Harald Sohlberg (1860-1936)

Vinternatt i Rondane, versjon fra 1914, olje på lerret, 180,5 x 160 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

Ja, vakkert er landet vårt! Det får du se på bildene som ledsager sangene nedenfor. De sangene viser deg også at vakre dikt og vakker musikk er blitt skapt av folket vårt! Og hvor vakkert vår tids norske utøvere behersker sin kunst, det klinger mot deg!

Kanskje er tiden inne for norske sanger som er nasjonsbevarende og nasjonsbyggende – for norske sanger som formidler akseptable og tjenlige verdier – for norske sanger som er kulturbærende og forenende? Kanskje bør vi nå gi sanger som har levet i folket vårt i generasjoner, fornyet oppmerksomhet – igjen verdsette sanger om landet vårt, hjemstedet, naturen, historien, arbeidslivet, trygge mellommenneskelige forhold?

Jeg frykter for at et folk uten slike sanger, er lett å lede på ville veier. Og mange er de som vil lede oss på avveier. Noen bestrider at vi eier vårt eget land, og at vi har vår egen kultur! Noen vil skifte ut folket vårt med innvandrere og fjerne landets grenser mot utlandet for å skape en utopisk, enhetlig og grenseløs verden! Det kan bli hårde tider i landet vårt, og den kloke slår leir for å forsvare vår arv og vår rett: Norge er vårt land! – Norge er et godt land! – La oss bevare Norge!

Norge, mitt Norge!

Tekst: Theodor Caspari (1853–1948) – Musikk: Alfred Paulsen (1849–1936)

En enkel sang fylt av kjærlighet til landet vårt, en sang om vinter og vår, sommer og høst, en sang om et land av skjønnhet og fred! Men kan vi ha hørt denne sangen – liksom mange andre, gamle sanger om fedrelandet vårt – så ofte at budskapet er blitt litt borte for oss?
Overser vi at innholdet i denne teksten – liksom i flere, eldre norske tekster – fremdeles er viktig, kanskje viktigere nå enn noen gang? Er det på tide at vi i økende grad vender oss mot fortidens kunst og erfaring?

Norge, mitt Norge! så sover du tyst
i vinterens skinnende sale,
og ingen kan drømme så lett og så lyst,
når elvene synker i dvale,
og ingen kan smile så stille og glad,
når meisenes fløytende stemmer dør av,
og skogene sover i dale.

Norge, mitt Norge! så gi meg en vår
med sol over vuggende vanne!
Men hør meg, ja, hør meg: Når dagen forgår,
og aftenen skygger min panne, –
da lær meg å visne, å, Norge, min mor!
da red meg en seng i din hellige jord,
når sommeren drager av lande!

Ved Rondane

Tekst: Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) – Musikk: Edvard Grieg (1843-1907)

En sang som virkelig lar landet vårt stige frem for oss, og en sang som mange av oss er vokst opp med. Den finnes da også i Mads Bergs (1865-1955) hederskronede Skolens Sangbok, og den var liksom foregående sang, tenkt for elever i 7. klasse.
Skolen vår forsto betydningen av oppbyggende sanger, og sørget for at elever over hele landet fikk lære noen av de samme sangene. De fleste kunne deler av en felles, norsk sangskatt mer eller mindre utenat. Det bidro til å skape ett folk med en enhetlig kultur. Det er bekymringsfullt hvis skolen i våre dager ikke tar slike sanger alvorlig og holder dem i hevd.
Når mennesker fra nord og sør, fra øst og vest møttes, så kjente de hverandres sanger! Slik er det fortsatt i min aldersgruppe, men dessverre kanskje mindre hos de yngre?

No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg,
og same vind den heite panna svalar,
og gullet ligg på snø, som før det låg.
Det er eit barnemål, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endå fjåg. /…/ (fjåg: glad)
Med ungdomsminne er den tala blanda: /…/ (tala: talen)
det strøymer på meg, så eg knapt kan anda. /…/ (anda: puste)

Ja, livet strøymer på meg, som det strøymde,
når under snø eg såg det grønne strå.
Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde,
Når slike fjell eg såg i lufti blå.
Eg gløymer dagsens strid som før eg gløymde,
når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå.
Eg finner vel eit hus, som vil meg hysa, /…/ (hysa: huse, gi husly)
når soli heim til natti vil meg lysa.

Når fjordene blåner

Tekst: John Olav Paulsen (1851- 1924) – Musikk: Alfred Paulsen

Kjærlighet til land og folk toner mot oss i denne sangen! Den skildrer en herlig natur og et hederlig folkeferd! Teksten og musikken gir ikke bare skjønnhet, men også erkjennelse, for slik er deres vesen.
Kunsten – en tekst, en melodi eller et bildende kunstverk – kan bidra til økt følsomhet og økt bevissthet overfor miljøet og menneskene omkring oss. Den kan berette om rikdommen i et uberørt naturlandskap, men også om nødvendigheten av et forsvarlig og forsiktig utbygd kulturlandskap.
Kunsten kan òg fortelle om folket og ikke bare vise oss enernes innsats, men tillike den alminnelige kvinnens og mannens virke, vise at også de små strakk til!

Når fjordene blåner som markens fiol,
og breene glitrer i spillende sol,
når liljekonvallen ved foten av hegg
står duftende skjønn langs med klippenes vegg,
mens elven bak orrkrattet danser seg vill,
og trosten fra granlien synger dertil,
da røres, da røres mitt bryst,
da blott hviske jeg kan:
Gud signe deg Norge mitt deilige land.

Men når jeg ser folket, som rydder den jord,
som virker på fjell og ved fiskerik fjord,
De tusende menn som til sjøs og til lands
i arbeidets sved vinder Norge en krans,
de tusende kvinner som yndig og tro
med kjærlighet sysler i hjemlivets bo,
da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk:
Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk!

Mellom bakker og berg

Tekst: Ivar Aasen (1813–1896) – Musikk: Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)

Sangen forteller om landets karrige skjønnhet og vanlige folks liv. Den minner oss om at det vi har, ikke er kommet til oss av seg selv. Landet er vakkert, men krevende, og nåtidens overskudd hviler på generasjoners arbeid og strev. I en furet og værbitt natur har våre formødre og forfedre med utrettelige innsats skapt tusen hjem og gitt oss en enestående ettertid. Jevne kvinner og menn slet for å holde nøden borte fra seg og sine, men også for å kunne overlate en bedre tilværelse til etterkommerne. De gamle var nøysomme og ikke ute etter å spise kirsebær med de store. De var mennesker som mange av vår tids umettelige strebere kunne lære mye av.
Mads Berg tok også denne sangen med i sin sangbok, men han utelot 6. vers. Etter hans vurdering passet sangen i 4.klasse, og der bør den fortsatt læres utenat!

Mellom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenge sin heim,
der han sjølv heve tuftene grave
og sett sjølv sine hus oppå deim.

Han såg ut på dei steinute strender,
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss grender,
og så eiga me rudningen trygt.» /…/ (rudningen: rydning)

Han såg ut på det bårute havet; /…/ (bårute: bølgende)
der var ruskut å leggja utpå; /…/ (ruskut: ruskete, surt vær med nedbør)
men der leikade fisk ned i kavet, /…/ (kavet: havdypet, dypet)
og den leiken, den ville han sjå.

Fram på vinteren stundom han tenkte:
Gjev eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkane blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liene grønkar som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når netter er ljose som dagar,
kan han ingen stad venare sjå.

Lat no andre um Storleiken kivast, /…/(kivast (av kiva): krangle)
Lat deim bragla med Rikdom og Høgd /…/(bragla: lyse, skinne, stråle)
Millom Kaksar eg litet kann trivast, /…/(Kaksar (av kakse): storkar)
Millom Jamningar helst er eg nøgd. /…/(Jamningar: likemenn)