Now also as a video: The full conversation with @elonmusk! pic.twitter.com/5BrLGV8viu

— Alice Weidel (@Alice_Weidel) January 9, 2025

Premien for å ha vært først ute med å sammenligne det moderne Vesten med Sovjetunionen, går muligens til den store russiske forfatteren og dissidenten Aleksandr Solzjenitsyn (1918–2008), som etter sine advarsler til Vesten under sitt besøk ved Harvard i 1978 ble skarpt kritisert av det han kalte «den vanvittige venstrepressen». Solzjenitsyn sammenlignet den senere med «avisene på Sovjetunionens tid», og kommenterte dessuten at «den humanistiske intelligentsiaen har de samme røttene som bolsjevikene».

Andre dissidenter fra kommunismen i Øst-Europa og Sovjetunionen skulle siden trekke en linje fra Sovjetunionen til EU, og under sin Brügge-tale i 1988 var Storbritannias daværende statsminister Margaret Thatcher snublende nær å gjøre det samme: Det var ironisk at EF, som det fremdeles het den gangen, gikk i sentralistisk retning i samme øyeblikk som Kreml gjorde det motsatte, poengterte hun.

I dag er fellestrekkene mellom EU og Sovjet så tallrike at det ikke lenger gis premier for å påpeke dem. EU setter seg ideologiske mål, utarbeider femårsplaner med illusoriske ambisjoner, har et tungrodd byråkrati fullt av korrupte tjenestemenn, og økonomien sliter som et resultat av alt dette.

Og fremfor alt ønsker EU å kontrollere ytringer, slik at oppfatninger som ikke behager det nye Kreml i Brussel, blir undertrykket – ikke med nakkeskudd, som på Stalins tid, men med fangenskap eller ved å gjøre livet uutholdelig eller vanskelig for dem som ikke bøyer seg, slik situasjonen var i tiden mellom Stalin og slutten på kommunismen. Nakkeskuddene som gis, har mest vært digitale. Ens fysiske kropp er urørt, men sjelen er dømt til den sivile død.

Det som gjør parallellen fullkommen, er at den europeiske sovjetunion, der Norge er assosiert medlem, også har dissidenter. Noen av dem får aller nådigst delta i demokratiets hundehus, men «sjølvesfolket» i herskapshuset anser dem ikke som ordentlige mennesker.

Før jernteppets fall var det mange kristne og intellektuelle i Vesten som dro til de kommunistiske landene i Øst-Europa. Man smuglet inn bibler, eller man holdt kontakt med det som fantes av åndsliv i diktaturene. Kort tid før sin død ble den engelske filosofen Roger Scruton hedret både av Tsjekkia og Ungarn for sin innsats for dissidentene under kommunismen.

Når Elon Musk i dag samtaler gemyttlig med Alice Weidel på X, er det et arbeid som minner en del om reisene flere vestlige intellektuelle gjorde i Øst-Europa under kommunismen.

Situasjonen er riktignok noe annerledes i dag, for nå undertrykker den europeiske sovjetunionen nesten hele Europa, og det skjer på en mer raffinert måte, der folk innbilles at det egentlig ikke skjer noe maktmisbruk.

Spørsmålet er om EUs «myk-totalitære» tilnærmelse holder i lengden. Befolkningene Europa rundt ser ut til å begynne å skjønne at lederne deres ødelegger samfunnet.

Hvilke raffinerte instrumenter for manipulasjon skal gjøre jobben når folk ser at alt raser rundt dem?

Også vårt jernteppe og vår sovjetunion vil en dag falle. Det går uutholdelig langsomt, men noe ser ut til å ha løsnet.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.