Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) har partiboka i orden. Uten den kommer en ikke langt i UD. Han går i rette med Sylvi Listhaug (FrP) og Erna Solberg (H), som tar til orde for at utenrikspolitikken skal flyttes «hjemover».

I en artikkel i Aftenposten 25. januar mener han at ”Norge trenger en prinsipiell utenrikspolitikk». Dét er det selvsagt vanskelig å være uenig i. Men den såkalte engasjementspolitikken som Arbeiderpartiet (og Høyre) har stått for de siste tretti årene, er det på høy tid å kaste vrak på.

Det er på tide å komme hjem!

Artikkelen vitner om en farlig naiv forståelse av hvordan verden fungerer. Innledningsvis mener Kravik at «Israels brutale krigføring har bidratt til historisk mistillit mot Vesten».

Dét er ikke riktig!

Norske posisjoner i Midtøsten og i forhold til krigen i Gaza har ført til mistillit mot Norge, ikke bare fra Israel, men fra flere land i Vesten, inklusive USA.

Selv om få land har gått så langt som Norge, til å belønne terrororganisasjonen Hamas ved å anerkjenne Palestina som stat, har stort sett alle vestlige land tatt avstand fra Israels krigføring i Gaza. Men Norges radikale alenegang i Midtøsten har ført både til brudd i de diplomatiske forbindelsene med Israel og svekkede relasjoner til vår hovedallierte, USA. Ikke minst nå under Trump.

Det bidrar til å svekke norsk sikkerhet.

Men hovedårsaken til den voksende mistilliten mot Vesten i resten av verden, er den USA-ledede vestlige ekspansjonismen etter den kalde krigen, som bl.a. norske regjeringer både under Arbeiderpartiet og Høyre har deltatt aktivt i.

Først med den raske ekspansjonen av NATO mot øst på 1990-tallet inn i tidligere sovjetisk interessesfære. Deretter med USA og NATOs invasjoner utenfor NATOs traktatområde etter årtusenskiftet, med invasjonene i Afghanistan i 2001, Irak i 2003 og i Libya i 2011.

Ekspansjonen mot øst bidro til å destabilisere sikkerhetsbalansen mellom øst og vest, og til å bringe den eksistensielle krigen tilbake til Europa. Det ser vi nå resultatet av i Ukraina, hvor verden er brakt til randen av en tredje verdenskrig. Ekspansjonen i sør har etterlatt Midtøsten i totalt kaos.

Begge deler har svekket Vesten og spilt Russland i fanget på de totalitære regimene i Kina, Nord-Korea og Iran, som har formet en allianse godt støttet av BRICS-landene, GCC-landene og flere av de alliansefrie landene i det globale sør.

Konstellasjonen i verdenspolitikken er ikke lenger en bipolar verdensorden med Russland mot Vesten, som under den kalde krigen. Nå står vi foran en ny epoke, med Vesten mot resten.

Det er i stor grad en situasjon Vesten har satt seg selv i.

Den mislykkede vestlige intervensjonismen er blitt begrunnet med ønsket om å fremme en liberal regelbasert verdensorden. Den har imidlertid vært verken liberal eller regelbasert. Og det har ikke ført til verken mer demokrati eller mer menneskerettigheter.

Krigene har alle endt med tap og ført til store humanitære lidelser og materielle ødeleggelser. Dette har ført til at store deler av den øvrige verden har vendt seg mot Vesten. Det har med amerikansk intervensjonisme og mislykket vestlig utenrikspolitikk å gjøre, og mindre med Israel og krigen i Gaza å gjøre.

Det er en ren bortforklaring av USA og Vestens mislykkede utenrikspolitikk, som Norge har tatt aktivt del i.

Videre påpeker Kravik at utfordringene står i kø og at «FN er preget av tillitskrise». Det er riktig. Og det er ikke uten grunn. Som destabiliseringen av Europa og Midtøsten, klima- og energikrisen, er krisen i FN også i stor grad selvpåført.

En grunn til det er at mens norsk UD er raus med penger til FN, har vi vært særdeles tilbakeholden med støtte til kravet om grunnleggende reformer av FN-systemet.

En annen grunn kan være at Ap så til de grader setter partiboka fremfor kvalifikasjoner ved rekrutteringen til toppstillinger i FN. De blir gjerne gitt til avdankede norske politikere som Terje Rød Larsen (Ap), Erik Solheim (SV) og Grete Faremo (Ap), for bare å nevne noen.

De fikk alle sparken som statsråder pga. tjenesteforsømmelse eller udugelighet. Deretter fikk de sparken i FN for omtrent det samme. De ble presset ut av andre land i FN. De så seg lei på inkompetanse og vanstyre fra nordmenn i sentrale stillinger. Verken Umin. eller UD selv tok affære. Det er skikkelig flaut.

Sånt svekker Norges omdømme. Det er sløsing med norske skattebetaleres penger. Og det svekker tilliten til FN.

Arbeiderpartiet tviholder krampaktig på engasjementspolitikken, den radikale linjen i Midtøsten-politikken, den mislykkede fredsmeklingen og den kostbare og i stor grad mislykkede bistandspolitikken. «Det er nettopp regjeringens konsekvente forsvar av FN-pakten og folkeretten som gjør at Norge blir lyttet til», mener Kraby.

Det er en myte!

Norge blir ikke spesielt lyttet til verken av Russland, Kina eller andre. Norge er en mygg i internasjonal politikk. Å tro noe annet er latterlig. Folkeretten er viktig, men det er real- og interessepolitikken som driver stormaktene, ikke veldedighet og norsk fredsengasjement.

At det ennå ikke er sunket inn verken på Victoria terrasse eller på Youngstorget, er særdeles foruroligende.

Eskapismen i norsk utenrikspolitikk har altfor lenge underminert norske interesser og norsk sikkerhet. At «norsk engasjement forblir ettertraktet», er riktig. Men det skyldes ikke resultatene. De har vært magre. Det skyldes ene og alene at vi er rause med skattebetalernes penger. Dét er selvsagt populært, i Midtøsten som overalt ellers.

Erna Solberg kan ikke mye om utenrikspolitikk, men hun har rett i at «vi har spilt oss ut over sidelinjen i Midtøsten.» Ikke fordi at dét gjør noe. Det er bare USA som kan presse frem løsninger der. Men det har tatt oppmerksomheten fullstendig bort fra våre egne nærområder og vår egen sikkerhet.

Norge bør forsvare folkeretten og globalt samarbeid, men sløsingen med norske skattebetaleres penger kan ikke forsvares, og fokus på det globale sør må ikke gå på bekostning av vår egen sikkerhet og våre interesser i egne nærområder.

Å kalle den norske engasjementspolitikken for «en interessebasert og prinsippfast» utenrikspolitikk, er å føre velgerne bak lyset. Jens Evensen ville snudd seg i graven, og Carl August Fleisher vil antakelig gremmes.

Det samme gjelder myten om at vi skal «bekjempe Russland i Ukraina».

At USA og NATO kommer til å tape krigen i Ukraina, har de fleste som er noenlunde informert om situasjonen på slagmarken i Ukraina vært klart i over i mer enn halvannet år.

Det er å håpe at Trump nå kan få partene til forhandlingsbordet. Krigen i Ukraina er enda en krig USA og Vesten kommer til å tape.

Den eneste måten for Norge og de europeiske NATO-landene å beskytte seg mot eventuell fremtidig russisk aggresjon, er å vende oppmerksomheten tilbake til NATOs opprinnelige traktatområde, ruste opp eget forsvar og ivareta egen sikkerhet i størst mulig grad selv.

En behøver ikke å være Trump for å skjønne dét!

Vi i Norge må ta et oppgjør med den farlige eskapismen til Arbeiderpartiet og sløseriet med norske skattebetaleres penger for at udugelige politikere og embetsmenn i UD skal få seg lukrative verv i FN-systemet.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Hans Rustads bok om Trumps tidsalder her!