Jeg og Beethoven

Portrettbyste utført av Hugo Hagen (1818-1871) på grunnlag av Franz Kleins (1777–1840) ansiktsavstøpning fra 1812.

Den respektløse overskriften har sitt utspring hos en stor tysk mystiker, filosof, dikter og lege ved navn Johannes Scheffler (1624-1677), også kalt Angelus Silesius. I boken hans, Cherubinischer Wandersmann (1657), kom jeg over følgende gullkorn:

Ich weiss, dass ohne mich Gott nicht ein Nu kann leben,
Werd’ ich zunicht’, Er muss von Not den Geist aufgeben.

… og da slo det meg, at kan ikke Gud eksistere uten Johannes Scheffler, så kan vel heller ikke Ludwig van Beethoven (1770-1827) og hans musikk eksistere uten meg – og uten oss utallige Beethoven-liebhabere og -lyttere? Altså setter jeg meg selv først! Og jeg fastslår at komponister og musikk som ingen spiller og ingen hører på, i praksis er ikke-eksisterende og bestenfalls ligger livløse i et eller annet arkiv. Så når det nå er Beethoven-jubileum igjen, setter jeg meg selv i sentrum og forteller om de tre første Beethoven-sangene som jeg kom i kontakt med, og om hvordan det skjedde. Dog er jeg sørgelig klar over at det er sangene som kan bety noe for leserne og lytterne, og ikke min ringhet.

Adelaide, op. 46 (1796) – Tekst: Friedrich von Matthisson

Jeg husker godt den første Beethoven-sangen som jeg fikk oppleve! Det var i mitt barndomshjem på 1950-tallet, og den musikalske kilden var Ønskekonserten i NRK. Ut fra det traurige, gammeldagse radioapparatet vårt smøg seg plutselig tonene og ordene om Adelaide i all sin skjønnhet! Gjett om hun gjorde inntrykk på en romantisk unggutt! Og gjett om hun fant seg en plass i hjertet og hodet hans og ble værende der like til nå – jeg tør ikke tenke på hvor mange år senere!

Tekstforfatteren, Friedrich von Matthisson (1761-1831), var først og fremt en tysk bibliotekar og prosaforfatter, men han var også lyriker og som sådan høyt ansett av sine samtidige. Likevel ble han forholdsvis fort glemt. Store komponister som Beethoven og Franz Schubert (1797- 1828) tonesatte ham, og de gjorde enkelte av diktene hans udødelige.

Beethoven ikler denne vakre teksten om Adelaide en vidunderlig talende og forelsket musikk. Vi formelig hører skjønnheten i den vårlige hagen som er fylt av et fortryllende sollys; vi aner flodens glitrende bølger, solens gjenglans fra de snedekte fjellene, de lette skyene som farges i gull og de blinkende stjernene – all den skjønnheten som gjenspeiler hennes bilde. Hører vi ikke den lette aftenvinden som får bladene til å rasle og sneklokkene til å klinge mens lette bølger bruser og nattergalen fløyter – alt dette som hvisker om henne? Og så det jublende sisteverset hvor kjærligheten overvinner alt – selv døden!

https://youtu.be/iba7ZlG87UI

Einsam wandelt dein Freund /…/ Ensom vandrer din venn
im Frühlingsgarten, /………………/ i den vårlige hagen,
Mild vom lieblichen /………………/ mykt av kjælent
Zauberlicht umflossen, /…………/ trolldomslys omfavnet
Das durch wankende /……………/ som gjennom skjelvende
Blüthenzweige zittert, /…………./ blomstergrener sitrer,
Adelaide! /……………………………../ Adelaide!

In der spiegelnden Fluth, /…/ I flodens vannspeil
im Schnee der Alpen, /……../ i fjellenes sne,
In des sinkenden Tages /…../ i den svinnende dagens
Goldgewölken, ./……………../ gylne skyer,
Im Gefilde der Sterne /……../ i stjernenes egner
stralt dein Bildniß, /…………./ stråler ditt bilde (frem),
Adelaide! /………………………./ Adelaide!

Abendlüftchen im /……………./ Aftenvinden i
zarten Laube flüstern, /………/ vart løv hvisker,
Silberglöckchen des Mais /…/ mai-sneklokker
im Grase säuseln, /……………/ i gresset klinger,
Wellen rauschen /……………../ bølger bruser
und Nachtigallen flöten: /…./ og nattergaler fløyter:
Adelaide! /…………………………/ Adelaide!

Einst, o Wunder! /………………..…./ En gang – å, under! –
entblüht, auf meinem Grabe, /…/ spirer oppe på min grav
Eine Blume der Asche /……………./ en blomst (ut) av asken
meines Herzens; /……………………./ fra mitt hjerte;
Deutlich schimmert /………………../ Tydelig pranger
auf jedem Purpurblättchen: /……/ fra hvert (et) purpurblad:
Adelaide! /………………………………../ Adelaide!

Lovsang (Die Ehre Gottes aus der Natur), op. 48 (1803) – Tekst: Christian Fürchtegott Gellert

Den neste sangen av Beethoven som jeg lærte å kjenne, møtte jeg litt innpå 1960-tallet. Min hjemby hadde et orkester, og jeg var blitt et stolt amatør-musiserende medlem. Der steg Beethovens Lovsang, Guds lov i naturen, som den også kalles, ned på repertoaret. Vi amatørmusikanter kalte den ofte med respektfull og ærbødig kjærlighet for «Gudskjelov i naturen». Og jeg fikk lære at ordet «lov» ikke alltid hadde noe med juss å gjøre, men også med det å prise, lovsynge noe: Naturen slik den fortoner seg for oss, er i seg selv en lovprisning av skaperen, av Gud. Og Beethovens mektige musikk ble for meg nesten som en bekreftelse på Guds storhet og allmakt.

Tekstforfatteren, Christian Fürchtegott Gellert (1715-1769), er en av de store i tysk åndsliv. Han var dikter og moralfilosof og i sin tid kanskje den mest leste tyske forfatteren. Tekstene hans ble fanget opp av store komponister som Carl Philip Emanuel Bach (1714 – 1788), Joseph Haydn (1732 – 1809) og Beethoven, og de lever videre ikke minst gjennom deres musikk. Også Felix Mendelssohn-Bartholdy (1809-1847) og Peter Tsjaikovskij (1840-1893) har tonesatt dikt av ham. Med sangteksten vår har Gellert grepet tanker som var gjense og hadde vært det lenge – f.eks hos Angelus Silesius:

NIchts weset ohne Stimm’; Gott höret überall /…………/ (weset: lebt, besteht)
In allen Kreatur‘n sein Lob und Widerhall.

I musikken møter vi en annen Beethoven enn i Adelaide. Nå er han forkynnende, nærmest profetisk.
Streng, men også mild. Selve skaperverket i all dets velde fremtrer for oss i disse tonene. Opprinnelig er sangen for sangstemme og klaver, men siden jeg møtte den med orkester, har jeg valgt en slik innspilling. Om vi brukte arrangementet av Felix Mottl (1856 – 1911) husker jeg ikke. Diktet har opprinnelig seks vers, men Beethoven nøyer seg med de to første.

Die Himmel rühmen /………./ Himlene priser
des Ewigen Ehre; /……………/ den Eviges ære;
Ihr Schall pflanzt /………….…/ Lyden fra dem utbrer
seinen Namen fort. /…………/ hans navn.
Ihn rühmt der Erdkreis, /…../ Ham priser jorden,
ihn preisen die Meere; /…./ ham lovpriser havene;
Vernimm, o Mensch, /……./ Hør, o menneske,
ihr göttlich Wort! /…………./ deres guddommelige ord!

Wer trägt der Himmel /……/ Hvem bærer himlenes
unzählbare Sterne? /………./ utallige stjerner?
Wer führt die Sonn /………../ Hvem sender solen
aus ihrem Zelt? /………………/ ut fra dens bolig?
Sie kommt und leuchtet /…/ Den kommer og lyser
und lacht uns von ferne /…./ og ler til oss fra det fjerne
Und läuft den Weg /…………/ og gjennomfører sin reise
gleich als ein Held. /……….…/ slik som en helt (gjør det)!

Ich liebe dich, so wie du mich WoO 123 (1795?) – Tekst: Karl Friedrich Wilhelm Herrosee

Så gikk tiden, og LP-plater ble vanlige. Muligheter åpnet seg for å høre mange sanger av mange klassiske komponister – en sjanse jeg ikke lot gå fra meg. Og slik kom jeg over den tredje Beethoven-sangen i mitt liv, nok en sang som skulle sette seg varig fast i minnet. Fremdeles er den for meg en av de vakreste kjærlighetssangene som finnes. Dette er ikke en sang om forelskelse. Det er en sang om et langvarig kjærlighetsforhold, sannsynligvis om et ekteskap. Overfladisk hørt sier kanskje både teksten og melodien at ja, så enkelt er livet og kjærligheten og ekteskapet – men stopper vi opp og lytter nøyere, aner vi kanskje at det å nå dit som de to har nådd, det er alt annet enn enkelt. Et slikt forhold krever tid og oppstår ikke av seg selv

Tekstforfatteren, Karl Friedrich Wilhelm Herrosee (1764-1821), var fremfor alt kjent som kirkesang-dikter, men det er gjennom Beethovens tonesetting av disse linjene at han lever videre. Sangen tituleres også med navnet Zärtliche Liebe.

Av og til spør jeg meg om Beethoven noen gang har skrevet noe beskjedenere enn dette. Både ordene og musikken karakteriseres av den ytterste enkelhet. Melodien flyter ukomplisert hen over et ukomplisert akkompagnement og en ukomplisert tekst – og likevel oppstår en sang av enestående skjønnhet og virkning. En edel musikk ligger her over en edel tekst! Edel var også Beethovens tro på og respekt for ekteskapet – et grunntema i operaen hans, Fidelio.

Og sammenligner vi denne sangen med den om Adelaide, så kan vi nok en gang trekke frem Angelus Silesius og si med ham:

Die Liebe, wenn sie neu, braust wie ein junger Wein;
Je mehr sie alt und klar, je stiller wird sie sein.

Ich liebe dich, /……………….……/ Jeg elsker deg
so wie du mich, /………………… / liksom du (elsker) meg,
Am Abend /…………………………../ om aftenen
und am Morgen, /…………….…../ og om morgenen,
Noch war kein Tag, /…………..…/ enda har det ikke vært en dag
wo du und ich /…………………..…/ hvor du og jeg
Nicht teilten unsre Sorgen. /…/ ikke delte våre sorger.

Auch waren sie /…………/ Så var de (da også)
für dich und mich /….…./ for deg og meg
Geteilt /………………………/ når vi delte dem
Leicht zu ertragen; /…. / lette å bære;
Du tröstetest /……………/ du trøstet
im Kummer mich, /……./ meg i sorgen,
Ich weint /…………………./ jeg gråt (sammen med deg)
in deine Klagen. /………./ (inn) i dine klager.

Drum Gottes Segen /…./ Derfor Guds velsignelse
über dir, /……………….…./ over deg,
Du, meines /……………… /du, mitt
Lebens Freude. /…….…./ livs glede.
Gott schütze dich, /……/ Gud beskytte deg (og)
erhalt dich mir, /………./ bevare deg for meg (for min skyld),
Schütz und /………………/ beskytt og
erhalt uns beide. /……../ bevar oss begge.