Stepanakert  4.october 2020. David Ghahramanyan/Reuters/Scanpix

Det er langt fra Kaukasus til Oslo, så langt at den sammenhengende ufreden som nå har eksistert i drøyt 30 år mellom Armenia og Aserbajdsjan, nesten aldri vies oppmerksomhet i norske medier; man har det vel for travelt med å kommentere hvor dum Trump har vært og de siste me too-skandalene, må vite.

Men under de seneste par ukene har det vært skjerpings i Akersgata og på Marienlyst i og med at kamphandlingene i de fjerne fjellene er intensivert. Man frykter storkrig. Det gjør man rett i, skjønt det hadde nå vært kjekt om aviser og etermedier evnet å bidra også med dypere strategisk bakgrunnsinformasjon om det som skjer, samt utvidet perspektivet på konflikten til å romme også lignende strider andre steder. 

Armenia er et urgammelt kristent land, med tradisjonelt gode forbindelser til Russland, mens Aserbajdsjan er et muslimsk oljeland med tradisjonelt gode forbindelser til Tyrkia.

Et stykke øst for grensen mellom dem (Aserbajdsjan ligger helt inn mot Kaspihavet mens Armenia er deres vestlige nabo) ligger Nagorno Karabakh (NK), en fjellregion med knappe 150 000 innbyggere, de aller fleste kristne, etniske armeniere. At NK ble plassert innen de aserbajdsjanske grensene rundt 1920, skyldtes en av Stalins mange suverene beslutninger; kanskje skjedde det av hensyn til Tyrkia, kanskje noe annet, uansett var republikkgrupperingen den gang like uviktig som at Krim i 1954 av Nikita Khrusjtsjov ble forært til Ukraina.

Den viktige enheten var uansett Sovjetunionen, det nye sosialistiske moderlandet for dem alle. 

Men da dette mammutimperiet på 1980-tallet knakk sammen under sin egen vekt, ønsket de armenske områdene inne i Aserbajdsjan å få sin frihet, sikkert til stor overraskelse for vestlige marxisme-inspirerte besserwissere som mente seg å vite at nasjonal tilhørighet ikke spilte noen rolle lenger for moderne mennesker.

Det kom til krigshandlinger mellom Aserbajdsjan og Armenia over tvisten, en krig som med avbrudd varte frem til 1994 da våpenhvile ble inngått. Armenia og de armenske opprørerne inne i Aserbajdsjan hadde på slagmarken tilkjempet NG de facto selvstyre, men løsrivelsen ble ikke offisielt anerkjent og ganske spesielt tillot ikke de store naboene noen gjenforening med hovedlandet i vest.

Som vanlig er i slike kriger, fant det sted overgrep og drap, også på sivile; begge parter gjorde seg skyldig i krigsforbrytelser. Etter at våpenhvilen ble inngått, har den gjensidige beskytningen stort sett vært holdt på «akseptabelt» ulmekrignivå. Forhandlinger mellom de to kaukasiske landenes regjeringer har funnet sted, men uten at konflikten er løst. 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!

Minner bråket i Kaukasus om andre og lignende strider? At det dreier seg om et fjellområde, gir umiddelbare assosiasjoner til Kashmir og de stadig tilbakevendende kampene mellom det hinduistiske India og muslimske Pakistan om hvem området skal tilhøre. Kashmir er et av stedene der en virkelig alvorlig storkrig, og dét mellom atommakter, i prinsippet når som helst kan bryte ut.

Mer nærliggende er det likevel å trekke paralleller til hva som har funnet sted i det tidligere Jugoslavia, samt striden mellom Russland og Ukraina om eierskapet til Krimhalvøya, særlig fordi også disse konfliktene ble utløst av at den tidligere så monolittiske europeiske kommunismen ikke lenger kunne undertrykke uenighetene mellom underlagte folkegrupper.

Det finnes nok å ta tak i dersom man ikke lar egne sympatier/antipatier skygge for erkjennelsen.

Kosovo var en region innen den folkerettslig anerkjente og suverene staten Serbia, men der albanere var i flertall og ville unnslippe serbisk overherredømme. Konflikten gikk fra lunken til varm på typisk Balkan-maner, med rikelige overgrep, drap og intimidering fra begge sider, før NATO bestemte seg for å ta affære på kosovarenes side.

Enkelt sagt bombet man frem en løsning som innebar Kosovos de facto løsrivelse fra Serbia på 90-tallet – eller frigjøring, benytt det ordet du selv foretrekker. Bruk av militær makt, og trussel om mer av samme slaget, tvang gjennom en brå endring av de eksisterende statsrettslige forhold, altså hvilke stater som skal finnes, hvilke regioner disse skal inneholde, samt hvor statsgrensene skal gå. 

Det var det, kunne man tro.

Men situasjonen ble betydelig mer kilen, sett fra et vestlig perspektiv, da en tilsvarende endring skjedde lenger øst, i konflikten mellom Ukraina og Russland. På halvøya Krim, der størsteparten av befolkningen oppfattet seg som russere og ikke lenger ville tilhøre Ukraina etter at styret i sistnevnte land gjennom en revolusjon var blitt endret i anti-russisk retning, bestemte man seg for å «bytte stat». Et stort flertall gav i en folkeavstemning beskjed om at de ønsket overgang til Russland, hvilket også skjedde, for de russiske kanonene var større, nærmere og flere; slik avgjøres internasjonale tvister i virkelighetens verden.

Vesten likte ikke resultatet og forholdet til Russland ble markant forsuret. At man åpenbart ikke var villig til å se den slående likheten med hvordan NATO selv tidligere hadde grepet inn for å hjelpe Kosovo mot Serbia, og derved tvang frem en ikke-politisk suverenitetsavståelse, er bare å registrere. Maktpolitikk er hverken en logisk eller en etisk elevøvelse.

Kjøp boken fra Document Forlag!

Alle de ovennevnte eksemplene viser hvordan militære midler brukes/er blitt brukt for å gjennomføre grenseendringer i strid med det internasjonale lovverket man varmt hyller når det passer egne interesser, men som man er beredt til å krenke straks man mener seg å ha en overordnet, etisk-kosmisk rett på sin side. Historien viser klart at den sterke parten i konflikter ikke føler seg tvunget til å følge lovens bokstav når endringer ønskes. Like åpenbart er det at Francis Fukuyama tidlig på 90-tallet tok feil så det suste i sin verdensberømte bok «The End of History and the Last Man»; nei, det liberale demokrati byggende på rettsstatsprinsipper har ikke endelig seiret. At samme Fukuyama senere har vist seg som en riktig verdifull historiker (vi tar alle feil innimellom!) og blant annet har levert et kraftfullt forsvar for nasjonalstaten, er en annen ting. Nasjonal tilhørighet er nemlig slett ikke obsolet, men derimot et ekstremt viktig organisatorisk prinsipp. Utviklingen de siste 30 årene har vist at minoriteter i selv små, kanskje særlig i små, stater ofte vil forlate dem til fordel for andre som de føler større samhørighet med.

Når dette ikke lykkes, blir de gjerne hengende in limbo som en selvstyrende, men ikke-anerkjent, enhet som i beste fall forstyrrer den internasjonale orden. Separatismen lever i beste velgående; parallelt med fusjonære tilbøyeligheter (EU, ulike Én verden-bevegelser) rommer samtiden også en sterk fisjonær tendens. Hvilken som i enkelttilfeller vinner, varierer.

Kort tid etter Fukuyamas 1992-bok publiserte hans gamle lærer, Samuel P Huntington, et motsvar («The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order»; boken er oversatt og publisert på Document forlag) der han forklarer at konflikter fremover typisk vil oppstå mellom sivilisasjoner, ikke mellom (nasjonal)stater og heller ikke mellom ideologier (nazisme, kommunisme og annet) som vanlig var før i tiden.

Ser vi på det som nå skjer i Kaukasus så vel som de andre eksemplene ovenfor (konflikten Russland Ukraina er unntaket), så ser vi én viktig fellesnevner: Islam er den ene konfliktparten.

Dette er svært viktig i forståelsen av også de aktuelle stridighetene selv om Aserbajdsjan slett ikke er noe utpreget religiøst samfunn, snarere ser vi i landet rester av kommunistiske maktstrukturer videreutviklet til post-kommunistisk oligarki.

Likevel og uansett sitter det evige fiendebildet dypt i begge partenes marg og sjel: Det er kristne mot muslimer, tyrkiske stammer mot armenere, islam mot kristendom.

I begge leire vet man godt hva som da gjelder. Jo hardere krigen blir, desto nærmere kommer de stridende ned mot dette grunnfjellet. Bare naive nordvesteuropeere velger å se bort fra denne dimensjonen.

Hvordan vil de Kaukasus-nære stormaktene forholde seg til den aktuelle krigen?

Russland ønsker å beholde et godt forhold til både Armenia og Aserbajdsjan. Dessuten vil de unngå forverrete relasjoner til Aserbajdsjans storebror, Tyrkia. Sistnevnte har vært langt mer aktiv på sin historiske «klients» side, også rent militært,https://www.document.no/2020/09/29/tyrkia-styrer-angrepet-pa-nagorno-karabakh/ men dette kan endre seg. Samme hvordan konflikten utvikler seg, vil trolig hverken Russland eller Tyrkia akseptere at deres historiske allierte taper ansikt i alt for stor grad; et direkte nederlag tillates neppe.

«Sånn går no dagan», mens unge menn på begge sider sprenges i filler i en krig der granatene bare dårlig skjelner venn fra fiende. Vi vil se når trolig sivilslaktingen begynner i internasjonalt merkbar skala; det trenger ikke være så lenge til. 

I mellomtid kan nordmenn glede seg over at vi ikke har tilsvarende strukturelle samfunnsproblemer som utløser systematisk voldsbruk.

Skjønt tenker vi etter, innser vi at den nåværende generasjonen kanskje er den siste som er så heldig stilt. Slik heterogeniseringen av det norske samfunnet har skutt fart, må det påregnes at også vi før eller siden blir inndratt i sivilisasjonskriger. Vi forblir ikke heldige bestandig, og dyktige er vi visst overhodet ikke lenger.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!