I kjølvannet av Sløseriombudsmannens dokumentasjon av Kulturrådets pengeutdeling til ubegavede kunstnere, fosset det frem en opphetet debatt i mediene. Både kunstnere og en rekke kulturskribenter var samstemte i at kommentarspalten på Sløseriombudsmannens facebook-side inneholdt forkastelig mye hets og hat mot kunstnerne. Dette kunne visstnok true deres ytringsfrihet, i den forstand at de nå var usikre på om de våget å uttrykke seg kunstnerisk lenger.

Kunstnerorganisasjonene er selvsagt opprørte over at medlemmer og ikke-organiserte kunstnere blir utsatt for hets og trusler på nettet. Fra det hold ser de på dette uvesenet som utslag av kritikk mot den offentlige finansieringen av kunstfeltet som deler ut flust med penger til kunstnerne. Men det er altså ikke kunstnere generelt som nettrollene høvler over, det er hovedsakelig de talentløse, som også får utbetalt de største beløpene. De fleste av landets kunstnere jobber i det stille og skaper etter beste evne, og som regel får de heller ikke en rød øre av de offentlige midlene.

Vi skal merke oss at nettrollenes krasse omtale gjelder et lite antall kunstnere, og at kritikken retter seg mot det de produserer, samt de uforholdsmessige høye beløpene de mottar. Det man reagerer på her er det åpenbare misforholdet mellom kunstnerisk innsats og stipendienes størrelse. Allikevel er det viktig å nevne at den kunstneriske innsatsen blir vurdert av et uavhengig fagutvalg i Kulturrådet, som institusjonen ikke har noen innflytelse over. Kulturrådet bare forvalter pengebingen, mens de ulike fagutvalgene med oppnevnte kunstnere i flertall bestemmer hvem og hvor mye støtte den enkelte søker skal få.

Det kommer sjelden kritiske innvendinger mot denne fordelingen av midler, og avgjort ingen faglig begrunnet kritikk. De forskjellige fagkritikerne, som kunstkritikere, teaterkritikere og musikkritikerne, for bare å nevne noen, kommer aldri med noen faglig vurdering av de økonomisk mest premierte stipendiatene. Det er bare nettrollene som våger å skrive krasse kommentarer, men de er naturlig nok anonyme. Allikevel kommer de med en berettiget kritikk av fagutvalgenes kvalitetsvurdering og dermed gyldigheten av Kulturrådets pengesløseri.

Dette er helt legitimt selv om ytringsformen er servert med edder og galle. Den burde blitt fremført på en profesjonell måte av fagkritiske aktører med relevant kompetanse. Uansett er poenget her at det økonomiske og kunstneriske uvesenet under Kulturrådets beskyttende vinger kan bli synlig i det offentlige ordskiftet. Men i dagens kulturelle klima gir de profesjonelle kritikerne blaffen mens de arrogante kulturjournalistene bare pisser kunstnerne opp etter ryggen. Hva annet har de å gjøre? De har jo ingen faglige kvalifikasjoner til å vurdere de kunstneriske uttrykkene!

Når en så ryddig og troverdig skribent som Anki Gerhardsen skriver i Aftenposten (13/4) at kulturjornalistikken må bli mer kritisk og krass, så er det feil medisin og målsetning. Det er greit at kulturjournalistene blir mer bevisste på ha de skriver, men deres oppgave er ikke å drive kunstfaglig vurdering. Det går sikkert an å sprite opp spaltene med litt begeistring eller kritisk brodd. Men når det gjelder den profesjonelle fagkritikken så har den som formål å kvalitetsvurdere kunstverk i det offentlige rom. At så ikke skjer kan ha flere årsaker.

Noen kritikere er inkompetente, andre er feige og unnfallende. Skriver man noe krast og negativt om en kunstners verker, så hagler det med hets og trusler fra flere hold. Jeg har jobbet som kritiker i 50 år og vet hva jeg skriver om. Hadde jeg gjort som nettrollene og vært anonym, ville jeg ha sluppet dette ubehaget, og ikke minst unngått å bli sparket av Dagbladet, VG og Aftenposten etter tur. Det er ikke alt kritikerstoff som passer inn i visse aviser, selv om de i tide og u-tide proklamerer ytringsfrihet i den redaksjonelle driften.

Når kritikerne ikke lenger er særlig synlige og krasse i sine vurderinger, så kan det også skyldes at de ikke lenger har en reell ytringsfrihet. De våger ikke å si hva de mener, eller uttrykke kontroversielle synspunkter. Derfor blir de fleste av dem politisk korrekte og samstemte i hva som er dagens riktige kunstsyn. Ingen av dem prøver å problematisere kunstverkene, ei heller foretar de noen kvalitetsvurdering. Ikke så merkelig egentlig, for det finnes ikke lenger kriterier å vurdere etter. Det spesifikt kunstneriske som består av estetiske kriterier og kvaliteter, ble ryddet av veien på 80-tallet, da verket ble erstattet av konsepter.

Hvordan Anki Gerhardsen skal få dratt i gang en kritisk og krass kulturjournalistikk i et slikt kunstdødt klima er litt av en gåte. Hun burde heller prøve å få liv i den kunstfaglige kritikken som nesten er usynlig i det offentlige rom, i alle fall er den helt tannløs. På 70-tallet var det mer liv og røre i kritikken. En av mine favoritter var Walther Benjamin og særlig hans oppfordring til kritikeren: «En kritiker må gå til sin gjerning med samme entusiasme som når en kannibal tilbereder et spebarn». Her har kritikken høye ambisjoner. Dagens kulturkritikk har ingen ambisjoner i det hele tatt, bortsett fra å forvare den politiske ytringsfriheten til ubegavede kunstnere.