The Highwaymen, Willie Nelson, Kris Kristofferson, Waylon Jennings og Johnny Cash, alle er amerikanske legender som fortsatt inspirerer og bringer håp. Foto: AP /Mark Humphrey/ NTB

Situasjonen i verdens viktigste land er kritisk. Splittelse, opptøyer og en enorm gjeld skaper bekymring. En tilnærmet senil president hjelper ikke på håpet. Men den amerikanske spirit kan gjenoppstå. En klassisk countrylåt gir kanskje håp.

Countrymusikken har hatt enorm betydning for den amerikanske sjel. Musikkstilen oppsto med et et ben i menigheten og et ben i rennesteinen. Dette har jeg tidligere skrevet en hel artikkelserie om, som ble innledet med noen sitater som beskrev denne musikkstilen.

«Kjærlighet, utroskap, smerte, slagsmål, drikking, pickup-trucks og mamma.»
Harold Bradley

«Countymusikk er tre akkorder og sannheten.»
Harlan Howard

USA er et land som har vært preget av en ukuelig optimisme, beinhardt meritokrati og en evig kamp mot naturen og ulike indre og ytre fiender. Den amerikanske ånden har gitt mange uttrykk, både negative og positive.

Unge amerikanere har ofret livet i utallige kriger, mange av disse krigene burde nok vært unngått, men dette kan ikke de unge soldatene ta ansvar for.

Som historien om sersjant John Chapman viser oss. Et nesten ufattelig mot, hvor han ofrer sitt eget liv for å redde sine medsoldater. Han levde etter mantraet God, family country. Chapman ble tildelt USAs høyeste militære utmerkelse Medal Of Honor for andre gang, noe som er svært sjelden. Men det var hans kone som måtte ta imot medaljen fra president Trump. For Chapman var død. Minnene lever videre.

Og ingen ekte amerikanere glemmer heltene fra Omaha Beach, eller heltene fra slaget ved Alamo i 1836. Selv i Norge kjente alle guttunger navnet Davy Crockett da jeg lekte cowboy og indianer på 70-tallet. Nå er vel også Crockett kansellert.

22. juli viste oss heltemotet som finnes i helt vanlige nordmenn. Da alt sviktet var det de ofte nedvurderte campingturistene som risikerte liv, eiendom og helse, ubevæpnet og uten beskyttelse. De reddet mange desperate ungdommer som forsøkte å flykte fra massemorderen. De kjørte båter inn i kuleregnet, noen i bar overkropp, mens bevæpnet politi bevoktet kaia på motsatt side. Delta-gruppen slet med tekniske problemer (ikke fordi Delta-gruppen mangler mot, men fordi infrastruktur og beredskap sviktet).

USA preges nå av en dyp splittelse, som på mange måter stikker dypere enn den splittelsen som førte til den blodige borgerkrigen i årene 1861-65. Splittelsen den gangen var i stor grad politisk, vanlige amerikanere ble kun ofre for en politisk kamp de fattige bøndene ikke brukte så mye energi på, før de sto på slagmarken og ble meiet ned i et enormt antall.

Selvsagt førte borgerkrigen til noe positivt, som frigjøringen av slavene. Men man bør merke seg at The Emancipation Proclamation ikke kom før i januar 1863. Borgerkrigen handlet om mer enn slaveriet.

Country har alltid vært et samlende fenomen. Inspirasjonen kom fra overalt. The Carter Family lot seg inspirere av kirken og salmene. Jimmie Rodgers fant inspirasjon hos jernbanearbeidere, loffere, jodling, jazz og blues. Blandet med erfaringer fra sitt eget utsvevende og alt for korte liv skapte han magi. Familiene samlet seg rundt radioapparatene, artistene ble nasjonalskatter.

Country er også svært personlig. Det er så mye følelser i låtene, noen ganger vipper det over i platt sentimentalitet. Andre ganger blir det som poesi.

The Highwaymen

The Highwaymen er en amerikansk supergruppe bestående av de veletablerte countryartistene Johnny Cash, Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson som kom sammen første gang i 1985.

Dette samarbeidet førte til en rekke fantastiske opptredener og flere plateutgivelser. Alle de fire hadde sine egne demoner å kjempe med.

Walk the Line er en fabelaktig film fra 2005, som beskriver hvordan Cash svaiet mellom rennesteinen og kirken, og nok ble reddet av sin andre ektefelle June Carter.

Waylon Jennings ga fra seg plassen i siste liten til flyet som førte hans venn Buddy Holly i døden. Dette slet han med i mange år. I en periode delte han leilighet med Johnny Cash. Man kan nesten lukte hvordan det fløt av whiskey og andre fristelser.

Willie Nelson var et «pothead», men lot ikke dette stå i veien for en svært produktiv karriere, først som låtskriver og senere som soloartist. Nelson står bak klassikere som Crazy (Patsy Cline) og Always On My Mind, som bl.a. Elvis Presley fremførte.

Kris Kristoffersen var helt spesiell. Han var skoleflink, og fikk stipend og muligheten til å studere ved Oxford, hvor han tok en mastergrad i litteratur, men fokus på poesien til William Blake.

Uten erfaring med sporten spilte han seg inn på universitetets rugbylag, og var samtidig en utmerket bokser. Siden han kom fra en militær familie, gjennomførte han senere US. Army Ranger School, noe som krever en helt spesiell vilje og fysisk styrke. Han var i tillegg helikopterpilot for U.S. Army, og utmerket seg.

Men musikken lokket, og tilslutt ofret han familien og tryggheten for en usikker fremtid. Etter gjentatte, mislykkede forsøk på å få Johnny Cash til å lytte på noen opptak, landet han visstnok i hagen til Cash med helikopter, og da fikk han oppmerksomhet! Et livslangt vennskap og musikalsk samarbeid ble resultatet.

Et fellestrekk for alle disse amerikanske legendene, var en følelse av dyp, ektefølt fellesskap med de små menneskene i samfunnet. Samtidig var de utpregede individualister, som valgte sine egne veier i livet. Man fornemmer en tro på at den amerikanske sjelen kan overvinne all motgang.

Da disse fire samarbeidet og ga ut sin første singel Highwayman, kjenner vi igjen den dype troen på the american spirit. Her noen utdrag av teksten, som forklarer hva jeg mener.

I was a highwayman
Along the coach roads I did ride

They finally hung me in the spring of twenty-five
But I am still alive

I was a sailor
I was born upon the tide
And with the sea I did abide

And when the yards broke off they said that I got killed
But I am living still

I was a dam builder
Across the river deep and wide
Where steel and water did collide

I slipped and fell into the wet concrete below
They buried me in that great tomb that knows no sound
But I am still around

Det siste verset, som synges av Johnny Cash, siteres i sin helhet.

I fly a starship
Across the Universe divide
And when I reach the other side
I’ll find a place to rest my spirit if I can
Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I’ll be back again, and again and again and again and again and again and again

Hele sangen hyller sliterne,  landeveisrøveren, sjømannen, industriarbeideren, og det siste verset hyller den amerikanske utforskertrangen. Og dette handler selvsagt ikke om gjenoppstandelse, rent fysisk. Men om arven, som videreføres av nye generasjoner amerikanere. Etter min mening en vakker tanke, som amerikanere bør finne tilbake til før alt kollapser. Mange amerikanere har dette i ryggmargen, som min egen fetter (som er født og oppvokst i USA).

Men finnes det skimt av dette i det partiet som nå kontrollerer alt? Jeg ser ikke mange tegn til dette. Tulsi Gabbard var et unntak, og betegnende nok fikk hun minimal støtte i primærvalgene, da hun stilte som presidentkandidat for Demokratene.

Nå er det offerkulturen som styrer, og alt handler om hvordan man skal tilrane seg verdier og mening fra andres innsats.

I går oppdaget jeg at det fantes en kvinnelig versjon av denne sangen, selvsagt med navnet Highwomen. Jeg fryktet det verste, men ble positivt overrasket.

Teksten fokuserer på kvinners bidrag, ikke som sutrende ofre, men som mødre, helere, forkjempere for frihet og forkynnere. Vel verdt en titt. Sangen er for øvrig skrevet (og innspilt) av Jimmy Webb.

Men hovedrollen får tildeles Johnny, Willie, Kris og Waylon. Jeg husker ikke navnet på den fabelaktige gitaristen i bakgrunnen, det er sikkert noen som kan hjelpe meg. Men presisjonen og den enkle skjønnheten er country på sitt aller beste.

Kommentarfeltet under videoen sier noe om hvor stor betydning disse legendene fortsatt har i dagens USA.

Så kanskje USA vil gjenoppstå? Selv en ateist som meg kan ofre en liten bønn for dette. Så tar vi en bønn for moderlandet i samme slengen. Den åpenbare musikkgleden til fire av mine favoritter hjelper meg på veien videre.

Kjøp Halvor Foslis bok her!