Sommeren 1971. Risør. Arendal. Tormod og jeg begynte den langsomme reisen mot Kristiansand, hvor skipet «Blenheim» ventet for å ta oss med til Harwich og England. Stoppet i Arendal var obligatorisk. Ping pong på Odds kafé. Arendalspils på lyse flasker. Sommer.

Vi campet i Kristiansand. 14. juli gikk vi tidlig om bord i MS «Blenheim». Vi hadde booket seter, ikke lugar. Vi var fattige tiggerstudenter med skrøpelig reisekasse – vekslet over i reisesjekker. Jeg bar mine i et hudfarvet belte over maven. Stolene så gode ut, som store stresslesser, og med justerbar rygg.

Vi var begge engstelige for sjøsyke og tok tabletter som vi porsjonerte vitenskapelig ut. Vi delte dem opp og regnet ut intervaller. Ikke spise for mye, ikke spise for lite, ikke røre alkohol. Dét var oppskriften. Da vi fikk øye på buffeten, mistet vi fornuften og mente vi kunne tillate oss dette øyeblikkets luksus. Jeg grep en tallerken og bøyde meg over bordet.

Artikkelforfatteren med korrekt 1971-frisyre og ditto Levi’s-skjorte, klar for den store manndomsprøven med MS «Blenheim». (foto: privat)

Purseren kommer ilende. Nei, nei, nei! Ikke åpnet ennå. Han ga oss prisen også, med et triumferende blikk, i stiveste laget for oss, han hadde helt rett, sikkert 50 kroner. Jeg rygget vekk fra bordet, skinnjakken min tok med seg litt av bløtkaken, øynene spratt som klinkekuler ut av skallen hans. Unnskyldningene mine prellet av. Han stammet. Ut! Ut! Kundeforholdet var over.

Vi fikk sjø i mengder. Pillekuren virket imidlertid, og vi nøt det opprørte havet som kastet fresende brottsjøer mot baugen, de ble knust mot skipsstålet og bredte seg ut i en vektløs, glitrende vifte som steg, steg inntil den endelig, i sakte film, rammet oss som en Vøringsfoss. Vi lo hysterisk og klissvått fra øvre dekk og trosset vinden, havet og naturkreftene.

MS «Blenheim» avbildet på et Fred. Olsen-postkort.

Sjøen roet seg ikke. Utover kvelden ble den riktig ondskapsfull. Folk seilte forbi på dansegulvet, både sittende og liggende, drinkene detonerte som granater i dørken, og der fór både et måltid og en dameveske ned trappen. Baren tømtes, restauranten tømtes, folk forsvant, det var oppkast overalt og fæle lyder fra toalettene. Bare to mann beveget seg ubesværet omkring i spøkelsesskipet. Tormod og jeg. Med akkurat riktig blandingsforhold av piller og mat i maven.

Vi kunne imidlertid ikke tørne inn der vi hadde betalt for å tørne inn. Første rad vendte ut mot foyeren og trappene, og lyset der ute var blendende og nådeløst. Jeg forsøkte å lukke de digre skyvedørene ved å trykke på en knapp eller bryter, men det viste seg å være en nødbryter til bruk ved brann, og dørene var branndører som nå slo seg sammen med et drønn mens alarmen kimte iltert, og der kom mannskapet byksende opp trappene. Skal si vi fikk kjeft.

Vi fant til slutt et brukbart (og mørkt) sted å sove, inn mot en glassvegg. Vi tjuvlånte puter fra sofaer og stoler i nærheten og bygget hver vår seng på dørken. Kledde av oss og krøp i soveposene. Og sovnet.

Ikke alle kan si at de har truffet Nick Drake. Ikke jeg heller, men jeg satt rett bak ham på Les Cousins. Og det er tross alt så nær at dét får man godta. Han gikk tidlig. Albumet er hans andre, og kom ut den våren.

Vi våknet i en kø. Frokostkøen. Glassveggen var en glassdør. Kanskje folk trodde vi hadde ligget her for å sikre oss et godt bord. Uansett var det brysomt å få på seg tøy, omringet som vi var. Det foregikk stående i lukket sovepose, et C-moment, om noen har forsøkt det.

Etterjustering av knepping og slikt ble gjort på toalettet (som fortsatt stinket etter natten). Vi nærmet oss Harwich. En skute full av medtatte passasjerer og to friskuser fra Bærum. Dagen før jeg skulle treffe John Lennon. Men det visste jeg selvfølgelig ikke da.

To bekjente fra Bærum, som hadde vært på fest hos Tormod mange ganger, lånte leilighet av den enes søster. Vi hadde adressen og tok drosjen dit. Måtte fortsatt sette sjøben, selv på flatmark.

Våre venner mottok oss med behersket vennlighet da vi ringte på, og slapp oss motvillig inn. Om vi kunne finne et annet sted å campe? De ville slett ikke ha oss der. Det skulle visst være noe borte på Wormwood Scrubs. Sa de, og lurte på om vi kunne åpne vodkaflasken min. Jeg åpnet vodkaflasken og gugget ned i den. Vær så god, sa jeg sjenerøst og rakte flasken rundt. Ingen ville ha. Så gikk vi.

Drosjen tok oss London rundt til frisk pris. Han slapp oss av bare noen hundre meter fra utgangspunktet – etter en ganske lang tur. Han pekte. Den veien. Vi så bare en enorm, evig gresslette så flat og fri for trær og busker at horisonten dirret i heten. Vi bar tungt. Og gikk og gikk og gikk. London i juli. En bakerovn.

Horisonten virket uforanderlig. Hvor lang var denne sletten? Vi måtte sitte litt. Det gjorde alt enda verre. Vi tok av oss på overkroppen. Det var bare å slepe seg videre.

Endelig, endelig ante vi forandringer i det som var den tynne streken mellom grønnkokt gress og blekblå himmel. Streken ble tykkere og mørkere og tok form av trekroner og … et digert telt. Ikke luftspeiling. Målet. Hippieleiren på Wormwood Scrubs. Teltet var hvitt og langt og digert og uten bunn. Det sto rett på gresset over rad på rad med militært oppstilte køyesenger i metall. De var ganske vaklevorne. Tormod lurte seg til 1.-etasjen med et kjapt «fritt for!». Jeg måtte bo i overkøyen, og få Tormods ganske hyppige nattspark i korsryggen hver gang jeg snorket. I hvert fall hevdet han at jeg gjorde det.

Det var ikke dyrt å bo der. Og sekkene og teltet fikk vi låst inn i skuret, som også rommet et dusjanlegg. En spinkel franskmann med Lennon-briller lurte på hvor vi kom fra og tilbød oss en ørliten papirbit. Syre. Han himlet med øynene. Fin reise garantert. Vær så god. Spis dette.

Roy Harper dukket aldri opp. Men jeg skulle få treffe ham mange ganger senere i Norge. (Foto: EMI)

Hverken Tormod eller jeg led av hippieromantikk, vi kjente ingen dragning mot dop. Spesielt ikke den sterke sorten. Men da vi avslo, ble franskmannen brått mindre hyggelig. Blikket skarpt. Hvem er dere? Spioner? Politi? Sladrehanker? Vi trakk oss unna. Det var nok lurt, for opptrinnet var blitt lagt merke til og vi var ikke lenger alene.

Vi burde kanskje reist litt mer rundt. Men vi var både makelige og relativt fattige. Så det ble med en dagstur til Brighton og et måltid i en lokal grillbule hvor fettet rant gult fra veggene. Der traff vi en tatovert og svært insisterende dame med skjeggete og tatovert kavaler. De kjørte motorsykkel og tilhørte en gjeng. Nå inviterte de oss «deilige ungguttene», som hun sa, til å bli med ned på stranden i kveld. Ved midnatt lovet hun at det kom til å bli «lots of funny games». Det lød ikke beroligende. Hun smattet. Han stirret. Jeg likte ikke det blikket. «Edgar Broughton will be there.» Hva ble det til?

Jo da, vi lovet. Skulle bare ordne noe greier først. Ikke forsøk dere på noe tull, sa hun, vi finner dere med én gang.

Vi var nå helt sikre på at lots of funny games med en gjeng voksne og tatoverte dophoder nede på beachen i Brighton ikke var noe for oss. Selv ikke om Edgar Broughton var meldt. Med et visst besvær greide vi å manøvrere oss via sidegater og en drosje til jernbanestasjonen. Toget til London. Vi huket oss ned helt til det begynte å rulle. Puh. Reddet.

Og resten av oppholdet?

Det fineste fra Englands-turen var selvfølgelig «Grapefruit»-boken til Yoko Ono, ikke på grunn av hverken henne eller innholdet, men fordi den var signert av John Lennon, og det rett for øynene på meg. Jeg hadde til og med snakket med ham. «Thank you», sa jeg. Til selveste John Lennon. Hvor mange kan si at de har gjort dét? Og svarte han ikke «You’re welcome», kanskje, og tok meg i hånden og la til et aldri så lite «peace», om jeg husker rett. Det er jo en hel samtale, det. Mitt første intervju!

Forsiden og den signerte siden i «Grapefruit», boken som helt uanmeldt kom min vei 16. juli 1971.Og verdens korteste intervju: «Thank you», sa jeg. «You’re welcome», sa John. Og «Peace», men da var jeg allerede halvveis ut døren.

I neste utgave av NME var det reportasje fra boksigneringene hans 15. og 16. juli i London. Og jeg hadde vært der. Avisen så vi riktignok ikke før vi var hjemme igjen.

Andre ting? En kveld i juli (1971), fulgte jeg gatene i kartboken «London A Z» til Greek Street i Soho. Der lå Les Cousins, den legendariske kjellerklubben, en kreativ vugge for britisk vise og folk. Man kunne risikere at kjente artister dukket opp helt uannonsert på den lille scenen ved det karakteristiske vognhjulet. Det var langt fra fullt den kvelden, og jeg tviler på at mannen på scenen var fohåndsannonsert. Antagelig var det et spontant innfall. Jeg hadde håpet at Roy Harper skulle dukke opp. Jeg fikk en kort spontan-forestilling med Al Stewart i stedet. Jeg likte ham også, jeg.

På plassen foran meg satt en mager, ulenkelig kar med gjenkjennlige frisyre og like gjenkjennelig plaget ansikt. Han lutet svakt forover, og hendene var knyttet i hverandre i fanget. Nick Drake. Jeg hadde peiling på ham også, hadde begge de to første LP-ene hans. Men han var enda mer sky og sjenert enn meg, så jeg våget ikke å henvende meg til ham. Han forlot klubben før Stewart var ferdig. Han reiste seg brått, og borte var han.

Dette skjedde bare en dag eller to etter at jeg var gått rett på John Lennon som satt i en bokhandel i Oxford Street og signerte «Grapefruit»-boken sammen med Yoko.

Det var min første London-tur overhodet. Å treffe Al Stewart, Nick Drake og John & Yoko i løpet av en og samme uke, hvor stor var sjansen for dét? Og ennå var jeg ikke fylt 19.

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!