Undersøkelser viser at det er klassisk arkitektur folk vil ha. Det gir dem ro og en følelse av kontinuitet og historie. Her Tollboden t.v. fra 1896 og Tollpakkehuset som to ferdig i 1850 på Oslo sjøside. Foto: Paul Kleiven / NTB

Nå er det et faktum at det er arkitektene som tegner de kjønnsløse høyblokkene og boliger generelt som bygges i landets byer og tettsteder, det er ikke utbyggerne eller de kommunale saksbehandlerne og politikerne. Allikevel mener Camilla Moneta, arkitekt MNAL og fagsjef i Norske arkitekters landsforbund, at arkitektene må få mer innflytelse og «at arkitektur blir tatt på alvor i alle ledd der beslutninger tas».

Sitatet er hentet fra Monetas artikkel «Det handler om mer enn stygt og pent» (VG 16/10), der hun forklarer leserne hva god arkitektur består i, og at begrepene stygt og pent er utilstrekkelige når vi skal vurdere arkitektur. Hennes oppskrift er som følger «God arkitektur kan forstås som en vellykket komposisjon av både det visuelle, funksjonelle og tekniske». Jeg noterer meg her at arkitekt Moneta utvider det spesifikt estetiske, det vil si sanselige, med to ikke-visuelle kategorier, nemlig det funksjonelle og tekniske.

Når vi dødelige betrakter en modernistisk høyblokk så ser vi ikke så mye av det funksjonelle og tekniske, de ligger mer eller mindre skjult i bygningskroppen. Vanlige folk legger bare merke til det visuelle formuttrykket, en kjensgjerning som også har blitt nedfelt i Plan- og bygningslovens §§ 29. 1 og 2. Her fastslås det at et tiltak (en høyblokk) må ha visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til eksisterende bebyggelse, naturlige omgivelser og plassering. Vekten ligger her på de visuelle kvaliteter som per definisjon må være synlige slik at vi kan se og oppleve at bygningen har en estetisk utforming.

Det er dette estetikken i arkitekturen handler om, som faktisk dreier seg om det skjønne innenfor alle de visuelle kunstartene. At arkitekten må tenke funksjonelt og teknisk for å kunne bygge sin høyblokk er selvsagt nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å skape en vakker bygningsform. I over hundre år nå har arkitektstanden gått systematisk til verks for å fjerne all estetikk fra byggekunsten under parolen «Less is more». I stedet har de lagt hovedvekten på funksjonalitet og teknologi og år etter år bygget de samme monotone høyblokkene.

Men dette er det folk får.  Oslos hovedbibliotek Deichman Bjørvika t.v. med Operahuset i bakgrunnen. Er det noen som interesserer seg for hva folk mener? Foto: Paul Kleiven / NTB

Historisk sett har denne typen arkitektur blitt kalt funksjonalisme og hatt monopol på hva som er god og sann byggeskikk. Denne arkitekturen har vært doktrinær og dogmatisk, og arkitektene har fungert som et rettroende presteskap ikke ulikt praksisen i totalitære partier. Det er nå godt kjent at den store ypperstepresten i arkitektur, Le Corbusier, også samarbeidet med antisemittiske og antidemokratiske grupperinger. Om det ligger skjulte maktambisjoner i den funksjonalistiske arkitekturen skal være usagt, men det er jo påfallende at den har fått så stor gjennomslagskraft i alle kommunistiske regimer.

Ser vi på dagens arkitektur så synes den fortsatt å være programmert etter malen «less is more», og det er all grunn til å karakterisere den som tilstivnet og stygg. Da faller det også helt naturlig å spørre om hva slags estetisk kompetanse arkitektene kan ha å tilby som rådgivere for kommune og departement. Det er riktig at det finnes få arkitekter som konsulenter i kommuneadministrasjonen, takk og pris for det, men hva skulle de i så fall bistå med?

I byggesaker trenger kommunen folk med estetisk kompetanse og blikk for visuelle kvaliteter, men den slags kompetanse er lite fremhevet i arkitektutdanningen. Allikevel insisterer Camilla Moneta på at arkitektene er skolert for en slik rådgivning. På den annen side fastslår hun at «smaken er subjektiv». Påstanden er selvrefererende inkonsistent, på godt norsk selvmotsigende. Hvis smaken er subjektiv kan ingen, heri inkludert arkitekter, påberope seg en smaksdom med allmenn gyldighet, noe kommunene trenger i behandlingen av byggesaker.

Nylig presenterte Kommunal- og moderniseringsdepartementet en utredning om god arkitektur og byplanlegging, der det blant flere viktige temaer også ble drøftet medborgerinnflytelse. Arkitektur er noe folk flest er opptatt av og særlig ny bebyggelse som trenger seg inn i deres bomiljø. Her ligger det en erfaringskompetanse som er unik og viktig, og noe kommunene trenger. Ja, de trenger et medborgerengasjement av folk som ser forskjellen på hva som er stygt og pent i en bygning. Borgerne kan faktisk fungere som en høringsinstans. De er lokalkjente, de bor der og kjenner de historiske tradisjonene.

Ordningen kan også innebære en utvidelse av lokaldemokratiet, men selvsagt ikke som erstatning for annen estetisk kompetanse i saksbehandlingen. Den kan være et nyttig supplement i den kommunale vurderingsprosessen av byggesaker. Med tanke på at dagens arkitektur er både tilstivnet og endimensjonal, vil det neppe være særlig klokt å la arkitektenes innsnevrede estetikkbegrep bestemme hva som skal være god arkitektur i stat og kommune.

(Artikkelen refusert av VG)

Denne artikkelen har ligget lenge, men fortjener å bli lagt ut.

Red.