Fragment av Baronci-altertavlen

For 500 år siden, nærmere bestemt 6. april 1520, dør Rafaello Santi (1483 -1520), en av kunsthistoriens største billedkunstnere. I følge renessansehistorikeren Vasari ble Rafael født på en langfredag og han dør på en langfredag. Han ble bare 37 år gammel, men i løpet av sitt korte yrkesaktive liv skapte han en rekke mesterverker som ettertiden har beundret og omtalt frem til denne dag. I løpet av inneværende år blir det laget en rekke minneutstillinger og andre markeringer over Rafaels liv og kunstneriske produksjon.

Den første mønstringen er allerede i gang, den ble åpnet i Quirinalpalasset i Roma 5. mars og står frem til 14. juni. Deretter kommer det utstillinger som perler på en snor i Milano, London, Berlin og Washington. Det mest utbytterike stedet å dra til er selvsagt Roma. Her finner vi noen av hans største verker samlet, spesielt Vatikanets store freskomalerier i stanzene, en billedsyklus i fire rom, deriblant det kjente maleriet «Skolen i Athen».

Detalj fra Skolen i Athen: Platon og Aristoteles

Rafaels berømmelse i høyrenessansen var på samme mesterskapsnivå som Leonardo da Vinci og Michelangelo, og hans kunst og skjønnhetsidealer ble normdannende i flere hundreår etterpå.

Kunstnerne på den tiden ble ikke utdannet ved noe kunstakademi, de fantes ikke og malerne ble heller ikke oppfattet som kunstnere. De gikk i lære hos en malermester tilknyttet Lucas-lauget, oppkalt etter evangelisten Lucas som var malernes skytshelgen. Der måtte de tilbringe mange år før de ble ferdig utlært i malerhåndverket. Det å bli karakterisert som håndverker ga ingen høy status på 1400-tallet, noe de store malerbegavelsene i renessansen var misfornøyd med. De ønsket en annen type utdanningsinstitusjon, uavhengig av lauget og mer rettet inn mot en akademisk skolering i praktiske og teoretiske fag. I 1494 startet Leonardo da Vinci det første kunstakademiet i historien, Accademia Vinciana i Milano.

Selvportrett

På grunn av de mange oppdrag for pavekirken og særlig hans tette bånd til pave Julius 2, fikk Rafael god kontakt med datidens økonomiske og kulturelle elite. Rafaels kunst var på en måte høydepunktet i renessansens ambisjoner om å ikke bare fornye antikken, men å løfte den opp på et høyere estetisk nivå. Antikkens idealiserte figurfremstilling blir hos Rafael transformert til beåndet skjønnhet på kristne premisser. Det spesielle ved denne skjønnheten er dens forankring i tro og teologi, ikke bare innholdsmessig, men også i den materielle formgivningen av motivet. Guds lys gir fargen og formen mening.

Rafaels mange malerier av engler og madonnaer med barn ble kopiert og masseprodusert som glansbilder og postkort fra tidlig 1800-tallet av. De er blitt andaktsbilder for troende i alle land både for liten og stor. En gang på 80-tallet leste jeg en artig formulering hentet fra skolestilen til en svensk skolepike: «Rafael gjorde framfor alt en masse madonnaer med barn». Om det medfører riktighet har jeg intet belegg for, men det gikk rykter i samtiden om at kunstneren var glad i dameselskap.

Selv om resepsjonshistorien viser at interessen for Rafaels maleri dabbet av utpå 1800-tallet, hovedsakelig ved at kunstnerne ønsket å gå andre veier bort fra fortidens tradisjoner, står allikevel Rafaels, Michelangelos og da Vincis verker som det ultimate av kunstnerisk innsats. Mange av deres verker, særlig Rafaels, blir i løpet av inneværende år tilgjengelige for et reiselystent publikum, skjønt i disse corona-tider kan det by på problemer, også for museene. Det er sikkert ikke så enkelt å forskyve utstillingstiden, men de finner sikkert løsninger. Selv om kunstverkene finnes på nett og i bøker, er nærkontakt in situ noe helt annet. Ta turen til Roma først.

Madonna med barn