Foto: Fredrik Hagen/NTB

Det nye Munchmuseet skiftet nylig navn og logo. Nå heter museet bare MUNCH, noe som speiler seg i logoen med MUNCH-navnet i bakoverlent kursiv. To fikse grep der museumsfunksjonen er fjernet fra navnet og logoens bokstaver lener seg bakover som om kunstnernavnet er en belastning. Det slår meg også at det gamle navnet på museet bærer i seg en begrensning, i den forstand at det bare er et museum for Edvard Munchs kunst. Lambdabygningen er jo så romslig og omfattende at den også kan fylles med kunst av andre kunstnere og slik bli et mer interessant museum.

«Frau mit Roter Bluse»
Foto: Sparebankstiftelsen DNB

Tanken slo meg da museet Munch nylig fikk en meget verdifull kunstgave fra Sparebankstiftelsen, et maleri av den russiske kunstneren Alexej von Jawlensky (1864-1941). I den forbindelse uttalte direktør Stein Olav Henrichsen at «det nye museet MUNCH skal vise kunst av mange andre kunstnere enn Edvard Munch». Poenget er at «Vi ønsker å vise kunstnere som hadde betydning for Edvard Munch». I og for seg et godt poeng, men man trenger ikke å bygge opp en ekstra samling, en kontekstuell sådan, som presumptivt skulle ha influert Munchs kunstnerskap.

Nå har vel ikke Sparebankstiftelsens donasjon av Jawlensky-maleriet «Frau mit Roter Bluse» noen kontekstuell relevans for Edvard Munchs kunst, hverken malerisk eller motivisk. Maleriet «Frau mit Roter Bluse» er dessuten et stykke dusinvare fra Jawlenskys produksjon, hvis naivistiske og primitivistiske formoppfatning og fargebruk ligger langt unna Munchs billedforståelse. Med tanke på maleriets pengeverdi derimot, er selvsagt donasjonen høyst berikende for museet Munch. I følge auksjonspriser, så anslås maleriet å befinne seg et sted mellom 40 og 50 millioner kroner.

En litt forfrossen direktør for MUNCH Stein Olav Henrichsen foran det nye Munchmuséet i Oslo 4. desember. Foto: Fredrik Hagen / NTB

Nå er ikke direktør Henrichsen noen fagmann på kunstfeltet, men han har en velutviklet nese for å bygge innbringende nettverk. Noen husker sikkert at han ble invitert med på Nicolai Tangens gratis smøretur til USA. Det var en gave han ifølge sin arbeidsgiver Oslo Kommune ikke hadde anledning til å motta. I så fall måtte han betale reisens verdi på 55000 kroner selv. Slik er det for de kommunalt ansatte, skjønt ikke for alle, nemlig de med det rette nettverket. Derfor ga noen topper i Oslo kommune beskjed om å betale Henrichsens reiseregning på 55000 kroner. Ja, gode nettverk er gull verd.

Enhver på høyt nivå i offentlig sektor og det private næringsliv kjenner verdien av gode nettverk. Alt kan fikses om man har de rette kanalene og kontaktene, selv om det er ulovlig og regelstridig. Nicolai Tangens smøretur til USA ga sikkert uvurderlige kontaktmuligheter for mange av deltagerne. For MUNCHs direktør Stein Olav Henrichsen var det en gylden anledning til å utdype samarbeidet med kunstsamler Nicolai Tangen, som konstant har vært på hugget etter å få oppgradert sin kunstteft og samlerkompetanse av tunge kunstinstitusjoner.

Stein Olav Henrichsen sier selv at museene må gå i dialog med pengeinstitusjoner og private kunstsamlere for innlån av verker og potensielle donasjoner. For et visjonært og dynamisk museum som MUNCH er ikke den offentlige finansieringen god nok. Henrichsens ambisiøse kunstformidling trenger et tett og forpliktende samarbeid med kunstsamlere som Nicolai Tangen og Stein Erik Hagen. Sistnevnte prøvde seg på Nasjonalmuseet, men kravene fra Hagen ble for krevende. Direktør Henrichsen derimot har vært mer medgjørlig overfor milliardærene Tangen og Hagen.

Vi får se hva det blir til i tiden som kommer. De to milliardærene vil sikkert ha noe igjen for sitt «generøse» samarbeide. Vi lukter en ordning med arbeidende kunstkapital, der samarbeidspartnerne melker det nye museet MUNCH for faglig kompetanse og kulturell prestisje. Sparebankstiftelsens donasjon av et Jawlensky-maleri befinner seg i en annen klasse, det har en internasjonal status, ligger på et høyt prisnivå, men er allikevel lite relevant for Edvard Munchs særegne billedverden. Maleriet hadde passet bedre inn i Nasjonalmuseet, der det for noen år siden ble forsøkt solgt av en norsk samler, men museet hadde ikke penger.

Nå har det altså havnet i det nye museet MUNCH, i et selvskrytende museumsbygg, som i følge arkitektene er skreddersydd for kunstverk og Oslomiljøet. At «originalen» er en kontor- og boligblokk i Las Palmas på Gran Canaria og ellers plassert andre steder på kloden, tier arkitektene om. I Oslo er bygningen blitt et unikt kunstmuseum som i arkitektonisk henseende er forflatet dusinvare. Med den nye banale MUNCH-logoen får museumsbygget også en etterlengtet tivolieffekt, som ikke akkurat er i Edvard Munchs ånd, det er vel snarere et uttrykk for direktør Stein Olav Henrichsens kunstuforstand.