Militært helsepersonell gir førstehjelp til en soldat som er blitt såret i et slag ved Bakhmut i den ukrainske Donetsk-regionen den 9. april 2023. Foto: Libkos / AP / NTB.

Ordene falt under et nyttårs­selskap og kom fra en sympatisk ung mann som så over bordet og sa: «Jeg lurer på om det noen gang blir fred i verden… Det er jo som om alt sporer av. Jeg mener, Trump, Elon Musk, X – alt. Jeg forstår ikke hvordan man kan være ekstremist, det burde være forbudt. Hvorfor kan man ikke bare gå inn for mangfold og la andre mennesker være i fred?»

Først smilte jeg av den ungdommelige meddelelses­trangen og prøvde å tenke på noe annet. Men ordene hang i luften og ringte fortsatt i ørene mine da jeg satte meg tilbake ved skrivebordet.

Når var det egentlig sist fred i verden, altså globalt og vedvarende? Aldri. Vi har ennå ikke opplevd det, ikke engang i min egen privilegerte levetid. Krig og strid er normalen; fred er unntaket. Alle noenlunde fredelige perioder er mellom­krigstider.

Lærdommen synes å være: Jo mer mangfold, desto mer ufred. Det er mangfoldet som er problemet. Når folk blir for forskjellige, oppstår det spenninger og deretter strid i form av sammenstøt mellom sivilisasjoner eller mer lokalt i form av kultur­sammenstøt. Både på stor og liten skala er mangfoldet forbundet med uro og konflikt, om ikke direkte borgerkrig eller krig mellom stater.

Soldaten Andriy er blitt bandasjert på et sykehus i Kiev den 10. juli 2023. Andriy, som har kodenavnet Apostel, er luft­rekognoserings­offiser i den ukrainske hærens 47. brigade og ble hardt såret i kamp med russiske tropper i Zaporizjzja-regionen. Foto: Libkos / AP / NTB.

Vi har med andre ord fått de mest optimistiske opplysnings­filosofene på hjernen. I likhet med dem tror eller håper vi at «en dag vil det komme et øyeblikk da solen vil skinne over alle frie mennesker, som ikke kjenner noen annen herre enn sin egen fornuft», som franskmannen Jean Antoine de Condorcet skrev i 1793, mens hodene rullet under den franske revolusjonen og blodet fløt i gatene. Filosofen så bare solen skinne, han kjente ikke igjen skyggen, for ikke å snakke om mørket.

Condorcet så mot en lys og munter fremtid, ja, en vidunderlig tilstand uten tyranner, fattigdom, kirke og kristendom. Fremtiden var full av ny kunnskap, teknologi, kunst og likhet. En lykkelig, frigjort verden uten krig, slaveri og under­trykkelse. Alt skulle bli bra.

Optimisten fikk utvilsomt rett i deler av sin profeti.

Det er nesten ingen kristendom igjen i Europa. Til gjengjeld er det mer kunst, selv om den nyeste ikke er verdt å bruke tid eller penger på. Likheten har økt, men det har paradoksalt nok også ulikheten.

Teknologi og økonomi er nok de feltene der fremskrittet har gått lengst, særlig på den vestlige halvkule.

Livet for mange i Paris, Padborg og Præstø er noe mer komfortabelt i dag enn det var for 230 år siden – og takk for det. Det finnes også bedre medisiner, bedre sykehus, bedre tannleger, bedre transport og kloakk, bedre senger, tv-serier og spiker­pistoler, for ikke å snakke om racersykler, vinterdekk og bedre apper på telefonen. Men vi lever fortsatt i skyggen av fremtiden, altså vel vitende om at kriser, kriger, revolusjoner, tilbake­skritt og tragedier kan inntreffe. Det har skjedd før – ergo kan det skje igjen.

Den svenske idéhistorikeren Sven-Eric Liedman har kalt sin fremstilling av modernitetens tilblivelse nettopp det: I skuggan av framtiden (1997), og det er herfra jeg låner Condorcets sitat. I boken skiller han mellom den harde og den myke opplysnings­tradisjonen. Cordorcet, som vektla vitenskapen, tilhørte klart den første tradisjonen sammen med de franske encyklo­ped­istene, som samlet kunnskap og ville spre den til folket, og med den tyske filosofen Immanuel Kant, som la vekt på individets evne til å tre ut av uvitenhetens trelldom, bare for å nevne noen av de mest kjente navnene. Den myke opplysnings­tiden er mindre kjent. Det skyldes at det var den harde opplysnings­tiden som vant – og med den troen på frihetens og fredens komme.

Men århundrene imellom var også eksemplariske når det gjaldt etniske sammenstøt, territorielle kriger, systematiske myrderier og folkemord. Makthavernes og administrasjonens forbedrede evne til å kontrollere folk og masser gjennom hele 1800-tallet er karakteristisk for moderniteten, også statenes evne til å innkreve skatter og føre krig.

Det er her Liedman treffer blink, når han påpeker at fremtiden i seg selv er urealiserbar, den ligger alltid et skritt foran oss; plutselig kan vi bli fanget i en ny form for under­trykkelse eller krigs­tilstand. Plutselig finnes det ikke lenger penger, energi eller natur til å fortsette viten­skapelige eksperimenter. Fremskrittet er verken gitt eller sikkert.

Etter Condorcet fortsatte imidlertid den harde opplysnings­tradisjonen med uforminsket styrke. Ikke engang to verdenskriger fikk den til å stoppe opp. Som Liedman påpeker, var både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen imperialistiske stater drevet av vitenskap, teknologi og materielle fremskritt. Frem til midten av 1960-tallet var Sovjetunionen ledende innen romteknologi, og administrasjonen fungerte godt i begge diktaturene, som delte løftet om en lysende fremtid for henholdsvis herrefolket og den inter­nasjonale arbeider­klassen. Alt annet var sekundært; regimene var høy­hastighets­tog uten bremse­klosser.

Alina mater sin mann Andriy på et sykehus i Kiev den 10. juli 2023. Foto: Libkos / AP / NTB.

Poenget er at barbariet ligger implisitt i den harde opplysningen. Troen på at alt skal bli bra inneholder en djevelsk dialektikk, en tilbøyelighet til overmot og overdrivelse som får fremskrittet til å slå om i sin motsetning.

Jeg forventer ikke at unge, idealistiske mennesker forstår dette. Det strider mot alt deres medfødte optimisme umiddelbart forteller dem – og mot hva mer enn 200 år med fremskrittstro har lært deres foreldre, medier og lærere.

Men i en tid som vår, der stadig flere mennesker gripes av frykt, beven og håpløshet – eller det den franske filosofen Pascal Bruckner kaller den hvite manns hulking – må den myke opplysnings­tradisjonen, som var mer konservativ og realistisk innstilt til såvel mennesket som samfunnet, også krig og fred, appellere til flere.

Det er i hvert fall mitt håp.

Alina klemmer sin mann Andriy på et sykehus i Kiev den 10. juli 2023. Foto: Libkos / AP / NTB.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.