Kong Harald leser trontalen under den høytidelige åpningen av det 169. storting den 2. oktober 2024. Foto: Cornelius Poppe / NTB.

Den selvdestruktive politikken i Norge fortsetter ufortrødent. Hundrevis av milliarder sløses bort årlig, ikke minst på «det grønne skiftet» med sin elektrifisering, avkarbonisering, CO2-fangst, klima­kvote­kompensasjon, grønne sertifikater, batteri­fabrikker og vindmøller – uten vitenskapelig grunnlag. Andre steder i Vesten våkner fornuften opp igjen, men ikke hos oss. Hvordan kan vi frigjøre oss fra middel­mådig­hetene som ødelegger landet vårt?

Kent Andersen sa en gang at «alt politikere tar i, blir til møkk». Påstanden har solid støtte i godt kjente observasjoner, men la meg likevel nevne det infamøse multi­milliard­sluket «det grønne skiftet» med sin elektrifisering, dekarbonifisering, CO₂-fangst, hydrogen, klima­kvote­kompensasjon, grønne sertifikater, strøm­kabler, metan­hemmere, batteri­fabrikker og vindmøller, og hvor det viten­skapelige grunnlaget etter alt å dømme er fraværende.

De hiver med andre ord hundrevis av milliarder rett ut av vinduet hvert år. Penger vi kunne ha bygd landet med, men i stedet har de bygd opp et vedlikeholds­etterslep på godt over 4000 milliarder.

Norske politikere står nesten helt alene om denne selv­destruktive politikken, i kontrast til nasjoner som Kina, India, Russland, USA og om lag 130 andre land som ikke ønsker å være med på galskapen. Derfor ikke bare uteblir effekten, den er også negativ. Som betyr at selv om man tror på CO₂-hypotesen, så fungerer ikke «grønn» politikk, fordi verdens CO₂-utslipp har økt med 14 prosent.

Likevel insisterer norske politikere på å begå nasjonalt selvmord, uten engang å spørre oss, men så gjelder dette selvsagt ikke dem, for selv har de sikret seg gjennom godt betalte retrett­stillinger.

Dette er forresten ikke den eneste gangen politikerne våre har gått sine egne veier, uten å vite hvorfor. De gjorde det samme da de slukket FM-nettet og millioner av radioer ble skrotet over natten. Eller da de sprengte den siste kornsiloen vår fordi vi heller skulle stole på kornlagrene i EU.

Det er en endeløs rekke av eksempler. NSB som ble til Vy er et annet, gullbeholdningen vår som ble solgt til spottpris et tredje, beslutningen om å koble oss til det europeiske strømnettet et fjerde, og en resultatløs u-hjelps­politikk et femte. Sløseri­ombuds­mannen sitter på en mengde andre eksempler.

I mellomtiden står politikerne våre overfor tre problemer som for dem er helt uforklarlige: Hvorfor stiger strøm­prisen, hvorfor synker krone­verdien, og hvorfor flytter norske næringslivs­ledere til Sveits?

Ida Wolden Bache forklarer den lave krone­verdien med krig, pandemi, utfasing av olje, geopolitisk usikkerhet, inflasjon og rente­differanse, og politikerne forklarer de høye strøm­prisene med lite vind i Europa og høye gass­priser, mens flukten av næringslivs­ledere forklares som egoisme.

At strømpris og gasspris gjerne går hver sin vei, eller at pandemien ikke var noe annet enn en litt spesiell epidemi, nevnes ikke. Ei heller nevnes Nord Pool, Acer eller strømkabler med ett ord.

Men norske næringslivs­ledere har et par andre forklaringer:

1. Skattereglene tvinger norske, men ikke uten­landske, bedrifts­eiere til å betale en uforholds­messig høy formues­skatt og utbytte­skatt. Resultatet er konkurser, utflytting, tap av arbeids­plasser, tap av skatte­inntekter som de gjen­værende skatte­yterne må dekke, og et økt utenlandsk eierskap.

2. Kronekursen skyldes også at utlendinger kvier seg for å innlate seg på å ha noe med Norge å gjøre, fordi norsk økonomisk politikk er for uforutsigbar, eksempelvis gjennom brå skatte­endringer.

«Konkurser vil det alltid være», svarer politikerne, men ifølge Fair Group gikk 3945 selskaper konkurs i 2024, for en stor del på grunn av menings­løse «klima­krav» til bygge­bransjen. Men i mine øyne ser dette ut som en politisk styrt avvikling av nærings­livet vårt.

Det beste jeg kan si om norske politikere, er at de ikke aner hva de holder på med, fordi det aldri har vært stilt formelle krav til dem. Dette burde mane til ydmykhet, men i stedet høyner de innsatsen og definerer seg selv som inter­nasjonale politikere med en global agenda.

Tidligere næringsminister Iselin Nybø forklarte det slik: «Å snakke om nasjonal­staten føles veldig fremmed for meg – den norske følelsen er best i en inter­nasjonal setting». Men dette betyr at de langt på vei forstår hva de gjør, og derfor kan stilles til ansvar. Det er dessuten verdt å legge merke til at de ikke går til valg på slike saker. Dette er noe de finner på først etter at de er valgt – igjen en indikasjon på at de vet hva de gjør.

Så hva hindrer oss i å stille disse egen­nyttige og kunnskaps­løse middel­mådighet­ene for riksrett, og slik kanskje finne ut hvem det er de egentlig jobber for? Eller mener vi at det er i orden at politikerne våre, etter at vi har sagt nei til EU to ganger, likevel melder oss inn i EU etter salami-­metoden?

Espen Barth Eide ble overhørt i en samtale med Snorre Valen hvor han sier: «Hvis du lover å ikke si det til noen, Snorre, så er vi kanskje allerede EU-medlemmer gjennom EØS-avtalen.»

Da burde det i teorien være mulig å få dem dømt, fjernet og erstattet med anstendige mennesker.

Men denne veien er sannsynligvis ikke åpen for oss, av tre årsaker:

De nominerer seg selv gjennom venne­nettverk som kontrollerer alt fra nominasjons­komiteer til sentral­styrer og lands­styrer. Alt vi kan gjøre, er å stemme på partiene deres, som i neste omgang bedrar oss ved å inngå koalisjoner hvor de formulerer nye og ukjente programmer når valget er over.

De har infiltrert både retts­vesenet og påtale­myndig­hetene. Eksempelvis ble rådgiver Espen Teigen tiltalt og dømt for bedrageri etter at han hadde oppgitt uriktig informasjon for å få støtte til pendler­bolig, mens 60 politikere ikke ble tiltalt for nøyaktig samme forhold.

De kontrollerer presse­støtte­mediene, som betyr at de langt på vei også bestemmer hva vi får vite. En illustrasjon på dette er at under det forrige president­valget i USA, viste menings­målingene en fordeling på ca. 50/50 mellom Biden og Trump, mens i Norge var fordelingen på vanvittige 94/6! Det er liten tvil om at dette skyldes innsatsen til norske medier.

Men la oss si at vi på en eller annen måte likevel klarer å bli kvitt dem, hvor finner vi da forstandige mennesker som kan styre landet vårt? De finnes neppe i politikken, embets­verket eller i det offentlige, fordi tiårsvis med inkompetent lederskap vil ha luket dem ut for lenge siden.

Dette er et rent detektiv­arbeid, og bør antakelig gjøres av profesjonelle head­huntere. I tillegg bør stats­kanalen restruktureres fra bunnen av, for å gi rom for usensurerte nyheter og debatter.

Men jeg tror det haster, fordi det er et voksende raseri ute blant folk. Jeg kjenner sindige menn som knytter nevene i bukse­lommene, og jeg kjenner kunnskaps­rike akademikere som legger bånd på seg for å tekkes presse­sensuren og menings­politiet. Alt som skal til, er enda en vanvittig politisk beslutning, og det hele vil ta fyr. Det har det allerede gjort andre steder i Europa.

Brannmannskapene i NRK vil selvfølgelig stå klare til å dele ut karakteristikker som «høgre­ekstreme rasistar» o.l., men det vil bare utsette reaksjonen, og kanskje til og med forsterke den. Reaksjonen vil komme, for dersom du presser menn langt nok, ryker før eller siden strikken, også hos trege nordmenn. Og når selve livs­grunnlaget vårt trues, er grensen nådd.

Dr.philos. Jon Gulbrandsen er pensjonert biolog og har arbeidet for Akvaforsk og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!