Hvem husker ikke alle profilbildene på Facebook for ti år siden med påskriften «Je suis Charlie»?

Jeg er Charlie, sa alle.

Selv de som i dag snakker om det såkalte ytringsansvaret vi påstås å ha, var Charlie for ti år siden. Men hvor dypt stakk egentlig støtten til de drepte i Charlie Hebdos redaksjon? Støtter alle «Charliene» harselering med fredens religion? Er de faktisk villig til å stå opp for ytringsfrihet, selv om den oppleves krenkende?

Med tanke på den kanossagangen Vebjørn Selbekk i sin tid måtte gå for å ha trykket faksimilen av de etter hvert så berømte Muhammed-karikaturene, er det lett å tenke at støtten til Hebdo hadde vært ganske så lunken hvis redaksjonsmedlemmene ikke hadde lidd den tragiske skjebnen de led.

«Han trakk/tegnet først»

Tegneren David Pope skrev natten til 8. januar 2015: «Får ikke sove i natt, tankene mine går til mine franske karikaturkolleger, deres familier og deres kjære».

Teksten er til en tegning vi dessverre ikke fikk Popes tillatelse til å dele, men den kan blant annet sees i denne artikkelen her, der en signert utgave gis til redaksjonen til Charlie Hebdo.

Tegningen hans viser en terrorist som har skutt en tegner, og som sier. – He drew first. En henvisning til det ville vesten, der det var legitimt å skyte, og drepe, hvis den andre trakk revolveren først.

Slik har det nå blitt i forbindelse med tegning, kritiske ord og gjerninger.

Vi lever med en konstant trussel i vår midte.

Et barneskolebarn fortalte meg for noen år siden: «Det er ikke lov å tegne Mohamed».

Jeg svarte: «Det er lov å tegne Mohamed. Men det er fryktelig dumt, for du kan bli drept hvis du gjør det.»

Barnet så på meg med store øyne, og sa ikke mer.

Jeg følte en dyp sorg over å fortelle et barn dette, og har spurt meg selv om det var rett av meg å si det jeg sa. Men jeg har landet på at ærlighet varer lengst, og at også barn fortjener å få vite sannheten.

Hvordan har en mor det som lever med en voldelig mann? En mor som må legge bånd på seg selv, og som må si til barna sine: «Ikke bråk, og ikke gjør noe som kan gjøre ham sint!»

For han er jo stort sett snill, ikke sant? Det er bare når han blir provosert, at vi ender opp med å bli skreket til, eller slått.

«Se hva du fikk ham til å gjøre!»

En kvinne, mor, mann, far eller deres barn kan ikke leve et godt liv med en partner som kan eksplodere i voldelig sinne. Uansett hvor «snill» denne personen ellers er.

De fleste av oss bestreber oss på å være greie, høflige og respektfulle overfor dem vi omgås, enten det er i familien, på skole, arbeid, foreninger eller ellers i samfunnet. Og dette er en god oppskrift på å ha velfungerende forhold, og gode samfunn.

Men dette fungerer ikke hvis en må legge bånd på seg, og utvise ekstra aktsomhet, overfor én part. Respekt skal gå begge veger, og kan ikke bygge på frykt.

Er man i et forhold der frykten råder, og den truende part ikke kan endre sin adferd, da er ikke dette forholdet verdt å redde.

Det er ikke bare vi «vantro» som lider under selvpålagt sensur av frykt for å vekke raseriet. Det gjelder ikke minst barn og unge som kommer fra miljøene der dette sinnet befinner seg. Barn og unge som ser på majoritetssamfunnet, og ser at dét er godt.

I hvert fall bedre enn alternativet de sinte hevder å ha flyktet fra.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.