Gerhard Munthe (1849-1929)

Tidlig vår, olje på lerret, 56,5 x 91,5 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

Den som finleser overskriften og tror at den foregriper et oppsett på nynorsk, blir med skjellig grunn skuffet. Trøsten får være at min tilslutning til det bokmålske-riksmålske, aldri har hindret meg i å høyakte en mengde nynorske-landsmålske sanger og dikt. De har vist meg en vakker og nasjonalpreget litterær arv som er vel verd å ta vare på. Blir denne nynorske litteraturskatten uleselig for folk flest, har vi mistet kunst og kultur av stor verdi. Altså går jeg aktivt inn for obligatorisk undervisning i nynorsk – også i bokmålsskolene. Det er kebabnorsk som må ut av klasserommene, ikke fordums folkemål!

Så er vi henne ved hovedsakene: Også i år drar våren mot nord, og noen sier skråsikkert at den startet på veien til Norge allerede ved vintersolverv. Også denne våren vil noen finne seg en kjæreste og oppleve fryden ved det. Andre vil favne en som for lengst er funnet, og føle glede ved det. Atter andre får være glade til om de bare flyter videre på ei fjøl – for det er så mangt en må tåle i denne verden! Men det meste sår leges av dikt og musikk – så les og lytt!

Per Sivle (1857–1904) var dikter, redaktør og journalist. Han skrev både på riksmål og på landsmål. Forfatterskapet hans er lite, men tematisk og sjangermessig svært mangfoldig. Han er en av de mest nasjonalsinnede dikterne våre og strevet for et fritt Norge og allmenn stemmerett. Diktsamlingen Noreg (1894) er et høydepunkt. I storslåtte dikt som Tord Foleson og Svolder skildres hendelser fra norsk historie. Her vil han la fortiden bli til inspirasjon i kommende kamper og bygge opp tillit til egen nasjon og tro på egne krefter. Slik spiller både han og diktningen hans en viktig rolle i de nasjonale bestrebelsene før unionsoppløsningen i 1905. Under okkupasjonen 1940-45 får diktene hans ny og aktualisert betydning. Riksmålsdiktet Vi vil oss et land lånte sogar navnet sitt til en av første illegale avisene i Norge under annen verdenskrig. Kanskje har Sivle også noe å bidra med i vår egen tid og i vår egen strid?

Det er i lyrikk og i korte prosaforellinger at Sivle når høyest. To av novellene hans må nevnes, Berre ein hund og Fanta-Nils, begge fra Sogor (1887). Nordahl Rolfsen (1848–1928) tok dem så med i lesebøkene sine selv om de ikke var tenkt som barnelitteratur. De ble derved et gjennombrudd for en ny og mer realistisk norsk barnelitteratur.

Olav Løchen Kielland (1901-1985) var norsk orkesterdirigent og komponist. I 1931 ble han kapellmester i Filharmonisk Selskap i Oslo og var fra 1933 selskapets kunstneriske leder. Han ledet reorganiseringen av Trondheim Symfoniorkester i 1946, og var 1948–52 leder av Musikselskabet Harmoniens orkester i Bergen. Så overtok han Reykjavik Symfoniorkester på Island 1952-55. Som gjestedirigent besøkte han blant annet i Berlin, Basel, Paris, London, New York og de nordiske hovedstedene. Han gjorde en betydelig innsats for å få fremført unge norske komponisters verk.

Som komponist tilhører Olav Kielland den nasjonale trenden i norsk musikk. Han er sterkt inspirert av norsk folkemusikk og norsk tonespråk. Melodiene, rytmene og klangen i hardingfela anes i mange av komposisjonene hans. Han har en liten, men betydningsfull produksjon. Av verkene må nevnes violinkonserten, klaverkonserten og musikken hans til Brand av Henrik Ibsen (1828–1906). Dertil kommer en lang rekke sanger hvor vi ofte kan spore en talende tekstnærhet. Hans Seks Sivle-songar op. 17 gir eksempler på dette.

Han ble anklaget for samarbeid med tyskerne under krigen, men allerede i 1945 frikjent av myndighetene. De urettmessige beskyldningene belastet ham imidlertid gjennom mange år etterpå.

Olav Kielland: Heim, op. 17, nr. 3 – Tekst: Per Sivle

Temaet i diktet er velkjent i norsk og nordisk diktning: Når kulden, høsten og vinteren kommer, lengter man mot sørligere land, men med varmen, våren og sommeren våkner hjemlengselen, og veien går hjemover. Dit hvor killingene danser, og gjøken galer og liene står grønne. Dit hvor fødestedet vårt er og vårt innerste hører til …

Klaverinnledningen og mellomspillet mellom 1. og 2. vers sier kanskje noe om både landskapet og værlaget i et høstbarskt Norge. Men når de første verselinjene synges og gir håp om utreise, endrer musikken preg til noe stillere før verset overensstemmende med teksten, får en kraftfull avslutning. I 2. vers blir tonene kanskje et uttrykk for ettertanke og lar milde stemninger og minner strømme på. Merk hvor talende musikken er i siste halvdel av verset! Og så: I begynnelsen av 3. vers er beslutningen om hjemferd tatt. Hører vi ikke da både styrke og handlekraft før verset ender i jubel over Norge og våren som nå kommer hit?

Det hender so tidt
at ein Norrøna-Gut,
stend lengtar mot Sør
yver Sjoen ut, /……………………./ Sjoen: sjøen
naar Hausten grin ifraa Nord.
Og vert det so Høve,
ja, daa er han glad,
han hissar Seglet
og stryk avstad
ut fraa sin Heimsens Fjord.

Men kjem det ein Dag,
daa han tenkjer som so:
«Tru byrjar det vaarast
i Noreg no?»
– daa tèk det til drèg, so det svid;
han fær inkje sova,
han hugsar for væl,
kor Killingen dansar
og Gauken gjæl
der nord i den grøne Lid.

Og daa er han sæl,
han kan snu sin Stamn
og taka Leidi
mot Heimsens Hamn
i Viki derinne i Fjord.
– For var det der nordantil,
Vogga vaar stod,
so kjenner me det
i vaart eiget Blod,
at Vaaren han drèg mot Nord.

Olav Kielland: Te kjærasten min, op. 17, nr. 2 – Tekst: Per Sivle

Dette enkle og inderlige kjærlighetsdiktet gir meg inntrykk av å foregå i et ekte norsk bygdemiljø. Her er alt trygt og traust både morgen og kveld, og dagen og natten med. Solen står opp og går ned, men forelskelsen og kjærligheten jubler fortsatt. Så god grunn til å be Gud velsigne den utvalgte.
Musikken har et umiskjennelig norsk preg. Den passer perfekt til teksten. Lys og lett og full av liv og glede.

Når eg vakna om morgonen tidle
etter kvile så trygt og så traust.
Når ho renn og da brenn og brile /………………/brile: stråle, briljere
dan soli der burte i aust. /……………………………/dan: den
Då sprett eg ut or sengi so kvikk og so glad,
då er den fyrste tanken eg i hugen mune ha, /../mune: komme til å
at du, ja du er kjærasten min,
og eg, ja at eg er kjærasten din,
at du, du er min og eg, eg er din
at eg, eg er din og du, du er min.
Gud signe no deg, du kjærasten min!

Når om kvelden seg solauga skunda /……………./solauga: sol-øyet
te å blunda der vest uti sjo.
På dan tid og i li og i lunda /……………………………/lunda: lunder
da seg kurva mot notti te ro.
Då gjeng eg meg å kvila so trygt, men so glad,
då er den siste tanken eg i hugen mune ha,
at du, ja du er kjærasten min,
og eg, ja at eg er kjærasten din,
at du, du er min og eg, eg er din
at eg, eg er din og du, du er min.
Gud signe no deg, du kjærasten min!

Olav Kielland: Ferdamann, op. 17, nr. 6 – Tekst: Per Sivle

Her møter vi ferdamannen – den reisende, den omflakkende, vandreren. Kanskje en åndsfrende av den vårens vandringsmann som vi støtte på i den første sangen. Igjen aner vi vel at hjemstedet tross alt er best? For vandreren fikk vite at gresset ikke uten videre er grønnere på den bortre siden av bekken. Som kontrast til den omflakkende, kommer den gamle, kloke og stedbundne kona med sin livsvisdom: Det er mye her i livet som man ikke kan flykte fra, men som man bare må utholde! (Kan navnet Gro Brøyta henspille på Gro: vokse, vekster og Brøyta: brøyte, bryte og rydde mark?)

Det åpenbare norske preget som musikken har fått, gir oss i samklang med den nynorske teksten både et ekte norsk miljø og en ekte norsk folkeklokskap!

Eg vanka paa Foten so vida ikring
yver Stokk, yver Stein;
eg fekk Støyt, eg fekk Mein, /………………………../Mein: skade
— og stundom so fekk eg no slett ingen Ting.
— „Aa haa, aa ja,
det er so mangt, du i Verdi fær trøyta!“ /………/trøyta: holde ut
sa ho gamla Gro Brøyta.

Eg bygde meg Skuta, eg styrde ho sjøl.
Men so siglde eg paa,
miste Ror, miste Raa /…………………………./Raa: stang som bærer seilet
og fekk vera glad, at eg flaut paa ei Fjøl.
— „Aa haa, aa ja,
det er so mangt, du i Verdi fær trøyta!“
sa ho gamla Gro Brøyta.

Eg smidde meg Vengjer, flaug til og ifraa.
Men som kvassast eg flaug,
jau, so sa dei, eg laug,
og sume, dei kalla meg Diktar, attpaa.
– „Aa haa, aa ja,
det er so mangt, du i Verdi fær trøyta!“
sa ho gamla Gro Brøyta.