Kjedelig og følelsestomt landskapsmaleri

«Stempel 3», pris: 200 000 kr.

Det er mange måter å lage et maleri på, særlig om man holder seg unna figurative elementer og det gjør jo de fleste av samtidskunstnere. Mange i den sjangeren er også hektet på fargen i seg selv, på dens iboende stofflighet og stemningskarakter. De lever seg inn i fargespekterets kromatiske orden, sakser noe herfra og derfra for å fylle billedflaten med biter av regnbuen. Det er sikkert en poetisk metode om kunstneren tror på tusser og troll, men for oss hverdagsmennesker blir ikke vilkårlige fargeflekker på et lerret noe mer kunstnerisk enn om ertesuppa hadde havnet der.

Når det gjelder landskapstradisjonen, som maleren Mari Slaattelid er opptatt av, så er det ikke mye igjen av dens naturgitte egenart å spore i hennes egne bilder. I alle de maleriene hun nå mønstrer i Kunstnernes Hus ser vi ikke annet enn abstraherte landskaper der naturens sanselighet er redusert til enkle fargeflater uten stedsspesifikk tilhørighet. Det er godt mulig at kunstneren har et personlig opplevd landskap som utgangspunkt, men under transformeringen av denne erfaringen til et maleri har sansefylden forduftet, gått opp i røyk, eller rett og slett blitt fortrengt.

Mari Slaattelid har en lang malepraksis bak seg og har høy prestisje i det norske kunstfeltet, både på grunn av offentlige innkjøp og utstillinger i topp gallerier og museer. Hun omtales som et unikt malertalent som stadig utforsker og fornyer sjangeren, uansett hvilken tematikk hun velger seg ut. I denne mønstringen er hun særlig opptatt av fargens iboende egenskaper og enkle landskapsstrukturer. Hverken fargefokuseringen eller landskapsopplegget gir noen estetisk uttelling. Det virker konstruert og fjernt fra den sanselighetens fylde som til alle tider har vært maleriets kommunikative fortrinn.

I pressemeldingen filosoferer hun over maleriets egenart: «I fargen og stoffet ligg ein appell, ein intimitet og ein psykologi. Denne tilgangen på reint fargearbeid er maleri-spesifikk. Innhaldet er ikke gitt på førehand, som ei sak eller et forhold eg skal lyfte fram. Vala eg gjer undervegs er allereie eit innhald. Det skal oppfinnast der og då, farge mot underlag, og det skal overraska meg sjølv». Kunstnerens forhold til farge, stoff og innhold virker svært så komplekst, men i enkelthet dreier det seg tydeligvis bare om å bli overrasket når hun påfører en farge mot ett underlag.

Ser vi på hennes malerier nå i Kunstnernes Hus så blir alt så mye klarere, for her dreier det seg om å legge farger på et underlag, og i noen tilfeller antyde en forenklet landskapsstruktur i det fjerne. Denne diffuse og fortynnede malerivarianten er ikke særlig original eller psykologisk interessant. Kunstneren har kalt utstillingen for «Stempel», en tittel som ikke akkurat tilfører maleriene den type spontanitet og følsomhet vi forbinder med kunstnerisk aktivitet. På den annen side er stempelmetaforen treffende for de utstilte bildene. De er så malerisk kjedelige at vi tenker umiddelbart på avtrykk og klisje.