«Potemkinby». Foto: Nasjonalmuseet

På Nasjonalmuseets hjemmesider kan man finne informasjon om litt av hvert. Det siste jeg har fanget opp er at 8. oktober ble det avduket et verk av den kubanske kunstneren Juan Andrés Milanés Benito. Verket som går under tittelen «Potemkinby» er bestilt av Oslo kommune for å skape en mer bilfri by og et bedre byliv. Skulpturverket er da også malplassert midt i sentrum av byen, nærmere bestemt ved inngangen til den Gamle Norges Bankbygningen i Kvadraturen. Skulpturen består av kopierte bygningselementer fra bankens inngangsparti, som nå er stablet hulter til bulter og fremtrer som kassable etterlatenskaper fra en rehabilitering av den nyklassisistiske bankbygningen.

Hva disse arkitekturkopiene har med Potemkin-kulisser å gjøre er litt av en gåte. Ifølge Oslo kommune og Nasjonalmuseet er hensikten å skape oppmerksomhet om den gamle bankbygningen, og få folk til å stoppe opp, ta en titt og tenke over dette prakteksemplaret av en vakker arkitektur. Ingen dum tanke å ta noen grep for å vise byens innbyggere hvilken utsøkt arkitektur de har tilgang på, men å sette klassiske bygningselementer i en uorganisert stabel foran dette stilrene bygget gjør at folk heller blir forarget enn arkitektonisk oppløftet. Dessuten er det en farlig distraksjon for bilistene.

I de siste årene har bankbygningen vært en integrert del av arkitekturmuseet, men det er primært arkitekturen til Gamle Norges Bank som kunstneren har ønsket å utdype med sin Potemkin-referanse. Akkurat denne referansen er helt uforståelig, for selv om Potemkin bare laget bygningskulisser, illuderte de en helhetlig bebyggelse. Det den kubanske kunstneren har gjort, er det motsatte, nemlig å bryte opp «kulissekarakteren» i den vakre bankbygningen. Jeg har satt kulissekarakteren i anførsel for å markere at bankbygningen ikke er noen kulisse, men et stykke stilren arkitektur fra 1830. I så henseende har dette Potemkin-kunstverket null og niks med Potemkins kulisser å gjøre.

Ifølge Nasjonalmuseet har kunstneren dekonstruert bankbygningens klassisistiske arkitektur for at publikum skal kunne forestille seg alternative virkeligheter, ut fra det absurde poeng at bygningen har hatt forskjellige funksjoner gjennom historien. Denne dekonstruksjonen har for det første ingen ting med Potemkins kulisser å gjøre, som er en konstruksjon. For det andre er ikke hele bankbygningen dekonstruert i ordets rette betydning, nemlig å oppløse bygningen i alle dens elementer. Fortsatt står den der i sin fulle arkitektoniske prakt, til tross for dens tidligere forskjellige funksjoner.

Det eneste kunstneren har gjort er å kopiere inngangspartiets forskjellige stilelementer i full størrelse og stablet dem ved siden av inngangen. Ingen ting av dette har noe med Potempkin-kulissene å gjøre, heller ikke har kunstneren foretatt en reell dekonstruksjon av bygningen. Alt dette er teoretisk kunstsvada som har fått Oslo kommune ved Kulturetaten og Bilfritt byliv til å spytte uhorvelig mye penger inn i prosjektet. Nasjonalmuseet har også vist stor velvilje for å få «Poteminkinby» realisert som en spennende attraksjon i hovedstaden.

Det eneste som har fått meg til å trekke paralleller mellom verket «Potemkinby» og guvernør Grigory Potemkins kulisser på Krim, er lurendreieriet. Potemkins by-kulisser ble bygget for at keiserinne Katarina II skulle tro at guvernøren hadde oppnådd strålende resultater på Krimhalvøya. Det var et svindelopplegg som falt god i jord hos keiserinnen. Den kubanske kunstnerens verk «Potemkinby» er av samme sorten, nemlig et kunstnerisk svadaprodukt som ingen av byens innbyggere vil forstå, men gir kunstneren et fett utbytte og høy status hos kunsteliten. Tenk at han klarer å trekke fortiden inn i samtiden på en så kreativ og nyskapende måte!

Lær alt om klimasaken. Kjøp boken her!