En statisk og livløs form for billedkunst

«Interlace #5», pris: 38 000 kr.

Det er sjelden kunstnerne er så skriftkloke og skolerte at de skjønner dybdene i sine egne verker. Derfor trenger de en profesjonell fortolker, en kurator som kan veilede publikum inn til den kunstneriske kjernen. Kristin Nordhøy, som nå stiller ut bilder i Galleri Haaken, har fått laget en kurator-tekst til mønstringens arbeider. Den er skrevet av Andrè Tehrani, og er like ugjennomtrengelig som kunstnerens bilder, i alle fall med henblikk på å forstå den iboende meningen.

«Kristin Nordhøy vet å sette øyet i arbeid. Verkene i utstillingen hennes «After a Moment» er bygd opp av intrikate nettverk av overlappende bånd som skaper en fornemmelse av pulsering i billedflaten. Ved hjelp av enkle, men presisjonskrevende metoder for segmentering av underlaget, fremmaner Nordhøys mønstre virkninger som er like besnærende som de er svimlende». Det er godt mulig at kunstneren er en-øyet, og strever med å få satt det i arbeid. Det vil i så fall forklare hvorfor hennes monotone rutenettflater er så visuelt livløse og dødskjedelige.

Enten kunstneren er en-øyet eller to-øyet så er bildene konsekvent endimensjonale i det visuelle uttrykket. Bortsette fra ett stort maleri der Nordhøy bryter den horisontale og vertikale linjeretorikken, så klarer hun å skape visuell bevegelse i billedflaten. Da oppstår det virkninger som minner om opkunsten på 60-tallet, skjønt den gang var det futt og fart i fargebruk og linjeføring. Den var selvsagt overfladisk, men en fryd for øyet. Den pretenderte da heller ikke annet enn å skape vakre visuelle billedflater, som kunne pynte opp i pene hjem. For øvrig ble den en viktig inspirasjonskilde for reklamebransjen.

Bortsett fra dette ene maleriet er det ikke mye som minner om 60-tallets opkunst. De øvrige er rett og slett en plage for øynene, ikke at det svimler og pulserer for sterkt, slik kuratoren fabler om. Nei, i dette monotone rutenettet står blikket bom fast, omtrent som det er sperret inne. Dette er en statisk form for billedkunst, en slags visuell terror der ikke en gang fantasien blir stimulert. Når jeg tenker over disse bildene i ettertid, kan jeg ikke fri meg fra at de var fengslende, i bokstavelig forstand, som å befinne seg i en fengsel-celle.