Giovanni da Modena (ca. 1379 – ca. 1455), Muhammed i helvete, etter 28. sang i «Den guddommelige komedie» av Dante, freske i San Petronius-katedralen, Bologna.

Det er i år 700 år siden den store dikteren Dante Alighieri (1265–1321) døde, og i den anledning er det kommet flere nyutgivelser og oversettelser av «Den guddommelige komedie».

Med dette hovedverket la ikke bare Dante mye av grunnlaget for at det italienske språket ble avledet fra det toscanske, han la også for dagen en nærmest komplett middelaldersk verdensanskuelse, der livet etter døden var vel så viktig som tilværelsen i det dennesidige.

Dramet tar form av en reise i hundre kapitler på vers, kalt sanger, som Dante gjør gjennom de tre dødsrikene helvete, skjærsilden og paradis. Underveis møter han et stort antall skikkelser fra verdenshistorien, bibelhistorien og mytologien, og blant dem som får sin evige straff i helvete, er Muhammed, islams profet.

Krav om at denne delen av verket – og kunstverker som skildrer den – skal sensureres, har lenge blitt stilt fra islamistisk hold. Nytt er det imidlertid at kravet er blitt innfridd i en presumptivt komplett oversettelse av «Den guddommelige komedie».

For i en ny flamsk oversettelse av verket som er utgitt av det Utrecht-baserte forlaget Blossom Books, er Muhammeds navn fjernet fra den 28. sangen i helvete, opplyser nederlandske og belgiske medier. Hverken oversetter eller forlag ønsker å krenke muslimske lesere unødig, heter det. På denne måten er Dantes verk «vennligere og mer tilgjengelig».

Eksakt hvordan en fortegnelse over pinslene som gjennomgås av skikkelsene Dante plasserer i helvete, kan bli så fordømrade vennlig, er ikke godt å si. I dikterens fantasi har straffene som utmåles til hver især, sammenheng med syndene de gjorde seg skyldige i mens de levde.

I de aktuelle verselinjene har en smådjevel sprettet opp Muhammed fra haken og ned til skrittet. Fordi Muhammed skapte splid mens han levde, finner Dante det passende at han selv splittes fysisk i helvete. Ikke engang en ødelagt tønne er like gapende som den ille tilredte Muhammeds kropp, skildrer Dante.

I Christian K.F. Molbechs danske oversettelse fra 1919 lyder disse linjene slik:

Jeg skued En – ej gabe kan saalunde
den Tønde, hvis Bundstaver ere sprængte –
fra Hagen indtil Skrævet gik hans Vunde.
Ned mellem Benene hans indvold hængte,
Lever og Hjerte saa’s, og Skidentarmen,
der Maden gør til Møg, helt ut sig trængte.
Mens nøje jeg beskued ham, med Armen
han foran i sitt Bryst opplukked Saaret,
og sagde: «Se hvordan jeg kløver Barmen!
Se her, hvor Muhammed er sønderskaaret!

Dante fortsetter med å beskrive et lignende sår hos kalifen Ali, som grunnla sjia-islam, og dermed gjorde et nytt splittelsesarbeid, denne gangen internt i islam.

Freskemaleriet i St. Petronius-katedralen i Bologna som viser Muhammed i den lite flatterende situasjonen der smådjevelen skal gå i gang med mishandlingen, har lenge vært bevoktet i egenskap av terrormål for islamister. Men det har aldri vært aktuelt å fjerne Giovanni da Modenas lite islamofile kunstverk fra den store kirken.

«Den guddommelige komedie» har en viktig plass i italienske skoleelevers pensum, og det har heller aldri vært på tale å etterkomme krav fra islamister om at verket må sensureres eller fjernes fra undervisningen.

Tidlige spirer av woke-ideologi kunne dog øynes for mer enn ti år siden, da en antirasistisk NGO forgjeves krevde Komedien fjernet fra den italienske skolen på grunn av «antisemittisme, islamofobi, rasisme og homofobi».

Det flamske forlaget ser altså ut til å være først ute med å gi etter for denne kulturelle vandalismen. Men har man først begynt å gå langs den veien, er det ikke ende på hva man måtte fjerne for ikke å støte noen. At Dante puttet en pave i helvete må jo være støtende for nidkjære katolikker.

Homoaktivister kunne også ha en høne å plukke med dikteren, som lar homofile, eller «sodomitter» som var den foretrukne betegnelsen på 1300-tallet, pines i flammer både i helvete og i skjærsilden. I skjærsildens 26. sang har Molbech gjendiktet Dante på denne måten:

Hint Folk, som til den anden Side stævned,
besmitted med den Last sig allesammen,
for hvilken Cæsar hist blev «Dronning» nævnet.
Derfor de skrige: «Sodom» gennem Flammen,
bebrejdende sig selv, som før du hørte,
og Flammebrodden øge de ved Skammen.

Kanskje man skulle fjerne dette også? I det hinsidige skal man vel ikke lenger gå rundt i sviende skam over å ha vært homofil.

Hvor antiseptisk skal egentlig litteraturen bli?

I den grad litteraturen skal speile virkeligheten eller forestillinger om den, kan den vanskelig unngå å romme ganske mange skittenheter. For hverken livet selv eller tankene om det er særlig antiseptiske.

Det Blossom Books holder på med, er å gi etter for trusler mot den litterære friheten, og således en åpenbart sivilisasjonsfiendtlig underkastelse. Forlaget kan gå og ta seg en bolle.

For som Oriana Fallaci sa til Wall Street Journal ikke lenge før hun døde: «The moment you give up your principles, and your values, you are dead, your culture is dead, your civilization is dead. Period.»

Kjøp Oriana Fallacis bok her.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!