Tito Azzolino (1837–1907)
Utkast (1878) til dekorasjon for første akt av Der fliegende Holländer, Una riva circondata da rocce (En strand omgitt av klipper), vannfarger på kartong, Archivio Storico Ricordi,

Eventuelle lesere og lyttere får selv vurdere om denne noe norgespatriotiske overskriften holder vann – men jeg tror båten bærer! Fra først av ville jeg bare besøke Senta og dykke ned i hennes Ballade, men havnet da i et opprørt hav av store mengder stoff, og malstrømmer førte meg til hele operaen om henne, til norske Wagner-sangere og til Wagner-oppførelser i Norge. Dog – en Wagner-entusiast som meg, mister aldri Senta av syne! Jeg bauter meg derfor etter hvert tilbake igjen til den skjønne, tross stormer og tidevann, og når jeg igjen er hos henne, og hun synger balladen sin for meg – måtte jeg da bare ikke være kommet hankeløs!

Norge og Den flyvende hollender.

Den flyvende hollender (Der fliegende Holländer), operaen med tekst og musikk av Richard Wagner (1813-1883), ble uroppført i Dresden i 1843, men ideen til den kom fra Norge. I 1839 foretok Wagner en sjøreise fra Øst-Preussen til London. Et voldsomt uvær tvang skipet til å søke nødhavn i en norsk bukt, sannsynligvis i Sandvigen på Borøya. Der finnes en gård som heter Dalane, og den har trolig gitt navn til operaens norske skipper, Daland. Daland er far til den kvinnelige hovedpersonen, Senta.

Wagner skriver: Turen i den norske skjærgården gjorde et mektig inntrykk på meg. Sagnet om Den flyvende hollender, slik jeg fikk det fortalt av matrosene, formet seg til et fast bilde i min fantasi, akkurat som om jeg skulle ha opplevet det blant sjørøvere.

Selv om Wagner fra før kjente til Havets Ahasverus av Heinrich Heine (1797-1856), og selv om en folkemelodi fra Hebridene dukker opp, så er Den flyvende hollender uløselig knyttet til landet vårt: Handlingen foregår i Norge. Landskapet, værlaget og havet er norsk. De sørlandske øyer, holmer og skjær med vind og bølger ligger bak de musikalske skildringene. Mystikken og uhyggen stammer fra vaskekte sjøfolks overtro. Persongalleriet er norsk – med unntak av hollenderen selv og mannskapet hans.

Denne operaen blir begynnelsen på Wagners enestående berømmelse og betydning. Den er hans første forsøk på å gå utenom den vanlige operaformen, det første skrittet mot musikkdramaet, og den blir derved særdeles viktig musikkhistorisk. Hans forutgående operaer er mer eller mindre forsvunnet i dypet.

Norske Wagner-sangere

Wagner-operaer skal naturlig nok synges, og sannelig har Norge bidratt i den sammenheng! Antallet norske operasangere gjennom tidene er på godt over 300 personer; sml.: Norsk operahistorie – Maud Hurums (1937-2018) operasangeroversikt – Institutt for musikkvitenskap (uio.no), og flere av dem har ved sine kunstneriske prestasjoner bidratt til Wagners berømmelse. Vi kan lett nevne minst 14 norske sangerinner som har hatt viktige roller i seriøse oppsetninger av Wagner-operaer, og tilsvarende kan vi vise til minst 10 norske sangere.

Opp fra dette sangerhavet vil jeg først trekke fem av våre betydeligste Wagner-tolkere gjennom tidene: Den svensk-norske sopranen Ellen Gulbranson (1863-1947) ble født i Stockholm. Hun giftet seg norsk i 1890, fikk norsk statsborgerskap og var en av sin tids ledende Wagner-sangerinner. Bare én annen nordisk sangerinne har hatt en tilsvarende stor glansperiode ved Bayreuth som henne, nemlig Kirsten Flagstad (1895-1962) som ble født i Hamar, og kanskje er hun den største Wagner-sangerinnen i musikkhistorien. Karl Aalgaard Østvig (1889-1967) ble født i Christiania. Antagelig er han den beste dramatiske tenor som Norge hittil har fostret. Ivar Frithjof Andresen (1896-1940) var født i Christiania og ble den første nordmann som opptrådte ved Metropolitan Opera i New York (1930). Da sang han rollen som Hollenderen. Peter Klaveness (1950-) som er født i Washington D.C. og oppvokst i Norge, ble engasjert i Bayreuth som Hagen i Götterdämmerung, en rolle ingen annen nordmann hadde gjort der etter Ivar F. Andresen.

Så vil jeg minne om noen norske Senta’er. Hun og hennes ballade er tross alt både utferdssted og anløpssted for denne vidløftige ferden min. Jeg fører dem opp etter fødselsår:

Ingeborg Aas (1858-1937) som tok kunstnernavnet Gina Oselio, ble født i Christiania og sang rollen ved den første Hollender-oppførelsen i Norge (Nationaltheatret 1901). Så følger Elisa Wiborg (1862-1938) født i Kragerø, Marit Isene (1923-2002) født i Kristiania, Ingrid Bjoner (1927-2006) født i Kråkstad, Frøydis Klausberger (1946-) født i Bergen. Turid Karlsen (1955-) ble født i Oslo og sang Senta ved den andre oppførelsen av Hollenderen i Norge (Den norske Opera 1972). Så Solveig Kringlebotn (1963 -) som er født i Drøbak. Elisabeth Teige (1980 -) er født i Ålesund og var Senta i tredje og foreløpig siste norske Hollender-oppførelse (Bergen Nasjonale Opera 2018).

Unge norske sangere gjør det ellers bemerkelsesverdig godt på Wagner-fronten: Elisabeth Teige hører vi nedenfor i innspillingen fra Bergen. Margrethe Fredheim (1987 -) fra Sandefjord sang seg i høst helt til topps i Danmark i verdens største operakonkurranse for Wagner-musikk. Lise Davidsen (1987 -) fra Stokke i Vestfold anses for tiden som det fremste operatalentet Norge har hatt siden Kirsten Flagstad. Nå går hun på scenen i Bayreuth i rollen som Elisabeth i Tannhäuser. Forrige gang dette skjedde med en norsk sanger, var i 1894 da Elisa Wiborg sang samme rolle.

Norske Wagner-oppførelser

Men operaer skal også oppføres, og selv i den forbindelse synes jeg landet vårt har bidratt godt. Den første Wagner-operaen som kom på scenen i Norge, var Tannhäuser i 1876 (Christiania teater). Den fulgtes av Lohengrin i 1885 (Tivoli, Kristiania). Så ankom Den flyvende hollender i 1901 med Gina Oselio som Senta; den settes opp på ny i 1972 med Turid Karlsen i hovedrollen; og deretter i 2018 med Elisabeth Teige. Det ser ut til at ti av Wagners operaer hittil er blitt oppført i Norge, noen av dem flere ganger – se her.

Operaens handling og Sentas Ballade

Handlingen i Den flyvende hollender begynner en uværsnatt. Den norske sjøkapteinen og skipsrederen Daland kaster anker i en lun bukt for å unngå et voldsomt stormvær. Litt senere ankrer også hollenderen opp der, og han går i land fra skipet sitt for å finne en kvinne som kan løse ham fra en forbannelse som hviler over ham. Daland og hollenderen kommer i prat, og i samtalens løp fremkommer at Daland har en gifteferdig og vakker datter ved navn Senta – etnisk norsk på tross av navnet! Samtalen ender med at Daland inviterer hollenderen hjem til seg og håper at han nå har funnet en både velstående og velegnet svigersønn.

I det dalandske hjem sitter Senta sammen med andre kvinner. De kjenner alle til fortellingen om den flyvende hollenderen. En gang ville han seile rundt et kapp i en forferdelig storm, og for å greie det, mottok han hjelp av djevelen. Derved ble han fordømt til å fare hvileløst omkring på alle hav til evig tid og på dommens dag bli til støv. Men en Guds engel har likevel sagt at han kan bli frelst ved en ren kvinnes trofaste kjærlighet, en kjærlighet som står i last og brast og varer inn i døden. Hvert syvende år får han gå i land og lete etter denne kvinnen, men han har aldri funnet henne. På oppfordring synger Senta balladen om hollenderen mens hun ser på et fantasibilde av ham som henger på veggen. Sangen gir oss nesten hele operaen i kortform, og den munner ut i Sentas overbevisning om at hun er den som ved sin troskap skal bringe frelse. En stund senere kommer hollenderen og faren hennes inn, og hva som videre skjer, finner den ut som fordyper seg i operaen.

Wagner komponerer ut fra et såkalt ledemotiv-system: Små, korte melodistumper karakteriserer en person, en ide, en følelse, en hendelse e.l. og dukker opp sammen med disse. I Sentas ballade finner vi to ledemotiver. Hollender-motivet hører vi i første halvdel av 1. og 2. vers. Det er en dyster og truende bassmelodi som ikke bare forteller noe om ham som person, men som også kan gi et bilde av uvær og tunge bølger – av noe truende, farlig og ondt. Frelsesmotivet som vi hører i annen halvdel av de to versene, har en melodi og harmonisering som gir inntrykk av avklarethet, renhet, enkelhet – av kirke og kirkesang. Det sier noe om Senta som person, om hennes uskyld og godhet, og vi hører det når hun synger om frelsen. Bemerk at 3.vers er bygget annerledes opp enn i de to foregående versene.

Og så er vi endelig i havn og kan høre og se Elisabeth Teige som Senta i oppførelsen fra Bergen anno 2018. Den har norske undertekster. Scenebildet likner lite på stuen i hennes barndomshjem, men vil man oppleve balladen fremført i et mer korrekt miljø, er også det mulig på YouTube.

Det ville nærme seg blasfemi å skrive om Sentas Ballade uten å presentere i alle fall én av Kirsten Flagstads tolkninger, og minst fire ulike ligger på YouTube. Imidlertid er det skjær i sjøen for så vidt som ingen av dem helt holder mål opptaks-teknisk. En av dem må likevel velges, og da blir det et opptak fra San Francisco, 1949 (Orkester og dirigent ikke oppgitt på Youtube).

Tysk tekst med norsk ord-til-ord oversettelse
Jo ho hoe! Jo ho ho hoe! Ho ho hoe! Jo hoe!/…/(«Sjømanns-rop»)
Traft ihr das Schiff /……………………………/Har dere truffet dette skipet
im Meere an, /……………………………………/ute på havet,
blutroth die Segel, /……………………………/blodrøde (er) seilene,
schwarz der Mast? /…………………………./sort (er) masten?
Auf hohem Bord /………………………….…./På broen
der bleiche Mann, /…………………………. ./den bleke mannen,
des Schiffes Herr, wacht ohne Rast. /./skipets herre, våker hvileløst.
Hui! – Wie saust der Wind! – Johe..! /./Hui! – Hvor vinden hyler! Jo..!
Hui! – Wie pfeift’s im Tau! – Johe..! /./Hui! – Hvor det uler i riggen! Jo..!
Hui! – Wie ein Pfeil fliegt er hin, /…/Hui! – Som en pil flyr han av sted,
ohne Ziel, ohne Rast, ohne Ruh’! /…/uten mål, uten hvile, uten ro!
Doch kann dem bleichen Manne /…/Likevel kan den bleke mannen
Erlösung einstens noch werden, /…/engang oppnå frelse
fänd’ er ein Weib, /………………….……/hvis han finner en kvinne,
das bis in den Tod /………………………/som inn i døden
getreu ihm auf Erden! /………………./er ham tro – her på jorden!
Ach! wann wirst du, /…………………/Akk, når skal du,
bleicher Seemann, sie finden? /…/bleke sjømann, finne henne?
Betet zum Himmel, /…………………./La oss be til himmelen
dass bald ein Weib, /…………………/at snart en kvinne
Treue ihm halt’! /………………………/forblir trofast mot ham!

Bei bösem Wind und Sturmeswuth /../I lumsk vind og rasende storm
umseglen wollt’ er einst /…………………/ville han en gang seile rundt
ein Cap; /…………………………………………/ et kapp (nes, odde);
er flucht’ und schwur /……………………./han bannet og svor
mit tollem Muth: /………………………..…/i vanvittig sinne:
«In Ewigkeit lass’ ich nicht ab!» /……./«I evighet gir jeg meg ikke!»
Hui! – Und Satan hört’s! – Johe..! /…./Hui! – Og Satan hørte det! – Jo..
Hui! – nahm ihn bei’m Wort! – Johe..! /../Hui! – tok ham på ordet – Jo..
Hui! – Und verdammt zieht er nun /…/Hui! – og fordømt drar han nå
durch das Meer /……………………………./omkring på havet
ohne Rast, ohne Ruh’! /…………………../uten hvile, uten ro!
Doch, dass der arme Mann’ /……./Men, slik at den stakkars mannen
noch Erlösung fände auf Erden, /… /likevel kan bli forløst på jorden,
zeigt’ Gottes Engel an, /……………..…/viste Guds engel (ham)
wie sein Heil ihm /…………………………/hvordan han frelst
einst könne werden. /……………………/en gang kan bli.
Ach! könntest du, /………………………../Akk, kunne du,
bleicher Seemann, es finden! /……../bleke sjømann, finne frelse!
Betet zum Himmel, /……………………../La oss be til himmelen
dass bald ein Weib, /………………………/at snart en kvinne
Treue ihm halt’! /…………………………../forblir trofast mot ham!

Vor Anker alle sieben Jahr’,/……../Han ankrer hvert et syvende år,
ein Weib zu frei’n, /……………………/for å fri til en kvinne
geht er an’s Land; /……………………/går han i land;
er freite alle sieben Jahr’, /………./han fridde hvert et syvende år,
noch nie ein treues Weib er fand. /./men fant aldri en trofast kvinne.
Hui! – «Die Segel auf!» Johe..!/……./Hui!- «Heis seilene!» Jo..
Hui! – «Den Anker los!» Johe..! /…./Hui! – Lett anker!» Jo..
Hui! – «Falsche Lieb’, /…………………./Hui! – «Falske kjærlighet,
falsche Treu’! /………………………………/falske troskap!
Auf, in See, /……………………………..…./Av sted, til sjøs,
ohne Rast, ohne Ruh!» /………..……../uten hvile (rast), uten ro!»

KOR: Ach! wo weilt sie, /………………/Akk, hvor oppholder hun seg,
die dir Gottes Engel /……………………./hun som Guds engel
einst könne zeigen? /……………………/den gang kunne vise deg?
Wo triffst du sie, /………………………../Hvor treffer du henne,
die bis in den Tod /………………………/som inn i døden
dein bliebe treu eigen? /………………/forblir deg tro?

SENTA: Ich sei’s, die /……………………./Jeg er det, (hun) som
dich durch ihre Treu’ erlöse!/………./ved sin troskap skal forløse deg!
Mög’ Gottes Engel mich dir zeigen! /./Må Guds engel vise meg til deg!
Durch mich sollst du /……………….……../Ved meg skal du
das Heil erreichen!/………………….……../oppnå frelse!