Forskning med telepatiske metoder og statlig støtte

Collage: Facebook

Via Sløseriombudsmannen på Facebook ble jeg orientert om et doktorgradsprosjekt ved Kunsthøyskolen i Oslo. Det er en institusjon som for noen år siden het Statens kunstakademi der det ble utdannet kunstnere innenfor ulike uttrykksformer. På den tiden prøvde elevene å lære seg hvordan man skulle skape kunst, men etter at institusjonen fikk status av høyskole og ble likestilt med universiteter, ble både det faglige innholdet og pedagogikken endret. Nå handlet det ikke om å skolere studentene i estetisk kreativitet, men å utdanne dem til kunstforskere på selvets grunn.

Derved kunne de få seg en mastergrad og forske videre til en doktorgrad i kunst. Siden alt i dag kan være kunst er det ikke mer enn rimelig at også doktorgradsprosjektet er et stykke kunst. Doktoranden, som Sløseriombudsmannen har grepet fatt i, heter Liv Bugge og hun «disputerte» for to år siden med et større utstillingsopplegg der det inngikk skulpturer, film, lydverk og installasjon. Temaet for dette forskningsopplegget handlet om det menneskelige og ikke-menneskelige, eller mer presist om hvordan normer er implementert i våre samfunnsinstitusjoner og hvordan disse påvirker oss mennesker.

Et artig forskningsprosjekt, men man lurer på hvor det kunstneriske ligger og hvilke forskningsmetoder som er benyttet. Fra et intervju med kunstbladet PLNTY i 2018 røper kunstneren/forskeren Liv Bugge hvordan hun foretar en telepatisk samtale med et flere millioner år gammelt fossil. Metodisk sett er det ganske oppsiktsvekkende og over grensen til faglig galskap. Nå er det ikke uvanlig at folk snakker med trær, blomster og steiner, men at de kan føre en telepatisk samtale med fossiler, som i Liv Bugges tilfelle, har ikke noe med seriøs forskning å gjøre.

Den faglige og intellektuelle troverdigheten er her lik null og kvalifiserer snarere til en psykiatrisk diagnose enn en doktorgrad. I det vitenskapelige miljøet henger da heller ikke slike kunstdoktorgrader særlig høyt. De oppfattes nærmest som juksedoktorgrader til intern bruk i det kunstneriske stillingshierarkiet. Grunnen til at Sløseriombudsmannen nå har hentet frem kunstdoktor Liv Bugge, som nå er førsteamanuensis ved Kunsthøyskolen i Oslo, er at hun har søkt Kulturrådet om å få en skattefinansiert assistent.

Selvsagt fikk hun søknaden innvilget, fordi hun trenger en assistent som kan bistå henne med å utvikle videre den telepatiske dialogen med umælende gjenstander. Hensikten er at hennes forskning skal vise at våre bilder av gjenstander må avkolonialiseres. Ja, galskapen fortsetter og blir finansiert av det offentlige. En ting er i alle fall sikkert i Liv Bugges forskning: hennes metode for å loppe skattebetalerne er langt mer taktisk og faglig utbytterik enn den telepatiske dialogen med fossiler. I den prosessen trengs det presisjon og kontollerbarhet, kort sagt kalkulert næringsvett, mens i kunstforskningen kan man bare påberope seg overnaturlige evner.