Banal billedretorikk og suicidal grammatikk

«Nødvendigheten av leddsetninger»

Gjennom hele modernismens historie har kunstnerne prøvd å fjerne seg fra den ytre virkelighet. I starten ble det mange interessante bilder, men etter hvert forsvant også motivet, og det tomme, umalte lerret satte sluttstrek. Noen hengte opp bare rammen, som et slags nødskrik, men da kunstneren Tino Segal viste bare et tomt galleri satte han et visuelt punktum og forvandlet billedkunsten til en språklig diskurs hos publikum.

Med dette grepet ble den visuelle kunsten transformert til språk, en form for verbal og konseptuell retorikk som i dag angir normen for kunstnerisk aktivitet. Nå finnes det også andre kunststrategier som ender opp i det språklige og konseptuelle. Arven fra Marcel Duchamp og hans readymades peker i samme retning, i meningstomme objekter som kunstneren kan fylle med egne konsepter. Kunsten defineres nå ikke av visuelle kvaliteter og egenskaper, men gjennom språkbruk og konseptuelle referanser.

I denne språklige dimensjonen kan kunstaktivitetene være hva som helst og de er umulig å forstå med mindre verkene ledsages av en språklig forklaring. Men heller ikke da blir man særlig klokere. Utstillingen til Eline Mugaas «Nødvendigheten av leddsetninger» i Galleri Riis, er av den sorten. Man stusser først over tittelen, som handler om setningsoppbygging i det norske språket, og deretter nødvendigheten av leddsetninger. Tydeligvis har kunstneren funnet en rettesnor i denne «nødvendigheten» for utstillingsmaterialet preges stort sett bare av fotofragmenter (leddsetninger) som ikke har noen helhetlig orden (hovedsetninger) å forholde seg til.

På en spissfindig måte prøver kunstneren å legitimere denne fragmenteringen av utstillingsmaterialet gjennom tittelens nødvendighet av leddsetninger. At det er en nødvendighet for henne å insistere slik, hjelper ikke det spøtt. De fotografiske fragmentbildene av relieffer og andre tilfeldige utsnitt er kjedelige og poengløse. Selv om de inngår i mer omfattende installasjoner med lys og bevegelige elementer, får de ingen mer helhetlig avklaring. Hele utstillingen er et sammensurium av vilkårlige leddsetninger, der de ikke står i forhold til noen hovedsetning.

Jeg skjønner jo at det ofte er nødvendig med leddsetninger, men leddsetninger kan ikke stå alene, da mister de sin språklige mening. En leddsetning må derfor stå i forhold til en hovedsetning. Språklig sett er isolerte leddsetninger ubrukelige og avgjort ikke nødvendige. Det er de bare i forhold til en hovedsetning, og den er fullstendig fraværende i utstillingen til Eline Mugaas. For å bruke et begrep fra logikken så er denne kunstneren selvrefererende inkonsistent. Utstillingen burde heller hatt som tittel «Nødvendigheten av hovedsetninger», men Galleri Riis er i alle fall ingen hovedsetning.