Casey Affleck har som skuespiller gjort seg bemerket i langsomme kunstneriske filmer. Så også her i hans egen film. Et dystert drama om en far og hans datter som forsøker å overleve i en verden som er på vei tilbake til barbariet.
Light of My Life
Regi: Casey Affleck
USA 2019
1 t 59 min
Mitt livs lys er 11 år gamle Rag, datteren til pappaen som ikke har noe navn. Filmen begynner med en lang scene hvor de ligger sammen inne i et telt og han improviserer et eventyr slik foreldre gjerne gjør for sine barn. Eventyret blir en parafrase over Noahs ark og han smetter inn noen biter fra sin egen historie. Vi forstår snart at de to er på flukt med telt og det nødvendigste. Hvis de blir oppdaget av noen drar de videre. Filmen er minimalistisk ved at den stort sett kun følger de to. Vi er i en etter-pesten-verden. En pest som for snaut ti år siden har tatt livet av nesten alle kvinner. Pappaen har derfor kamuflert datteren med guttesveis og gutteklær — hun er ettertraktet vare.
En av deres første samtaler dreier seg om forskjellen på etikk og moral. Når er det riktig å lyve? Faren må lyve hele tiden: Hans primære mål er å beskytte Rag. Han innprenter henne hele tiden hva de må gjøre i tilfelle noe skjer; som en offiser til en menig. Den imøtekommenheten en forelder ellers ville ha vist overfor sitt barn, må da vike for overlevelsesinstinktet.
Casey Affleck og Anna Pniowsky som far og datter.
Pappaen kaprer selv en bil fra en ung gutt. Bare kaster ut jakka hans på veibanen. Sammen med Rag finner han et tomt hus hvor de kan hvile en stund. I et rom i huset finner han to delvis råtnede lik som ligner en mor og en datter. De må rømme fra huset da det plutselig dukker opp en gjeng med tre menn.
Senere finner de huset hvor bestefaren til pappaen bodde. Her bor det tre eldre menn. Lederen, Tom, en meget religiøs mann, lar dem bli. En morgen lærer Tom Rag å skyte med rifle. Han skjønner at Rag er jente, og konfronterer pappaen med dette.
En dag dukker de samme mennene som fra forrige hus på nytt. Pappaen henvender seg til en samboerne til Tom, men denne bare lukker døren: Det er han som har tilkalt dem. De tre inntrengerne dreper Tom og den siste gamle mannen. Nå blir pappaen selv nødt til å drepe. Slåsskampenes brutalitet er et omslag i en film som ellers har vært til tider veldig rolig. Det ender med at Rag selv må gripe inn for å redde faren…
Vårt normale samfunn er på mange vis behavioristisk: Riktig adferd premieres og feil adferd straffes. Moral trenger du først virkelig når sivilisasjonen bryter sammen. Religiøse Tom er en rettskaffen mann, og rettskaffenhet blir noe virkelig verdifullt når hver dag er en kamp om å overleve.
Vi får mange ganger inntrykk av at pappaen synes det er trist at hele datterens liv har vært slik. Men foreldre glemmer alltid én ting: Barn er tilpasningsdyktige, de ser alltid intuitivt etter løsninger, og de finner alltid noe å glede seg over — uansett hvor stusselig alt er. Og det er ikke bare pappaen som forteller historier til Rag, hun forteller også historier til han, blant annet en oppsiktsvekkende fortsettelse på historien han fortalte i begynnelsen av filmen. Slik trekkes linjene tilbake til vår kulturs begynnelse: Med historiene vi fortalte hverandre om hvem vi var og hvor vi kom fra. Uten disse er vi ingenting.
Ved filmens slutt er pappaen såret og det er usikkert hvordan det vil gå med han. Kanskje Rag må klare seg alene. Hun sier: «Ta det med ro, pappa — det er et eventyr.»
Sophie
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
