Duccio d Buoninsegna (ca. 1255–1319), «Kristus fremfor Pilatus», domkirkemuseet i Siena. «Hva er sannhet?» spør Pilatus, uten å vite at den står rett foran ham.

¹⁵ Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»

¹⁶ Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
¹⁷ For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

¹⁸ Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne Gud,
som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

Johannes 1, 15–18

«Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», skriver Johannes, men alle er ikke enige i det. Vi lever i en tid hvor demokratiene kappes om å bestemme hva som er sannhet, og hva som skal få lov til å ytres.

For en uke siden hadde avisen Klassekampen et intervju med kultur- og likestillings­minister Lubna Jaffery. Anledningen var Mark Zuckerbergs uttalelser der han varsler større åpenhet om og kutt i innholdsmoderering på nettet, særlig rundt innvandring, kjønn og kjønnsidentitet. Målet er mer ytringsfrihet, og ledelsen i Meta skal også jobbe sammen med Trump-administrasjonen for å hindre sensur fra vestlige regjeringer.

Reaksjonen fra Jaffery ville vært svært oppsiktsvekkende for kun få år siden; hun uttrykker nemlig stor bekymring for planene. Hun hevder at resultatet vil være

at desinformasjon og falske nyheter får spre seg i enda større grad.

Ytringsfrihet er en forutsetning for demokratiet, og har vært en naturlig del av kristen tro siden Jesus Kristus utfordret samtidens forvaltere av «sannheten». Han utfordret deres tro, og var heller ikke redd for deres reaksjoner. Den absolutte sannheten hadde nemlig forrang fremfor den subjektive, og uten troende som ytret seg, både med- og uten tillatelse, ville kristendommen forblitt i Jerusalem. Men da ville heller ikke et Europa med troen på menneskers likeverd og det åpne samfunnet blitt en realitet.

Kampen for den absolutte sannhet er samtidig historien om det moderne demokratiet og troen på menneskeverdet.

Kampen mot slaveriet er en av disse suksesshistoriene, og interessant nok fikk den et skudd for baugen under den franske revolusjon. Myndighetene i Storbritannia oppfattet kampen mot slaveriet som radikal og en del av den franske revolusjon, og begrenset derfor ytringsfriheten. Det ble derfor, for en periode, ikke lov til å agitere mot slaveriet. Men da frykten for revolusjonen var over, og myndighetene forstod at den franske revolusjon handlet lite om slaveriet, ble det igjen lov å ytre seg og mulig for slaverimotstanderne å arbeide.

Vi bør alltid være skeptiske overfor personer og bevegelser som i fullt alvor mener det tjener demokratiet å begrense ytringsfriheten, og som mener at kun utvalgte institusjoner er til å stole på.

Det er nemlig ikke slik at NRK forvalter sannheten. Deres rolle i dekningen av grooming-skandalen i Storbritannia, eller hvordan de sammenligner Italias statsminister Giorgia Meloni med Mussolini fordi hun har forbudt surrogati, bør overbevise de fleste. Men dette er postmodernisme i fri utøvelse, det handler om å beskytte den enkeltes rett til å definere seg selv og benekte sammenhenger mellom tro og praksis.

Lubna Jaffery og NRK avviser nemlig troen på en absolutt sannhet. I deres virkelighet avgjør de selv hva som er sant eller «desinformasjon». Ja, for dem er troen på en absolutt sannhet «ytre høyre» og den største trusselen mot demokratiet.

Men vi vet at all debatt knyttet til politikk, religion og etiske spørsmål forutsetter sannheten, og er avhengig av retten til å ytre seg fritt. Vi bør derfor stille oss skeptisk til dem som ønsker beskyttelse mot «desinformasjon» og krenkelser, ettersom denne beskyttelsen alltid vil ramme ytringsfriheten, noe som vitner om en manglende forståelse av sannhet.

Hva våre myndigheter frykter, er derfor ikke desinformasjon, men troen på sannheten og dens opphav i Gud. Ja, i realiteten er det selve demokratiet de frykter.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.