Direktøren ved Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, går ikke helhjertet inn for å støtte oppropet om at 50% av innkjøpene til museet skal være av kvinnelige kunstnere. Hun har mange gode grunner for at museet må gå forsiktig frem. Det har jo en historisk forpliktelse å oppfylle, hvilket innebærer at samlingene må kompletteres bakover i tid. I dette perspektivet ligger også et styringsprinsipp for utvelgelse og innkjøp av samtidskunstens verker, som dermed er underlagt et justerende tilbakeblikk og en krevende kvalitetsvurdering.

Allikevel er direktøren enig i at kjønnsbalansen mellom kvinnelige og mannlige kunstnere på sikt må utjevnes (Aftenposten 6/10). Dette uten å ta opp til diskusjon om det er museets mål og målestokk i fremtiden at kvalitetsvurderingen skal underlegges likestillingskravet om 50 % fordeling av innkjøp til mannlige og kvinnelige kunstnere. Vi skal merke oss at dette kvinnekravet bare opererer med to kjønn, hvilket synes å neglisjere en mange års debatt om utvidelse av kjønnsidentiteten.

Professor i sosiologi, Esben Esther Pirelli Benestad, mener at kategoriseringen av kjønn bare etter hankjønn og hunkjønn er ufullstendig. Han/hun er av den oppfatning at det finnes minst 7 ulike kjønn, mens andre eksperter hevder at det egentlig er mange flere. I det perspektiv blir den kunstneriske likestillingskampanjen basert på tokjønnsmodellen ganske snever og ekskluderende. Når det aktuelle likestillingskravet om at 50% av innkjøpene skal gå til kvinnelige kunstnere, så forlanger kampanjen mer enn det kvinnene har krav på, og utestenger dermed mulige kunstnere som har en annen kjønnsidentitet.

At likestillingskampanjen bare opererer med to kjønn kan skyldes at den kvinnelige ledelsen ikke er oppdatert om kjønnsmangfoldet i dagens samfunn, eller at de bare er grådige på egne kjønnsspesifikke vegner. De har sikkert vokst opp med barnehaver der tantene belærte småtrollene om utover-tiss og innover-tiss. En slik tosidig kjønnsidentitet lærte også jeg om, men det var i maskinhallen på Borregaard, der het det skreppeskrue og mutterprofil. Språkbruken var selvsagt miljøbestemt, og basert på egne erfaringer med tokjønnsidentitet og arbeidsplassens teknologiske tankegang.

Når det nå dukker opp en rekke nye kjønnsidentiteter, så vil det naturligvis føre til at innkjøp av kunstverk til museer og samlinger må fordeles etter andre prosentandeler enn den likestillingskampanjen har fremlagt krav om. 50 % til kvinnelige kunstnere og 50 % til mannlige kunstnere er bakstreversk og en kjønnspolitisk harakiri. Og rent praktisk, hvordan i alle dager skal juryer og innkjøpskomiteer kunne avgjøre hvilken kjønnskategori en kunstner tilhører og hvor høy prosentsats han/hun/den/det skal få. Kanskje de bør innføre kjønnstest og klyster, slik en kunstnerkollega foreslo på 70-tallet.

Denne prosenttenkningen er helt forskrudd og tåkelegger selvsagt den kunstneriske vurderingsproblematikken som er kjernen i alle innkjøp og tildeling av stipendier. Her har kjønnet vært irrelent til alle tider. At kvinner ikke har hatt adgang til utdanning og blitt kulturpolitisk utestengt i fortiden er et beklagelig faktum, men det har ingen ting med kvalitetsvurderingen av kunst å gjøre. Den må man ikke klusse med og relativisere. Kvinnene og alle andre kjønnsidentiteter må konkurrere på like vilkår, og vilkåret er entydig, nemlig kunstnerisk kvalitet.

På det punkt virker Nasjonalmuseets direktør høyst uklar. Hun skjønner tydeligvis ikke at Nasjonalmuseets mål og metode er kvalitetssikring i alle ledd. Å støtte den aktuelle kvinnekampanjens krav om 50 % innkjøp til kvinnelige kunstnere, er faglig uklokt. Kravene fra kvinnekampanjen er av politisk art og helt fremmed, for ikke å si fiendtlig overfor det spesifikt kunstneriske. Kampanjeoppropet er som et utrivelig ekko fra 70-tallets marxistiske kulturtenkning, da kunsten var et politisk redskap for revolusjonen. Nå gjentar den politiske galskapen seg, denne gang med kvinner og kvinnekjønnet i bresjen og bare for sitt eget og ingen andres kjønns fordeler.