Fotografi av Jeanne Rongiers (1852-1934) maleri fra 1885 av César Franck (1822-1890) ved orglet i St. Clotilde i Paris.

Det følgende er inspirert av en artikkel i Vårt Land 23.10.2020 av Maren Barlien Guntvedt:

Jeg har kjent mange organister i mitt liv, og sågar spilt sammen med flere slike i yngre dager. Både organistene og samspillet har vært til stor glede. Mange eldre orgelspillere har sågar gitt meg  visdomsord med på veien som jeg selv husker, og fremdeles har glede og nytte av. Jeg fikk med tiden stor forståelse for organisters liv og arbeide og ikke minst for kirkemusikalske fenomener og problemer. Således har jeg siden tidlig ungdom vært klar over en innebygget konfliktmulighet mellom organist og prest, organist og menighet: Hva vil organisten spille, og hva vil de to andre gruppene høre?  Dessuten er det jo – noe som jeg som har gitt flere konserter i kirker vel vet – også et konfliktområde mellom kirkebygg og lyder og støy og musikeradferd og publikumsadferd. Så en organist levde, og lever trolig fortsatt, i et konfliktfylt område. Jeg har sympati med organister!

Når man er så gammel som jeg, husker man at det en gang ikke skulle klappes i kirkene. Det var bra, syntes jeg. Det skulle heller ikke spilles på et hvilket som helst instrument i en kirke, og det skulle slett ikke spilles hvilket som helst musikkstykke. Men det var i min ungdom! Nå er det annerledes, og man klapper og støyer av hjertens lyst. Man spiller til og med på syndige jazz-instrumenter, og man spiller hva slags musikk som helst – man behøver ikke engang være stille under fremførelsene! Om dette er en sivilisatorisk fremgang eller tilbakegang, får leserne fritt avgjøre for seg selv. Jeg har lært av de dominerende i samfunnet vårt at intet er bedre enn noe annet. Men det tror jeg ikke på i mitt stille sinn!

Nå leser jeg i Vårt land at en organistinne har fått koronaferie siden brylluper og andre av hennes musikkaktiviteter ble avlyst. Koronaen rammer oss alle! Og hun har nå brukt ferien til å tenke og føle og skrive i avisen. Ære være henne for det! For hun skriver meget fornuftig om organister og kirkemusikkens skjebne. Hun meddeler innledningsvis en interessant erfaring:

Det var likevel med en viss lettelse jeg mottok beskjeder om det ene utsatte bryllupet etter det andre… og jeg begynte derfor å fundere på hvorfor det ikke gjorde meg noe å slippe unna. I dødtiden som har vært har jeg grunnet, reflektert og kommet fram til at denne lettelsen bunner i en større frustrasjon…

Det som ligger til grunn for frustrasjonen er åpenbart et grunnleggende problem i norsk kirkemusikk-utdanning: Studenter blir utdannet i musikk ingen vil ha.  Hverken menigheter, brudepar eller pårørende i begravelser – ofte heller ikke prester – ønsker seg verk av César Franck, Dietrich Buxtehude eller Johann Sebastian Bach. Og jeg føler virkelig med henne i følgende hjertesukk:

I mine ti år som organist har jeg én eneste gang blir bedt om å spille et Bach-preludium som inngang i bryllup. Ellers må jeg stort sett kjempe med nebb og klør for å i det minste få lov til å spille en tradisjonell bruremarsj.

La meg benytte anledningen til å smette inn et eget hjertesukk også: Med tiltagende alder kommer en hyppigere deltakelse i begravelser, og jeg må si at sang- eller salmevalget er en stadig kilde til forundring. Da tenker jeg på tekstene. Side om side med gamle og høyverdige salmetekster av ypperste merke, står gudsjammerlige, nyere og mindreverdige tekstforsøk og griner mot en. Kontrasten er i enkelte tilfeller formidabel. Egentlig er en slik sammenligning av begravelsestekster et helt emne for seg selv, og det burde vært belagt med eksempler, men jeg lar det ligge nå og oppfordrer bare leserne til å vurdere selv. Så tilbake til organistinnen vår og hennes kloke ord når hun påpeker:

Det sies at Norge er et av de få landene som ikke skiller høykultur fra lavkultur. Kunst sidestilles med brukskunst i Ola og Karis øyne. For kirkemusikere innebærer dette at de må kunne spille Shania Twain og Ed Sheeran på lik linje med Bach og Reger.

Jeg må bare skyte inn at det manglende skillet er politisk og skolepolitisk villet. I de norske skolekonsertenes tidligste år, på 1960/1970-tallet, var det tale om en planmessig opplæring av elevene til forståelse av og glede ved det man kalte seriøs musikk, men den opplæringen gikk så vidt jeg kunne se, over i underholdning av elevene med lettbent musikk som de like godt kunne høre døgnet rundt i radio og TV. Ingen syntes å spørre seg hvorfor man skulle bruke skoletiden til å repetere døgnfluemusikk som svirret rundt ørene hele døgnet! Og nå har man for sikkerhets skyld stort sett eliminert skolesangen, eller sang i skolen også! Men la meg igjen overlate ordet til organistinnen – hun er frustrert:

Men hvem skal vi egentlig være frustrerte på? Jeg åpnet denne kronikken med å hevde at det ligger et problem i utdanningen. Er det kanskje musikkonservatoriene som er bakstreverske og ute av stand til å følge tidens krav og ønsker?

Siden jeg ikke har deltatt i organistundervisningen i norske musikkonservatorier, skal jeg holde meg forholdvis i skinnet. Men da jeg var student og vildret rundt i nærheten av gamle Hammersborg og på Musik-konservatoriet i Nordahl Bruns gate, fikk jeg ikke inntrykk av at det var noe å utsette på utdannelsen, så jeg vil snarere tro at det er noe å utsette på vår tids krav og ønsker! Jeg lar den fornuftige organistinnen igjen få ordet:

Kanskje er det heller Den norske kirke som burde ta grep, og stramme inn reglene for hvilken musikk den tillater i sine seremonier? Man skal ikke lenger enn Danmark før det ligger ganske andre og mer konservative rammer til grunn for hva som er greit å spille i kirken og ikke. På den andre siden vil noen kanskje si at det er et overgrep mot folks individuelle frihet.

Og da vil jeg si med dikteren at fred er ei det beste, men at man noget vil … og fremheve at hvor intet er bedre enn noe annet, er det intet man med noen som helst fornuft kan ville – bortsett fra hvasomhelst! Men jeg er jo av den eldre tid og mener at skolen og samfunnet har en oppdragerplikt, og at å oppdra elever og befolkning, det er å dra opp, ikke bli stående på stedet, og absolutt er det ikke å dra ned. Så om jeg var konge for en dag, så ville jeg bestemt at noe var bedre enn noe annet, og at elever og lærere og folk ellers skulle oppmuntres til å løfte seg mot dette bedre! Heldigvis er organistinnen fornuftigere og rimeligere enn jeg, så hun avslutter vakkert og vel på denne måten:

Men sett at dette evige maset om You Raise me Up og John Legend heller er et symptom på det norske folks totale mangel på kulturell oppdragelse og dannelse? Det blir et lengre lerret å bleke.

Var jeg bare sikker på at vi i det hele tatt hadde et lerret å bleke! I alle fall kommer ikke jeg til å leve lenge nok til å se det bleket ferdig. Så la meg avslutte med noen toner ofte brukt i begravelses-sammenheng i fordums dager, men ikke med en tekst som er helt veltilpasset. Largo fra  Georg Friedrich Händels opera Xerxes, Ombra mai fu:

Ombra mai fu di vegetabile, cara ed amabile, soave più.

(Omtrent: Aldri var/gjorde skyggen av noen plante (meg) mer behagelig, kjær og elskelig – perserkongen Xerxes sørger her over sitt ødelagte platan-tre.