Munch-museet gir assosiasjoner til et industribygg. Fasaden er grusom. Det finnes ingen holdepunkter for at dette er et kunstmuseum. Foto: Håkon Mosvold Larsen/ntb scanpix

I løpet av de siste hundre årene har arkitektene skrellet bort all representativitet som tidligere gjorde et bygnings- og bymiljø variert og «lesbart». Arkitekturen har på en måte blitt ren og bygningens funksjon usynlig, slik at ingen kan se hva slags formål den er skapt for. Hvis vi kaster et blikk på Bjørvika, Oslos mest forskrudde utbyggingsområde, finner vi tre ledende kulturinstitusjoner som ut fra arkitekturen ikke forteller oss noe om hva slags kulturell aktivitet de bedriver.

Representative portretter er en velkjent sjanger i kunsthistorien. Her får kunstneren i oppdrag å portrettere høystatuspersoner slik at deres begavelse, makt eller økonomiske status blir anskueliggjort gjennom symboler og meningsbærende rekvisitter. Jo høyere på strå en slik person befinner seg, jo mer blir det lagt vekt på symbolsk presentasjon. Vi finner slike representative portretter blant konger, keisere, paver og andre i ledende samfunnsposisjoner. Ja, selv blant dagens statsministere, biskoper og vitenskapsmenn finner vi portretter som kan inneholde symboler fra deres profesjon og sosiale funksjon.

Historisk ser vi også hvordan representativiteten har preget arkitekturens formgivning. Flere viktige bygninger i Oslo er tegnet ut fra deres representative funksjon, for eksempel Det kongelige slott, Stortinget, Universitetet i Oslo sentrum og Nationaltheatret, bare for å nevne de største og mest symboltunge. Hensikten har vært å fremheve sentrale samfunnsinstitusjoner gjennom arkitektoniske og symbolske virkemidler slik at borgerne kan se og skjønne hva bygningen representerer i et bymiljø. På en måte skaper den representative arkitekturen en type bygningsportretter i det sosiale rommet, som både skiller institusjonene fra hverandre og samtidig fremhever deres samfunnsmessige funksjon.

Denne formen for representativ arkitektur finnes ikke lenger. I løpet av de siste hundre årene har arkitektene skrellet bort all representativitet som tidligere gjorde et bygnings- og bymiljø variert og «lesbart». Arkitekturen har på en måte blitt ren og bygningens funksjon usynlig, slik at ingen kan se hva slags formål den er skapt for. Hvis vi kaster et blikk på Bjørvika, Oslos mest forskrudde utbyggingsområde, finner vi tre ledende kulturinstitusjoner som ut fra arkitekturen ikke forteller oss noe om hva slags kulturell aktivitet de bedriver.

Bortsett fra Operaen, som ikke ligner på noe som helst, er det nye Munchmuseet og Deichmanske bibliotek til forveksling lik de andre kommersielle betongblokkene i området. Med tanke på at det nye bibliotekbygget har historiske forbilder og byggetradisjoner å forholde seg til er det påfallende hvor sterkt arkitektens fortidsangst har preget formgivningen, som samtidig og helt uten forbehold har lagt seg inn under den kjønnsløse blokkbebyggelsen i området. Klart ingen av blokkene er helt like, men samlet sett representerer de den samme historieløse og meningstomme byggeskikk.

Det nye Munchmuseet derimot har en synlig fortid å forholde seg til, selv om bygningen ikke er formgitt med henblikk på å representere et kunstmuseum. Museumsbygningen er tegnet av den spanske arkitekten Juan Herreros i samarbeid med Jens Richter, som i fellesskap har formulert visjonen om Munchmuseets unike og høyreiste arkitektur. «Den sier: Ok, her er jeg. Jeg har arven etter den viktigste kunstneren i Norges historie, og jeg ser bergtatt på Oslo og fjorden fordi det er byen og dens kollektive drømmer som har bygget meg».

Litt av en visjon, men som visjoner flest er det jug fra ende til annen. Hvis vi forflytter oss til Las Palmas på Gran Canaria og vandrer langs strandhotellene så kan vi ikke unngå å se arkitekt Herreros høye Lambda-blokk ruve bak hotellene. I Las Palmas er ikke Lambda-bygningen noe museum, men en boligblokk mm. Munchmuseet er altså en ren kopi og bygningens visjon om seg selv i Bjørvika det reneste pølsevev. I Las Palmas heter høyblokken Woerman Tower og den skapte en langvarig debatt og heftig strid hos byens innbyggere, slik også Lambda gjorde i Oslo. Ingen av disse bygningene ville ha blitt reist om utbyggerne hadde fulgt korrekt prosedyre og åpen saksbehandling. Dette er godt dokumentert.

Det nye Munchmuseet har altså en interessant fortid, men ikke som representativ arkitektur, snarere tvert imot. Lambda-blokkene viser med all ønskelig tydelighet at bygningen kan brukes til hva som helst når formgivningen er blottet for referanser til en spesifikk funksjon. Derfor kan den også kopieres og bygges hvor som helst og benyttes til all slags bruk, men det skurrer spesielt når den blir markedsført som et unikt museumsbygg for Edvard Munchs kunstverk.

En så høy og stygg bygning skal man lete lenge etter, selvsagt upraktisk til museumsformål, og med en fasadekledning som rett og slett er frastøtende. De bølgeformede og perforerte aluminiumsplatene, montert i horisontal retning og som dekker veggene, gir blokken et lukket og nærmest fengselsaktig utseende. I det hele tatt har ikke arkitekturen noe imøtekommende og inviterende preg og bygningen signaliserer heller ikke at den huser en verdenskjent billedkunstner av norsk merke. Arkitekturen må på ingen måte vise at den representerer det den er bygd for.

Arkitekt Herreros har sagt noe avklarende på det punkt: «Bygningen er del av en generasjon nye museer verden over som omdefinerer kulturinstitusjonene, og går videre fra ideen om et historisk arkiv for å skape sosiale samlingspunkter, møteplasser der alle kan finne noe å oppdage». En typisk tankegang hos moderne arkitekter, som i mangel av historisk innsikt og vilje til estetisk mening devaluerer alle typer kulturinstitusjoner. På en måte er allikevel dagens moderne blokkbebyggelse en representativ arkitektur, ikke for å uttrykke kulturelle verdier og historiske tradisjoner, men ved å representere tidsåndens estetiske tomhet og fantasiløse formalisme. Herreros to «unike» Lambda-blokker er overtydelige i så henseende.

Byggestart: 2015
Museet åpner for publikum: 2020
Etasjer: museumstårnet 13, podiet 3
Byggherre: Oslo kommune v/ Kultur- og idrettsbygg Oslo KF
Arkitekt: Estudio Herreros – norsk samarbeidspartner: LPO arkitekter AS

Kjøp Halvor Foslis bok her!