Foto: Ole J. Gravem d.e. (1850-1900)
Husmannsplass, trolig i Sunndal kommune, sølvgelatinkopi i Sunndal museumslags fotosamlinger. Det er nok en lignende plass det var tenkt på da det ble skrevet Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!
En aldrende venn fortalte meg nylig at han satt med sin gamle skolesangbok og ble grepet av tekstene og musikken der. Det førte meg til min egen sangbok fra forne dager, og det gikk med meg som med ham. Hvem vet om flere enn oss to kan bli grepet? Den som leser og lytter, får vite!
I fordums tid var man nøye med hva som ble sunget i de norske skolestuene. Sangene skulle være tradisjonsbevarende og bidra til å bygge en selvstendig nasjon av hederlige, frihetselskende og nasjonalsinnede borgere. Man tok inn tekster om vanlige, trauste menneskers liv i fortid og samtid, om arbeid og fritid, om sorger og gleder, om alvor og spøk. Man sang om berømte, historiske personer og begivenheter, man sang om håpene og målene for fremtiden. Og man visste så vel at det var viktig å synge i skolen. Allerede opphavsmannen til vår protestantiske tro, Martin Luther (1483-1546), hadde innprentet at musikk måtte man ha i klasserommene og at lærerne måtte kunne synge! (Man muss die Musik unbedingt in den Schulen halten. Ein Schulmeister muss singen können…)
I skolesangbøkene våre var noe av stoffet laget med tanke på undervisningsbruk mens annet ble hentet inn fra livet utenfor skolen. Slik oppsto en blanding av folkelige sanger, av kunstmusikk og av pedagogikk. Men den tekstlige og musikalske kvaliteten var man nøye med. De ulike sangsamlingene hadde mye felles innhold og ble benyttet gjennom flere årtier. Det førte til at flerfoldige sanger ble hele folkets eiendom. De bidro til å skape én nasjon, ett fellesskap og en trygg fremtid. Slike sanger burde fortsatt holdes levende i landet!
Sangene som jeg velger, er velkjente. På YouTube finnes ulike innspillinger, og jeg håper at valgene mine faller i smak. Tekstversjonene har jeg etter evne tilpasset de benyttede innspillingene.
Anne Knutsdotter
I gamle dager var bosettingen ute på bygdene ganske spredt. Ikke alle gårder var like gromme og velholdte. Livet kunne være vanskelig. Hverken slit eller sult var ukjent. Noen ganger gjorde det kanskje godt med litt galgenhumor?
Teksten stammer fra et teaterstykke, Han har det strengt (1865), av Claus Pavels Riis (1826-1886). Vår nynorske versjon er ved Hulda Garborg (1862-1934) og Ingvar Bøhn (1838 -1924). Melodien er en folketone: Je tente mig saa længe hos en Telebondemand.
Innspillingen demonstrerer hvordan sangen kunne høres ut for allmuen den gang.
Eg heiter Anne Knutsdotter, Kari er mi mor,
og Truls han er min bror;
vi bur uppå ein plass, der som ingen skulle tru
at nokon kunne bu.
Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen,
Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!Ja, plassen ligg så høgt, høgt oppe i ei ur
tett under berge-mur;
og det er ikkje meir enn at vi på simpel vis
kan fø to kyr og ein gris!
Og kyrne heiter Dagros, Fagros, gamle Fagros,
grisen heiter Giss, Giss, Giss!Og heile dalen ser vi der oppe hjå oss godt,
men all ting er så smått,
for folka dei er slett ikkje større enn som så –
der nede vi kan sjå.
Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen,
Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!Om sumar’n er det moro å gå å sanke bær
i munn og neverkopp;
på stove-taket veks det to unge hegge-kjerr,
som geita eter opp.
Og geita heiter Snøgga, Stygga, Lurverygga,
høna heiter Tipp, Tipp, Tipp.Og vinteren kan jamt ikkje vera oss for god
med frost og fokk og snjo.
Då kan det ofte over dei fjorten dagar gå
som vi ikkje folk får sjå.
Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen,
Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!Og far min han er kramkar, han strevar trottug nok
og fer så vidt omkring;
ho mor ho steller huset, eg spinner på min rokk,
men han Truls gjer ingen ting.
Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen,
Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!
Eg ser deg utfor gluggen
Enten en lever som loslitt leilending ute i hutaheiti eller styrer som staselig storbonde nede i dalen, så er det ofte uenighet knyttet til forelskelse og kjærlighet. Her aner vi den grumme fader som vil vokte sin datters dyd – eller kanskje bare fordrive en uønsket dreng.
Teksten fører sammen tre ulike motiver: Vuggesang (suril, suril, suril, suril lei) – kjærlighetssang (-kjær søte venen min) – varselsang (far, han er heime). Ungjenta er inne og synger en vuggevise for et barn, men samtidig synger hun om følelsene sine for vennen som står utenfor, og hun advarer ham mot sitt olme opphav.
Om denne sangen vet jeg ikke annet enn at den regnes til våre tradisjonelle folketoner, og at den visstnok ble nedtegnet av selveste Ole Bull (1810-1880).
Innspillingen er helt ulik den forrige. Her har vi en borgerlig overklasseversjon beregnet på konsertsaler eller store stuer.
Eg ser deg utfor gluggen,
-kjær søte venen min –
eg kjenner deg på skuggen.
Du kan kje sleppa inn.
I kveld eg gløymde den kubben å reisa,
eg meiner den guten er bindande galen,
som inkje kan høyra at far han er heime.
-kjær søte venen min –
suril, suril, suril, suril lei.Og fryser du på foten
-kjær søte venen min –
då gakk så du åt fjoset,
der kan du sleppa inn.
I kveld eg gløymde …I morgon før hanen gjeler
-kjær søte venen min –
ligg far bort med kverna og meler.
Då kan du sleppa inn.
I kveld eg gløymde …
Ola Glomstulen
Forelskelse kunne ende med giftemål. Den gang som nå. Og bryllupet ble som man hadde råd til. Maten tyder ikke på en mesterkokk. Men gleden er godt ivaretatt, i teksten som i tonen. Og brudeferden er bra lang.
To personer er aktive, en som forteller (Kari?) og en (Ola Glomstulen?) som taler til Kari. Sistelinjen i versene fungerer som omkved og kan meningsfullt synges av den ene alene eller av begge samtidig. Bemerk at det siste verset kun er fortellende og at sistelinjen tidsmessig (futurum) ikke stemmer med resten av verset (preteritum).
Innholdet kan henspille på et bryllup i 1751 mellom Ole Andersen og Karen Pedersen (Kari?) i Solum kirke i Skien kommune. Gråten er en bydel i Skien, ved Skienselva; der bodde en handelskar ved navn Ola Glomstulen. Og i Skien finner vi slektsnavnet Blehr.
Melodien føres vanligvis opp som norsk folketone. Arrangøren har gjort sine valg og lar to personer opptre. De får synge sammen i sistelinjene. Instrumentene gir det hele en ekstra norsk dåm.
Ola Glomstulen hadde ei gammal grå geit.
«Å kjære mi Kari, gjer pølsa bra feit.»
For i morgon skal Ola Glomstulen gifta seg.Ola Glomstulen hadde ei fingerbjørg malt.
«Å kjære mi Kari, du bryggjar vel alt?»
For i morgon skal Ola Glomstulen gifta seg.Ola Glomstulen hadde så lang ei brurefær.
Ho nådde frå Solum te Gråten hjå Blehr;
for i morgon skal Ola Glomstulen gifta seg.
Per spelmann
I fordums tid var musikken og sangen alltid til stede i nordmenns liv. Det satte sitt preg på forfedrene våre, historien vår, kulturen vår og samfunnet vårt – og det preger livene våre i dag.
Det er et mystisk faktum at musikk påvirker oss, og at ulike typer musikk påvirker ulikt. Sang kan bringe trøst der sorgen tynger, glede der vantrivsel gror, gi mot til innsats når mismotet råder. I tunge tider kan den bidra mer enn gods og gull. Og vår alles Martin Luther som vel kjente til tonenes terapeutiske virkning, kunne helhjertet hevde at sang og musikk er den beste trøst for et ødelagt menneske, selv om det ikke får til å synge så veldig vakkert (Musik ist der beste Trost für einen verstörten Menschen, auch wenn er nur ein wenig zu singen vermag).
Og så dukker Per spelmann opp på kirkebakken. Nå skal der danses. Per viser oss at vi av og til må velge. Han selv prioriterer kunsten (musikken) fremfor det materialistiske (kua og feet). Med felespillet sitt fortryller han tilhørerne. Han bringer glede og latter, vemod og gråt. Og han gir alle en berikende opplevelse. Måtte han bare overleve selv!
Teksten og musikken regnes som norsk folkekunst av ukjent opphav. Igjen merker vi oss at teksten kombinerer en ukjent som forteller med en person (Per) som bidrar med direkte tale. Det hevdes at Per kan være spillemannen Petter Christian Rasmussen (1759-1836?) også kalt Strømsingen. En overlevering forteller at han måtte pantsette fela og leverte inn en eller to kuer for å få den igjen.
Per spelmann han hadde ei einaste ku.
Han bytte bort kua, fekk fela igjen.
«Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi.»Per spelmann, han spela, og fela ho lét,
så gutane dansa, og jentene grét.Per spelmann, han spela, og fela var god
Så gutane dansa, og jentene lo.«Og om eg vert gammal som stein under bru,
nei aldri eg byter bort fela for ku.»«Og om eg vert gammal som mose på tre,
nei aldri eg byter bort fela for fé.
Du gamle gode fiolin, du fiolin, du fela mi!»
