Musikk var alt og mer enn alt høsten 1969, den gang jeg nettopp var fylt 17 og fortsatt ikke fikk kjøpe øl. De voksne hadde vært utrolig forutseende. Det var bomveier over alt. Du trodde likesom at bare man passerte 16 skulle alt ordne seg. Bortsett fra at du ikke fikk drikke øl, ikke slapp inn på de spennende stedene og måtte være i seng før 23.00.

Hva skulle vi med det? Og 17 var en meningsløs alder. Ingen ting skjedde da. Øl var neste år. Skulle vi vente så lenge? Særlig. Vi hadde våre metoder, men vi slapp ikke inn på Club 7, ikke alltid i hvert fall. Dørvaktene hadde røntgenøyne. Riktignok kunne de la seg distrahere, men du gikk på nåler der inne blant de store jentene som danset sjøgressdans og hadde droppet BH-en, du turte nesten ikke puste. Plutselig kunne Attila legge labben på skulderen din, og da var spillet ute. Lappen kunne vi ta, men det var bare de færreste av oss som hadde utsikt til bil i 1970, så vi var mer opptatt av øl.

Rolfs fotografi av meg mens jeg blir hørt i geografi på Nadderud Gymnas tidlig vår 1969. Bildet er hentet fra boken «Beatles og jeg».

19, det var alderen for skyting. Da ventet militærtjeneste og retten til å plaffe ned tyskerne hvis de prøvde seg igjen. Men stemmerett hadde vi ikke. Jeg fylte ikke 20 før i 1972, så mitt første valg var den ikoniske folkeavstemningen om EU-medlemskap i september 1972, og gjett om jeg godtet meg da jeg så de sure arbeiderparti-trynene på TV-skjermen. Ta den! Endelig måtte vi regnes med.

Aller høyest i kongeriket Norge hang brennevin. Du var ikke regnet som helvoksen før du kunne forlange en drink på Bristol. Da måtte man være minst 21. 20-åringer kunne altså ikke drikke whisky, men stemme i valg, kjøre bil, skyte tyskere, drikke øl og ha sex med alle over 16 – av motsatt kjønn, vel og merke; herrer kunne ikke ha seg med hverandre før straffelovens paragraf 213 ble fjernet i april 1972. Så her var mye å passe på. Ikke rart vi valgte å konsentrere oss om de nye LP-platene som kom strømmende inn i platebutikkene fra England og Amerika.

Høsten 1969 var en herlig tid i så måte. Tormods eldre bror, Audun (forfatter av kultboken «Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem?»), var en hyppig kunde hos Tandy’s og fikk postsendt ferske skatter fra England. Brødrenes hjem i Jarveien ble naturlig nok en sentral for avspilling av det nyeste nye. Her dukket Humble Pies to første LP-er opp, Fairport Conventions «Unhalfbricking», Blodwyn Pigs «Ahead Rings Out», de to første til Led Zeppelin.

Tidlig vinter 1969, jeg mottar skulderklapp fra Odd Einar og er dermed den nye redaktøren i skoleavisen Nadderusk. Min mor hadde nettopp gitt meg lov til å la håret gro. En hippie i startgropen, altså.

Tormod og Audun lånte ikke bort plater, så jeg fikk ikke tapet dem, man måtte på hjemmebesøk og lytte andektig. John Mayall-LP-en som lå på NME-listen lånte jeg av noen på skolen, så den hadde jeg også på tape. Ikke dårlig å ha så god kontroll på LP-enes TOP 20. Det er nesten så man mistenker at lekselesingen fikk lide. Og det fikk den.

Sukke og stønne-sangen «Je t’aime» var mektig populær. Og duverden som dansegulvet (i gymsalen) suget folk til seg når de første sekundene kom lokkende ut av høyttalerne på skolefestene. Og duverden som jeg fikk angst.

Jeg som aldri hadde tatt et dansetrinn i mitt liv, var kommet stolprende utpå for litt siden, mens det var soul og tempo, kalvbent og vindskjev med et latterlig rosa silkeskjerf (fra Rimini-turen med mine besteforeldre i fjor) i halsen og begynnende langt hår som foreløpig bare så ut som en litt mopsete og tydelig gredd sveis. Manglende rytmefølelse ble kompensert med hektisk og svært påtatt begeistring som bl.a. inkluderte voldsomme, armsvingende forsøk på taktfast klapping, et bredt og veldig stivt smil (som lyste av angst) og en lett fremoverlutende holdning mens bena tok et skritt til venstre, og et skritt til høyre, om og om igjen.

Denne stilen funket ikke på «Je t’aime», det må innrømmes, så der klamret jeg meg bare til den uheldige piken som ikke hadde hatt vett til å komme seg i sikkerhet i glippet mellom «Mustang Sally» og den franske erotikkpillen. Hun skulle bare visst at det klengete vesenet som snublet rundt i føttene hennes kun hadde én tanke i sitt vettskremte hode: Han ville dø og hjem. Og det nå.

Jeg overlevde. Takk og pris. Ellers ville jeg gått glipp av tidenes LP-rus, for der kom den, «Abbey Road», det neste nye, det flotteste verden hadde hørt, og The Beatles’ svanesang, men det visste ikke verden da. Man var fjetret. Tenk at det gikk an å lage et så mektig album med slik spennvidde – og slik stereofonisk vellyd!

TOP 20 LP-listen i England første uken i oktober. Platene som er merket med rød sirkel, hadde jeg enten fysisk, på vinyl, eller ikke fullt så fysisk på lydbånd. Når man er fattig og 17 gjelds lydbånd.

Dessverre var foreldrene mine på dette tidspunktet såpass tilvendt min musikksmak at de spurte om lov til å spille platene når de hadde fest. Jeg tenkte den gang at de var gamliser, og syntes bare det var litt gøy. Seks år etter at min mor slo av TV-en midt i «Twist And Shout», ville hun låne Beatles-plater.

Men sett herfra i 2025 går det opp for meg at de slett ikke var gamliser i 1969. Min mor var 38, og min stefar 42. Det er ikke gamliser etter min målestokk. Ikke i dag. Da jeg var 38, gikk jeg på bar med Tor. Det var da jeg kolliderte, med mitt eget speilbilde, som jeg trodde var en veldig blid og hyggelig kar, og vi tok heisen opp til toppen av SAS-hotellet, og jeg fylte ut alle frokost-på-rommet-bestillingene med ekstra mye tilbehør, det skulle ikke skorte på noe, så biff var nå det minste man kunne forlange, riktige herremåltider ble det, på alle som én, etasje for etasje nedover, (jeg hadde tusjpenner i alle farver i innerlommen, alle måtte med), mens Tor moret seg med å tømme isboksene med flotte skranglende bowlingkast nedover de teppebelagte korridorene.

Ville jeg lånt bort en flunkende ny «Abbey Road» til oss? I rest my case.

Ergo burde jeg ikke blitt overrasket av kaoset som hersket da jeg kom hjem etter midnatt. Det satt en gråtende gamlis-frue på sikkert 37 i trappen og ble trøstet av onkel Einar, som hadde plassert en beroligende hånd på et sted som den gråtende fruens ektemann definitivt ikke regnet som åpen for allmenn ferdsel. «Så, så», sa onkel Einar med tykk stemme.

Jeg var mer opptatt av «Abbey Road», for den sto på, og det hamret gamlisføtter rundt på gulvet i vill hestedans, og for tredje gang på bare noen sekunder gikk stiften skrææææætsj inn i «Maxwell’s Silver Hammer» og noen ropte «Ooops!» og jeg gikk rett bort til platespilleren, slo den resolutt av, sikret meg platen, og trakk meg tilbake til rommet mitt som var opptatt av to ektefeller som slett ikke hørte sammen, og som skvatt himmelhøy da jeg slo på lyset.

«Abbey Road», parade-albumet som ble utsatt for gamlisenes hjemme-alene-fest en gang i oktober 1969, da onkel Einar slett ikke danset.

Dette var jo alle hjemmealenefesters mor, bortsett fra at det var de voksne som sto for den.

Jeg jaget ut oddeparet, onkel Einar merket det ikke engang, han var oppslukt av å få den ikke lenger så triste fruens høyre bryst på plass igjen, det var kommet helt på avveie, stakkars, og onkel Einar hadde rare øyne.

Noen timer senere våknet jeg med et sett. En hånd kløp meg på et høyst uventet sted, i hvert fall den hånden, for nå var sannelig en frue kommet på avveie igjen. «Gutten min», sa hun, «du er blitt så store karen». Jeg er ikke helt sikker på hvilken av karene hun snakket om, men akkurat da ble jeg reddet av onkel Einar. «Du skal ikke være her du, kom med meg, du Ethel», sa han og dro henne med seg. Det var visst en skikkelig gøyal fest for onkel Einar som var ungkar. Jeg låste døren. For sikkerhets skyld. Så lå jeg stille, med bankende hjerte i kanskje ti sekunder, før jeg smatt bort til døren og låste opp.

Neste morgen var det stille i huset og luktet alkohol og sigaretter over alt. Noen hadde kastet opp i potteplanten ved vinduet mot haven. Under flygelet lå det en BH. Jeg sjekket «Abbey Road». Man hørte ikke riftene. Rydde opp kunne de gjøre selv. Jeg tenkte på Ethel, og hatet onkel Einar.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!