Det er ikke lett å løfte den klassiske arven på kunstens område. Man kan ha høye ambisjoner og store vyer om å gjenopplive formidealer og tegneteknikker, men uansett tidsperiode vil man møte motkrefter. I løpet av det siste hundreåret har det ikke vært annet enn motkrefter. Tidsånden har vært antiklassisk, i de siste tiårene også antikunstnerisk. Da er det ikke så rart at kunstneren Rolf Schønfeld (1915 – 1997) dro i gang en hemmelig kunstskole etter klassiske forbilder, som nærmest i det skjulte underviste håndplukkede elever.

Anne Tone Thorshaug (død 2011) var en av Schønfelds mest dedikerte elever. Hun ble hos ham i 20 år, som elev, støttespiller, sekretær, medhjelper og etter hvert samboer. Schønfeld kalte henne sin eliteelev, tydeligvis fordi hun var den mest begavede, men hun fikk aldri vist hva hun dugde til mens hun levde. Det er først nå i disse dager at kunsthistorikeren Tommy Sørbø har fått samlet et stort utvalg av hennes bilder i Galleri TBS. Til denne minne- utstillingen er det også hentet inn en del arbeider av tidligere Schønfeldt-elever, der noen navn er godt kjente, som Vebjørn Sand, Thorvald Lund-Hansen og Frans Widerberg.

Anne Tone Thorshaugs motiver og tegneteknikk er nokså forskjellig fra det vi ser i de utstillende medelevenes arbeider. De har tydeligvis utviklet seg mer i personlig retning, mens Thorshaug har holdt seg trofast til lærerens kunstneriske idealer og ideer. Selv tegneteknikken ligger tett opp til Leonardo da Vincis «sfumato», det vil si en røyklegging av konturlinjer og overganger mellom lys og skygge. Det gir formen en myk og magisk tilsynekomst i rommet. Hos Leonardo er metoden mesterlig, men i Anne Tone Thorshaugs tegninger blir sfumato-effekten ofte nokså skjematisk og påtatt.

Etter mitt skjønn skyldes det mangler i anatomisk kunnskap, eksempelvis i formgivningen av et ansikt, der skyggeleggingen kommer skjevt ut når anatomien ikke stemmer. Sfumato-teknikken gir stor uttelling når kroppens anatomi er på plass og kunstneren fordeler lys og skygge i tråd med formens egenart og rommets dimensjoner. Det virker som om Thorshaug har låst seg fast i en tegnerisk maner, hvilket på en måte også preger hennes valg av motiver. Her finner vi mye renessanseinspirasjon i portretter, mor og barn og mer symbolsk innpakkede temaer med Schønfeld-portrett i fokus.

I det store og hele har Anne Tone Thorshaug vært en dyktig og trofast lærling. Mange av hennes tegninger bærer preg av dette, men samtidig fornemmer man også noe innestengt i hennes tegneriske billedverden, som om den ideale, klassiske kunsten ble et for stort løft. På den annen side var nok ikke livet under Schønfelds veiledning og kunstneriske krav noen dans på roser. Etter min oppfatning kunne Anne Tone Thorshaug ha blitt en langt mer interessant kunstner om hun hadde sluppet den herskesyke Rolf Schønfeld.

Galleri TBS:
Anne Tone Thorshaug og medelever
Varer fra 11/9 til 20/9, 2020