Forberedelser gjøres til markeringen av 80-årsminnet for frigjøringen av Auschwitz i den tidligere nazistiske utryddelsesleiren 27. januar 2025. Foto: Czarek Sokolowski / AP / NTB
Bare rundt tre generasjoner skulle gå før forsøket på den totale utryddelsen av jøder i regi av Nazi-Tyskland ikke lenger teller til jøder og israeleres fordel i kampen for overlevelse.
Tvert imot. Vesten, med det pseudoliberale, globalistiske Europa i fremste rekke, hevner seg for høyst berettiget å ha fått skylden for at jødeutryddelsene ble muliggjort og gjennomført.
En ny pogrom truer: utslettelsen av staten og nasjonen Israel slik vi kjenner den.
Bot og bedring
Israel var på tegnebrettet og på kart fra 1922, men opprettelsen av staten Israel kom først etter Holocaust og krigen, i 1948, for på denne måten endelig å gi de overlevende jøder og israelere en trygg havn.
At mange land selv hadde bidratt til jødeutryddelsene, ikke minst Norge, gjorde at samvittigheten var frynset og fordret bot og varig bedring: et eget land kalt Israel.
Angrer i dag
Samvittigheten er nok ikke fullt så dårlig i dag, over 80 år etter deportasjonene og gassingen og nedslaktingen av rundt seks millioner jøder.
Det virker helst som om Støre-regjeringen, der Espen Barth Eide opererer som Hamas’ skyggeminister, angrer på at Israel ble opprettet, og nå, sammen med FN, skal prøve å snevre inn Israels grenser så mye som mulig – kanskje dele landet i to, eller aller helst stryke det av kartet.
Som Vestfold og Telemark
I dag dekker Israel et areal på vel 20.000 km2, et område på størrelse med Telemark og Vestfold til sammen. Antall innbyggere oppgis til 9,7 millioner. I Telemark bor det 175.000 mennesker, i Vestfold 253.000.
Ja, det er godt om plass, også på Østlandet, i noen av våre «tett befolkede» områder.
Ap – Israels beste venn
Norge var blant landene som gikk i bresjen for at staten Israel ble opprettet. I det den gang mektige og stolte Arbeiderpartiet regjerte ikke – som de fleste tror – Einar Gerhardsen, men Haakon Lie (1905–2009).
Innad i partiet var det liten tvil om hvem som var sjefen, selv om det meste av pressen trodde det var Gerhardsen. Vi fikk NATO-medlemskapet innpisket av Haakon Lie, og for å si det litt kort: Israelerne fikk atombomben av Norge gjennom leveringen av mengder av tungtvann på 1950-tallet fra Rjukan og Hydro. Haakon Lie sto bak avtalen.
En masse industriell utveksling har også foregått, frem til den nye «glatte tid», som startet med Gro Harlem Brundtland og nå går mot slutten – den evige – under Jonas Gahr Støre. Hans familie tjente stort på okkupasjonen gjennom «tyskerbedriften» Jøtul, som fremdeles sikrer den sittende statsministerens formue, for slik å sette tingene i et relevant perspektiv.
Mange kom seg unna
Før krigsutbruddet bodde det i underkant av 2100 jøder i Norge. Flest i Oslo, mange i Trondheim, en del i Bergen og noen få i byer som Skien, Tønsberg og Tromsø m.fl.
Da det ganske snart ble klart at det norske politiet spilte mer eller mindre 100 prosent på lag med nazi-okkupantene, i alle fall hva ledelse og nøkkelstillinger angår (med noen hederlige unntak, der flere ble henrettet), forsto jødene og miljøene rundt dem at her var fare på ferde. Mange flyktet til Sverige.
Halvparten utryddet
Da de første massearrestasjonene ble iverksatt i oktober 1942, hadde rundt 600 flyktet, mens om lag 1520 var igjen. Fra høsten 1942 frem til det beryktede døgnet 26. oktober 1943 – da deportasjonen av jødene kulminerte med fangeskipet «Donau», fullastet med jøder på vei mot den sikre død –, ble totalt 760 jøder sendt ut av landet, de fleste til Auschwitz.
Bare en håndfull overlevde og kom hjem igjen. Dødstallet utgjorde vel halvparten av antallet gjenværende jøder, og sammenlignet med antallet jøder i Norge ved krigsutbruddet, ble 40 prosent utryddet. Det bor i dag 1500 jøder i Norge, altså 600 færre enn før krigen, mens Norges folketall er nær fordoblet.
Rød gikk fri
Det var nordmenn som utførte deportasjonene og sto for arrestasjonene, og i fremste rekke sto politiet i Oslo, ledet av politimester Knut Rød. Han ble frikjent for jødedeportasjonene etter krigen. Mildt sagt en kontroversiell domsslutning, den gang som i dag.
Quisling ble dømt til døden ved skyting, men ikke først og fremst på grunn av jødeutryddelsen. Det var landsforræderiet som veide tyngst. Politiet hevdet på sin side at de handlet på ordre fra sjefen for Statspolitiet, Karl Marthinsen. Han ble skutt av Oslo-gjengen og Gunnar Sønsteby i Blindernveien den 8. februar 1945, en likvidasjon mange mente var unødvendig, da Marthinsen garantert ville fått dødsstraff etter krigen.
Marthinsen samarbeidet med politiminister Jonas Lie (forfatteren med samme navn var hans bestefar), som igjen fikk ordre fra Vidkun Quisling. Quisling handlet på ordre fra Josef Terboven, som igjen tok ordrer fra Adolf Hitler og hans nærmeste underordnede.
Da lagmann Rolf Solem under landssviksaken spurte Quisling om jødeutryddelsene og hvorfor han hadde sørget for at de ble gjennomført, svarte Quisling – seg selv lik: «Ikke ganske».
Solem var selv motstandsmann, nært knyttet til Oslo-gjengen og Gunnar Sønsteby, begge med aner fra Rjukan, stedet som de facto alet opp flest fremtredende motstandsfolk i Norge. Tenk bare på tungtvannssabotasjene, relevante for både Hitler og ikke minst denne historien – og for jødene og Israel.
80 år etter
Mandag er det 80-årsmarkering for frigjøringen av Auschwitz.
Espen Barth Eide kommer ikke dit; han er neppe ønsket. Heller ikke representanter fra Hamas og Palestinakomiteen, som heller ser for seg en ny pogrom enn å minnes de seks millioner jøder som falt for naziveldet. Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon tar seg av den oppgaven.
Statsministerens familieformue får vi bare glemme så lenge, og håpe at det ikke siver ut under markeringen av tidenes menneskeslakt under vignetten «måtte det aldri skje igjen».
Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her.
