt trøkk som ikke akkurat er skjønnskrift for skolebarn.

I de senere årene har Bollings billeduttrykk beveget seg i retning av det symbolske i tematikk og dunkelhet i formgivningen. Her synliggjør han en virkelighet som er mer forankret i indre tilstander enn ytre synsinntrykk, en dreining som også omfatter historiske impulser, ikke bare i symbolbruk, men også i formgiving og stemninger. Med henblikk på det siste har han opplagt fått inspirasjon fra 1890-årenes symbolistiske maleri. Særlig gjelder det den tyske kunstneren Franz von Stuck (1863-1928), som skildrer dunkle stemninger med symbolmettet innhold. I denne sammenheng kan også nevnes franskmannen Gustav Moreau (1826-1898).

På Bollings utstilling i Galleri K for tre år siden så vi en sterkere betoning av den symbolistiske virkelighetsoppfatningen og tidstypiske åpenheten for andre billedtradisjoner enn de europeiske. Det gjelder særlig japansk billedkultur, men blikket vendes også mot egen kulturhistorie der antikke myter og kristen symbolikk har gitt kreative impulser. I Haugar-mønstringen møter vi en rekke slike mytologiske og symbolske motiver. De er ikke lett tilgjengelige, selv om vi kan identifisere figurer og handling, men vi aner at motivene prøver å åpne for et dypere eksistensnivå.

Svein Bolling lever ikke bare i en normal empirisk virkelighet, som kunstner beveger han seg ut over det vi ser og sanser, og søker etter det som ligger til grunn for virkeligheten. I filosofisk forstand handler det om metafysikk, om å synliggjøre det som er virkelighetens egentlige væren, men ikke kan settes på begrep. På begrepets nivå blir metafysikken bare en påstand. Derimot viser bildets sanselige retorikk oss at det metafysiske kan bli synlig. Ikke som noe håndgripelig og språklig, men gjennom bildets særegne imaginasjoner.

Teknisk sett er Bolling en dreven formgiver og billedskaper. Enten han bruker pastellkritt, olje eller tempera, så har han med årene tilegnet seg et ubesværet håndlag i utformingen av figurer og rom. Forholdet mellom figur og rom er særlig viktig i Bollings bilder. Her er den romlige atmosfæren alltid fylt av et betydningsbærende nærvær som omslutter figurer og symboler. Man kan godt si at rommet her har en auratisk karakter som i god symbolistisk tradisjon forsterker bildets meningsdimensjon.

Det er ikke mange kunstnere som jobber på den måten i dag, selv om de maler figurativt. For de fleste er rommet bare et felt de må fylle ut med matchende farge. At det sanselige rommet er ladet med substansiell fylde, er det få kunstnere som skjønner, og enda færre at billedrommet må forsterke og synliggjøre den. Svein Bolling har fattet dette poenget, spesielt også når motivets symbolske innhold skal gjøres visuelt tilgjengelig i metafysikkens modus.