Det er lys i husene etter solnedgang i Tasiilaq på Grønland den 16. august 2019. Foto: Felipe Dana / AP / NTB.
Julen er et mareritt for redaksjonene. Det er bare trafikk og vær å skrive om. Og kanskje en liten juletrebrann i Kregme. Men hvis det ikke finnes nyheter, må man lage dem selv.
Når USAs nyvalgte president Trump skriver på Truth Social at «USA mener at eierskap og kontroll over Grønland er en absolutt nødvendighet», blir innlegget umiddelbart blåst opp til å bety at Trump nok en gang vil ta Grønland fra de rundt 50.000 inuittene som trodde det var deres.
Mediene pisker opp politikere og grønlendere til impotent raseri og harme. Grønlandske dignitærer har for lengst lært av islams representanter i Danmark at man kommer lengst med å spille offer for hvit overlegenhet. Og luften er tykk av grønlandsk klagesang over at landet deres behandles og betraktes som et stykke eiendom og grønlenderne som et mindreverdig folk. Danske politikere følger etter og uttrykker sin harme over Trumps manglende respekt for både Grønland og Danmark.
USA fulgte nøye med da Danmark endret Grønlands status fra koloni til dansk amt i 1953. Det var et fornuftig og ansvarlig trekk. Som dansk amt hadde Grønland nå de samme forpliktelsene som de andre amtene i kongeriket, men også de samme rettighetene, og de tette politiske og administrative båndene til resten av det danske samfunnet førte til en gradvis utbygging av Grønlands infrastruktur, næringsliv og omsorgssektor i årene som kom.
Det bor ikke flere mennesker på Grønland enn i Haderslev kommune, og hvis Grønland, nå som amtene er avskaffet, fortsatt hadde vært integrert som en dansk kommune, kunne vi med omtanke forsørge de tusenvis av grønlandske familier som ser på seg selv som jegere og fangstfolk, og ikke som ansatte på fabrikker og kontorer.
Inspirert av Danmark anerkjente USA protektoratet Hawaii som landets 50. stat. Vi gjorde det motsatte med Grønland, da vi vedtok loven om Grønlands selvstyre i 1979. Fortøyningene til Grønland ble ytterligere kuttet i 2009 med selvstyreloven, som ga Grønland rett til sin egen grunn.
Siden den gang har det vokst frem en forestilling i grønlandske kretser om at Grønland er et arktisk Qatar, der innbyggerne kan leve en arbeidsfri tilværelse finansiert av enorme inntekter fra salg av mineraler, sjeldne jordartsmetaller, uran, olje og gassforekomster. Det grønlandske selvstyret krummer nakken som kona med eggene og ser seg selv forhandle om lukrative kontrakter med Kina, Russland og USA.
Hvis Danmark hadde opptrådt like ansvarlig som USA, som slapp de 500.000 innfødte hawaiianerne inn i USA som en stat, ville Trump selvsagt ikke ha krevd eierskap og kontroll over Grønland. Da ville han ha vært fullt ut fornøyd med Grønland som en integrert dansk kommune. Da ville både eierskap og kontroll vært klart etablert og hevet over enhver diskusjon.
Den påtroppende amerikanske administrasjonen er fullt klar over at Grønland verken kan brødfø eller styre seg selv, og er svært bekymret for at Danmark skyver de ambisiøse, men forsvarsløse grønlenderne i armene på Kina eller Russland, som begge står klare med åpne armer, lommebøker og senere et sett med lenker.
Trumps mareritt er Grønland som et arktisk Cuba. Den påtroppende amerikanske administrasjonen kan ikke se noen fremtid for Grønland uten en militær, politisk og økonomisk beskytter. Og nå som Danmark er i ferd med å snike seg ut bakveien, er det bedre for alle parter at det er en vestlig demokratisk rettsstat som fyller maktvakuumet etter Danmark.
I stedet for å bli hysteriske over Trumps utspill, bør vi erkjenne at vi har skjøvet våre egne borgere på Grønland bort til en uviss skjebne som Grønland ikke har kompetanse til å kontrollere.
I Afrika har Kina finansiert all fornyelse og drift av infrastruktur i flere stater i bytte mot å kontrollere alt. Hvis Grønland ender opp som et kinesisk protektorat, har vi bare oss selv å takke for det. Og det blir vanskelig å legge skylden på Trump.
Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp e-boken her.
