I den konseptuelle tåkeheimen

Marius Engh, «Mon Reve – Le Tripode (manuskript)»
Pris: 40 000 kr.

Man skulle ha trodd at studenter utdannet ved en av våre kunsthøyskoler ville ha realitetsjustert seg etter noen års praksis i det åpne kunstmarkedet. De fire etablerte kunstnerne som nå stiller ut i Kunstnerforbundet viser ingen tegn til å ha tilpasset seg markedet. For det de her mønstrer vil neppe en privatperson ha investert fem røde øre i. Bortsett fra en video med homseproblemtikk er de øvrige rommene fylt med skrot og skrammel av samme sort som nylig ble vist på avgangsutstillingen til masterstudenter ved Kunsthøyskolen i Oslo.

Selv om disse utstillerne nå i Kunstnerforbundet har holdt på i en rekke år har de neppe fått noe gjennombrudd, hverken hva angår prestisje eller toppet salgsstatistikken. Det er også lite sannsynlig at de ville ha fått innpass i et seriøst privatgalleri med den traurige porteføljen de har utviklet. Privatgallerier overlever bare på grunn av å vise gode kunstnere og ha godt salg. I dag er det denne private gallerivirksomheten som holder normen for kunstnerisk kvalitet best i hevd og dermed muliggjør at også kunstnerne kan overleve.

De fire utstillerne nå i Kunstnerforbundet, Marius Engh, Lydia Hauge Sølvberg, Magnus Oledal og Ian Giles, kan bare overleve økonomisk gjennom offentlige støtteordninger, og dem er det nå mange av. Hvis de ikke får solgt ett eneste makkverk, så vil de allikevel få utstillingsstøtte for å ha vist arbeidene i tildelt periode. Utstillerne kan også få produksjonsstøtte og prosjektstøtte om de har behov. Stiller man ut i et privatgalleri kan man ikke få utstillingsvederlag, den ordningen gjelder bare for gallerier og utstillingssteder som får statlig støtte. Vi skjønner tegningen. Her trenger man ikke å selge noe som helst, det gjør heller ikke kunstnerne, med den soleklare effekt at man gir blaffen i kvalitet.

Det forklarer også hvorfor Kunstnerforbundet, som for noen år tilbake var et kvalitetsgalleri, nå ikke lenger er et kunstnerisk interessant utstillingssted. Denne kunstnerisk nedadgående tendensen ser vi også i andre kunstnerstyrte utstillingssteder. De er mer opptatt av offentlig støtte og solidaritet enn kunstnerisk kvalitet. Hele det organiserte kunstfeltet er i dag gjennomsyret av denne likegyldige holdningen til kunstnerisk kvalitet og profesjonalitet. Hvorfor jobbe konsentrert og estetisk målrettet når all slags skrot gir penger i kassa?

De fire som nå stiller ut i Kunstnerforbundets lokaler har ikke mye å rutte med på kunstens område. Her er det mange sære objekter og dårlig håndverk. Hadde jeg prestert den slags slurv i min læretid som fagarbeider ville jeg ha fått kjeft og minuspoeng. Selv om disse kunstnerne er amatører hva håndverk angår, stiller de jo i en langt høyere klasse. De har en intellektuell utdannelse og driver forskning i det kunstneriske. På det punkt må jeg nevne søppelbøtta til Marius Engh, som inneholder et kassert manuskript. Det verket er krystallklart, men med feil adresse – det er utstillingen som skulle vært kassert.

Hos disse fire kunstnerne er det ikke mangel på høye ambisjoner, særlig på det teoretiske området, som tydeligvis teller langt mer enn den håndverksmessige utformingen der tankene skal implementeres og formgis. Selv om enkelte av gjenstandene er forseggjorte er det vanskelig å se hva de konseptuelt uttrykker og estetisk formidler. Pressemeldingen gjør sitt beste på språklig vis å forklare dypsindighetene i objektene, men den teoretiske tåka blir bare tettere. Man får faktisk inntrykk av at både galleriet og kunstnerne har mistet all analytisk innsikt og estetisk dømmekraft.