Det er et merkelig sammentreff at det alltid er de mest irriterende menneskene som får diagnosen ADHD.

Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked. Han nevner irriterende folk som skylder på ADHD for sin mangel på folkeskikk, blant annet kjendiskokken Jamie Oliver og den überwoke The Guardian-skribenten Owen Jones.

Jones var den herlige og sympatiske fyren som skrev på Twitter at unge britiske jenter som hadde blitt torturert og serievoldtatt av pakistanske muslimer burde holde kjeft, av hensyn til «mangfoldet».

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er et økende problem, og det kan selvsagt være slik at dette for enkelte er en reell lidelse. Men når en lidelse vokser kraftig, som blant annet kjønnsdysfori, så er det grunn til mistanke, så unnskyld på forhånd til de som anser seg selv eller sine barn som lidende, det er selvsagt ikke dere som er under angrep her.

The Guardian anklager Spiked for å være høyre­ekstreme

ADHD har blitt trendy, skriver O’Neill.

Listen over kjendiser som har denne trendy lidelsen, er som et opprop av folk du ville flykte fra en pub for å unngå. Ikke for å fornærme «ADHD-miljøet», men alle jeg har møtt som hevder å ha denne lidelsen, har vært en pest og en plage.

Som den rasende studenten som oppsøkte meg på Oxford Union for å plage meg med noe jeg hadde skrevet om psykisk helse. «Se her!», sa han og trakk en eske med piller opp av lommen. «Disse er mot ADHD!» Ansiktet hans var rødglødende og stivnet i en sydende grimase. «Well, they’re not fucking working», tenkte O’Neill.

Jeg lot hans engelske tekst stå, men han sier jo bare at medisinene ikke ser ut til å virke.

ADHD brukes som en unnskyldning for å oppføre seg som en idiot. Alle har tendenser til å være idioter, og O’Neill sier at hans største svakhet er manglende evne til å møte opp i tide til avtaler. Vi kan vel alle ramse opp noen åpenbare svakheter. Men dette betyr ikke at vi er syke.

Det er bare det at de fleste av oss ikke ser på våre vanvittige svakheter som en nevroutviklingsforstyrrelse som krever medisinsk behandling. Tenk bare på «symptomene» på ADHD: oversnakking, avbrytelser, rastløshet, humørsvingninger, ekstrem utålmodighet, det å «ikke kunne vente på tur». Jeg er gammel nok til å huske da vi kalte slike mennesker uhøflige.

Selv uvanen om å komme for sent til avtaler har en diagnose: Time Perception Disorder, tidsblindhet, en «tidsoppfatningsrelatert» lidelse, med symptomene «kronisk forsentkomming»

Jippi! Jeg er ikke en sløv jævel som lar vennene sine vente fordi han bare må bli ferdig med den siste episoden av Severance – jeg er syk!

Det er derfor ikke  Jamie Olivers feil at han er så irriterende og plagsom: Han er syk, han kan ikke noe for det. Gi Jamie medisinene, hold kjeft og vis din sympati.

Er man en drittsekk er det ikke et «psykisk helseproblem» – det er livet og personlige svakheter, noe vi alle lider av. I mange tilfeller handler såkalt ADHD kun om  dårlig oppførsel, men sånn kan man ikke si i woke-diktaturet.

En av vennene til en av mine sønner har diagnosen ADHD. Jeg var hans fotballtrener, og stilte de samme kravene til ham som til de andre. Minst tretti ganger i løpet av en kamp ropte jeg navnet hans, fulgt opp av ordren SE PÅ BALLEN! For den flotte gutten hadde konsentrasjonsvansker, og lot omgivelsene forvirre seg.

Den unge gutten satt stor pris på dette, og var fast gjest i vårt hjem, hvor han fikk utvidet oppdragelse, som f.eks. å rydde tallerkenen inn i oppvaskmaskinen etter middag og ikke hive jakka og sekken på gulvet i gangen ved ankomst. Hans far var kun takknemlig, noe han fortalte meg personlig.

Selv har jeg flere symptomer som nevnes om ADHD. Jeg har en tendens til å skravle, jeg er rastløs og utålmodig, og lar meg lett irritere. Dog pleier jeg ikke å avbryte folk jeg snakker med. Det er kanskje årsaken til at jeg har overlevd uten «sentralstimulerende midler».

For også i Norge øker antallet som får diagnosen ADHD.

– Vi ser at det har vært en kraftig økning fra 2020, etter å ha vært nokså stabilt i en tiårsperiode. Økningen har vært betydelig hos begge kjønn, men for jenter øker det fra et lavt nivå, sier Heidi Aase, avdelingsdirektør for barns helse og utvikling ved Folkehelseinstituttet (FHI) til NTB.

Det er flere gutter enn jenter som lider av ADHD, noe som det ikke er vanskelig å forklare i dagens feministiske samfunn.

ADHD er lidelsen du jour. Det er vår tids mest ettertraktede diagnose, og særlig middelklassen higer etter ADHD-etiketten.

Hvem vil vel gå på middagsselskap i disse dager uten å ha en eller annen lidelse å skryte av?

Det skjer ting, og flere anser nå at ADHD blir overdiagnostisert. The Times rapporterer at 278.000 mennesker i England går på «sentralstimulerende midler» for å behandle ADHD. Det var en økning på 18 prosent i forskrivningen av ADHD-medisiner mellom april 2023 og mars 2024, og dét er vel et bra symbol på Vestens forfall.

The Economist er også bekymret, og skrev at «ADHD ikke bør  behandles som en lidelse».

Begrunnelsen var solid: Mye av det vi pakker inn som «ADHD», er bare «vanlige menneskelige trekk», het det.

Dette er egentlig opplagt. Vi kan ha blitt dårlig oppdratt, vi kan ha en dårlig dag eller en dårlig uke, eller vi kan rett og slett være usympatiske mennesker. Vi er ikke syke av den grunn. Men Big Pharma håver inn milliarder på det som en skribent i Scientific American i 2016 beskrev som en «fabrikkert epidemi».

Denne trenden startet i USA. Der har de dopet ned barn i årevis.

Sju millioner amerikanske barn – det er 11,4 prosent av dem – sies å ha ADHD. Mange blir pumpet med Ritalin og andre beroligende medikamenter. En hel generasjons sedasjon – det er galskap.

Som en skeptisk psykiater skrev i New York Times for noen år siden, er Det er «medisineringen av barn» som er den reelle «epidemien». Akkurat som tiltakene var det verste under pandemien. Vi lever i en dystopisk roman som kunne vært skrevet av Aldous Huxley.

Eksplosjonen i medisinering av barn skjer i følge av en disiplinær krise i familie- og skolelivet. Det virker som om medisiner ble tatt i bruk for å gjøre det som voksne i økende grad vegret seg for å gjøre: å få barna til å sitte stille og holde kjeft.

Nå er de første ungene som ikke ble oppdratt blitt voksne, og dermed vokser problemene. Derfor blir folk sjokkerte av Jordan Peterson, siden han sier ting som var en selvfølge for min far å si til meg når jeg vokste opp.

Men nabokjerringa som Gro Harlem Brundtland etterlyste er død, og hun har selv mye av ansvaret for dette. De som i dag våger å påpeke dårlig oppførsel lever ikke trygt.

Hold kjeft, ellers er du en «f*cking racist»

Hva med krav om  litt selvkontroll? Hva med å unngå raserianfall? Er ADHD-diagnosen vår tids lobotomi, i fellesskap med LHBTQAI2S+-ideologien?

Slutt å bruke luksuslidelsen ADHD for å pynte på dine dårlige vaner som en «lidelse». Slutt å søke en diagnose for å unngå å ta ansvar for din bedritne oppførsel. Slutt å være en håndlanger for Big Pharma, og gi voksenlivet en sjanse i stedet.

O’Neill avslutter med et spørsmål: – I 2025 kommer jeg i tide til puben, og du slutter å være en tulling – har vi en avtale?

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!