Lars Saabye Christensen på bokmessen i Frankfurt i 2019. Nå kommer han med en ny roman, som kan skape reaksjoner. Foto: Daniel ROLAND / AFP/ NTB

Litteraturkritiker Steinar Sivertsen har anmeldt Lars Saabye Christensens siste bok i Stavanger Aftenblad. Dette er nok en av de råeste bokanmeldelser jeg har lest.

Og dette mener jeg som noe 100 prosent positivt, Sivertsen engasjerte meg såpass at boken han anmeldte allerede er bestilt. Og dette ser ut til å være en bok som treffer tidsånden.

Mitt første møte med Lars Saabye Christensen var som for mange andre på min alder ungdomsromanen Beatles. Den kom ut i 1984, og fikk stor oppmerksomhet. For en 16 år gammel musikkinteressert gutt den gangen var denne boken en virkelig stor leseopplevelse, og hvis noen har gått glipp av denne perlen, så løp og kjøp.

Saabye Christensen har dessuten vært en modig stemme i andre sammenhenger også. Han fremstår som en person og kunstner som står opp for ytringsfriheten, og ikke tolererer sludder. Her et intervju med Saabye Christensen fra desember 2015, som ble omtalt av Document.

Kreftsyk

Etter at Saaby Christensen ble kreftsyk, følte mange at hans roman Skyggeboken (2019) var hans siste. Som Sivertsen skriver, tok han på en måte avskjed med sine lesere, en siste hilsen fra «dødens skygge».

Men den populære forfatteren hadde mer på lager. I 2020 kom to utgivelser. Nå kommer altså boken En tilfeldig nordmann – Den hele og fulle sannhet om Gordon Mo, utgitt av Cappelen Damm. Anmelder Sivertsen er fornøyd med resultatet, og gir boken terningkast fem. Han beskriver boken som en original, samfunnskritisk tekst med skarpe kanter. Og han forventer at noen bli forarget over innholdet.

For Sivertsen oppfatter boken som et angrep då det politisk korrekte, på «woke»-idiotiet, kan man kanskje si. Jeg-personen i romanen, Frans Meek, er en tidligere hippie og narkoman som nå bor på Vestkanten, og omtaler seg selv med det majestetiske «vi» Det tegnes et lite flatterende bilde av denne Meek, ifølge anmelderen.

Bannende byråkrat i utakt med tidsånden

Bokens hovedperson er 59 år gamle Gordon Mo, som beskrives slik:

En ensom, lojal, anonym byråkrat med dement mor, einstøingen som mister jobben i Landbruksdepartementet etter tretti år, for så – på ekte saabye-vis – å måtte underkaste seg tvungent psykisk helsevern, først på en institusjon i USA, til slutt på Hurdal Rehabiliseringssenter.

Mo har et problem: Det «koker»  over for ham. Raseriet blir synlig for omgivelsene, ved «en tourettesliknende strøm av eder og kjønnsord».

Han klikker på den privilegerte prateklassen, som man møter på Fredssenteret eller Litteraturhuset. Mo mister jobben, og da tar det helt av.

Så brått står han uten jobb, provoserer kvinner som verken tåler vitser ellers røff tale, omtales i mediene som Forstyrreren og behandles som et psykiatrisk tilfelle. Ingen skal derfor kunne si at ytringsfriheten i Norge ikke har sin pris.

Mo er som en Don Quijote som kjemper en håpløs kamp mot vindmøllene:

Men utestengelsen av Gordon Mo fra det gode selskap knyttes ikke bare til bruk av ord og uttrykk som «nøttefitteknekker», «goddagmann økseskaftfitte», «snørrjesus», «prostatajomfrufaen», «Av fitte er vi kommet og til dritt skal vi bli». På debattmøtene stiller han seg kritisk til mange av de argumentene som framføres.

Meningene hans er definitivt i utakt med tidsånden der det å stå fram som «krenket» er siste mote, hvor en hjemvendt IS-kvinne fra Al Hol-leiren omfavnes med større omtanke og toleranse enn kalifatets ofre, der diverse kjønnsskifteambassadører understreker at «Vi er feilvarer som må repareres», at kroppen alltid har rett, at «Det nye mennesket er valgfritt».

Sivertsen forventer at noen vil bli krenket av polemikken.

Dagens krenkelseshysteri, den falske humanismen markedsført av patetiske, privilegerte selvpiskere (les: Carsten Jensen) som hvitvasker muslimske mordere, advarselen mot dem som «leker Gud i Guds fravær» og som i sin blinde ferd på en utbyttet jord har skylden for covid-19 – her fins mange ukorrekte politiske utfall og mye mørk latter som ikke passer inn i dagens hatske debattklima der enhver motforestilling bannlyses.

Sivertsen nevner at man kjenner igjen klassiske temaer fra forfatterens lange karriere, som snublende helter, klovner og populærkulturelle referanser som Jim Morrison.

60-tallets destruktive frihetskultus

Boken tegner et ekko fra 60-tallets destruktive frihetskultus, skriver anmelderen.

Dette er en frihetskultus som er ansvarlig for mange av de problemene vi står overfor i dag, for enkelhets skyld oppsummert i begrepet identitetspolitikken. Sivertsen serverer følgende strofe:

(E)nsomhet som lammer, vennskap som varmer, en herrefrisør på defensiven, ekko fra 60-tallets destruktive frihetskultus, døden som slår til når man minst venter det, skillet mellom fattig og rik, fyndord («Ekstremismen er den nye normalen»), elegant metaforikk («Vi er født i krenkelsens arkiver», «øynene er vindstille»), insisteringen på at «Det komiske er toleransens genre».

VGs anmelder Sindre Hovdenakk er også fornøyd.

«Tilværelsen er blitt en rettssak», skriver han et sted, og tilføyer senere om oss europeere: «Vi synes det er en dyd å hate oss selv.»
Finslepen satire er det altså ikke snakk om, snarere ganske grovt tilhugget samtidskritikk. Men det holder likevel lenge for meg.

Men Sindre Hovdenakk siterer sparsomt fra boka. Blir det for sterkt for VGs lesere? Marta Norheims anmeldelse for NRK har en overskrift som starter med «Satire og klovneri». Hun er usikker på om Saabye Christensen treffer, men har tvilt seg fram til et «ja».

Og då må spørsmåla stillast: Treff han? Er sirkuset underhaldande og piskeslaga fortente? Svaret er ikkje opplagt, men eg har tvilt meg fram til eit «ja».

Romanen er underhaldande dersom ein slepper ideen om at historia skal henge på greip, og i tillegg har høg toleranse for blødmer av typen «Gordon Mo får øye på seg selv i speilet. Det er lenge siden sist. Gjensynet er ikke hjertelig» eller «En pasient uten diagnose er som en forfatter uten språk».

Mediene er nok litt i villrede angående boken til Saabye Christensen. De vil nødig angripe en såpass markant figur i norsk litteraturhistorie, men samtidig misliker de jo sterkt budskapet hans. Det blir nok med litt overfladisk jatting, denne boken vil trolig bli fort glemt av Dagbladet og de andre.

Nettavisens anmelder Jan Øyvind Helgesen gir riktignok boken toppscore og en sterk anbefaling.

«En tilfeldig nordmann» med undertittel den fulle og hele sannheten om Gordon Mo, er etter min vurdering den mest intense romanen Saabye Christensen har skrevet. Den er ett hundre prosent handlingsmettet for å bruke et sånt uttrykk. Språklig er den krydret med intelligente og spennende formuleringer – nærmest et oppslagsverk for neste bordtale – om man driver med slikt. For eksempel: «Det gjelder å skifte mening så langsomt at alle tror du er prinsipiell». Eller: «En pasient uten diagnose er som en fortfatter uten språk, en roman uten tittel, en hund uten bånd».

Stavanger Aftenblad har en meget sterk og frittenkende kulturavdeling, med blant annet kulturjournalist Jan Zahl, som jeg har skrevet om tidligere. Så Sivertsen lar seg ikke begrense. Hans anmeldelse er helt uten filter. Da jeg leste anmeldelsen, fikk jeg en følelse at Sivertsen også er lei av sludderet.

Personlig mener jeg at dette som beskrives i anmeldelsene ikke egentlig fremstår som satire eller klovneri. Det virker mer som samfunnskritikk, slik Sivertsen skriver.

Det handler ikke om at historien ikke henger på greip, slik NRKs anmelder skriver. For historien er jo i ferd med å bli dekonstruert og avkolonisert, med katastrofale følger for en vestlig kultur som oppdras til å hate seg selv.

Det handler om de største spørsmålene i vår tid, som preges av ren og skjær galskap.

Det er ikke Mo som er gal. Det er verden som har blitt underlig.

Som Sigbjørn Obstfelder sa det i diktet Jeg ser:

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser paå de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser,  jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …

Kjøp Halvor Foslis bok her!