Mye av dagens konseptkunst kan med rette kritiseres for å være meningsløs. En grunnleggende kritikk går ut på at konseptkunsten mangler kontakt med det materielle, noe som med Hegels begrepsunivers gjør den meningsløs. Ettersom kunsten fortsatt befinner seg inne i kunstnerens hode, evner den heller ikke å kommunisere på det kunstneriske plan.

Finnes det unntak? Ja. Med utgangspunkt i Sol LeWitts påstand om at konseptuell kunst er bare god når ideen er god, tør jeg påstå at den svenske billedkunstneren Mattias Härenstam i det minste har lykkes med en av sine videoinstallasjoner.

I Härenstams kortfilm Portrait of a man reminiscent of my father fra 2011 ser vi en eldre mann som sitter lutrygget i et mørkt rom. Han ser ut av vinduet, og den eneste lyden vi hører er en lavmælt hulking. Vi forstår at han er dypt fortvilet, men aner ikke årsaken. Fordi mannen hele tiden sitter med ryggen vendt mot kameraet, ender tilskueren opp som ufrivillig observatør til det som skjer. Det er ingenting vi kan gjøre for endre situasjonen, hvilket i seg selv er ganske utålelig fordi vi er oppdratt i et samfunn som har satt seg som mål å hjelpe alle som har det vondt og vanskelig.

Filmen er ubehagelig fordi den gjenspeiler vår egen tid. Vi sitter med en følelse av at noe er ute av kontroll. En mannsrygg representerer noe trygt, men ikke i dette tilfellet. Som farsfigur forvalter man visdom og klokskap på neste generasjons vegne. Men med hulkingen brytes et tabu. Han mestrer ikke den oppgaven han er satt til, som forventes av han.

Den gamle mannen er et bilde på en større krise enn den personlige. Han bærer også bud om den krisen vårt liberale demokrati befinner seg i, der folket har mistet tilliten til politikerne som representerer dem. De har gått til valg med en lovnad om å løse utfordringene for vår tid, men mislykkes i å finne overbevisende forklaringer, så vel som løsninger, på nye samfunnsproblemer. Folk ser seg om etter andre alternativer, og skuffer dermed de som forvalter den gamle orden.

Etableringen av det liberale demokratiet innebar et brudd med et gammelt regime og overgang til et nytt. I sin gullalder bar det bud om et enormt frigjøringsprosjekt. I prinsippet skulle ingenting stå i veien for enkeltindividets selvrealisering. Vel hundre år inn i dette frigjøringsprosjektet synes imidlertid behovet for styring og kontroll med innbyggerne å være større enn noen gang. Ytringsfriheten er under press, som Dagbladet skrev i en leder, tre år etter at avisen selv stengte ned sine egne kommentarfelt.

Det liberale demokratiet har også vært knyttet til et uttalt mål om økonomisk vekst. Nå opplever folk det motsatte. I deler av Sverige går den dårlige kommuneøkonomien ut over de eldre. Det er heller ikke lenge siden det ble kjent at det ikke hadde vært noen reallønnsvekst for de med lavest lønninger i Norge de siste ti årene. For kort tid siden skrev Norges fremste økonomijournalist, Jon Hustad i Dag og Tid, at det, i motsetning til de fleste andre europeiske land, knapt hadde vært noen økonomisk vekst i Norge under en av de mest næringslivsvennlige regjeringene siden krigen. Innvandring, investeringer uten avkastning og det grønne skiftet sørget for det.

Det liberale demokratiet er derfor litt som samfunnet i Georg Orwells roman «Animal Farm». Også det lovet mer enn det kunne holde. Når dyrene på Manor Farm tar makten og innfører sin egen ideologi som lover alle dyrene full rettferdighet, blir erfaringen deres etter hvert den motsatte. Fordi betingelsene for makt ikke forsvinner i og med et regimeskifte – uansett hvor høye tanker regimet har om seg selv – vil det sannsynligvis utvikles nye former for ulikhet og maktmisbruk. Orwells innsikt er at folkestyret ikke er noen fasitløsning, men en stadig pågående politisk kamp.

Som det var under grisenes styre i «Animal Farm», er det foreløpig tilsvarende dårlige utsikter til at vårt eget etablissement vil velge en annen kurs i fremtiden. Også denne klassen går inn for å pøse på med enda mer av den samme globalistiske ideologien, og skjeller ut de som «bidrar til polariseringen».

Og det er her Mattias Härenstams film kommer inn og forteller oss noe om livet i demokratiet, liksom en lavmælt kommentar til samtiden. Når finansministeren varsler dårligere tider – og legger skylden på de som har vært med på å bygge opp den humanitære stormakten han selv sitter i ledelsen for – hører vi også den gråtende gamle faren i filmen. Det er hans fortvilelse vi tenker på når vi hører Pink Floyd synger:

Should we shout, should we scream
«What happened to the post war dream?»
Oh, Maggie, Maggie, what did we do?

Det er en menneskelig nerve som Härenstam treffer med sitt filmkonsept. Slikt kan det bli kunst av, konseptkunstens dårlige rykte til tross.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!