I lystig lag kan meget skje. Sist havnet jeg i selskap med en Amerika-hater. Årsakene til hans voldsomme antipatier skyldtes sånne ting som vi alle kan lese oss til. Du vet: CIA, infiltrasjon i og velting av lovlige regimer i Den tredje verden, amerikanernes selvbestaltede rolle som verdenspoliti, og ikke minst: deres aldri sviktende støtte til Israel.

Han sier imidlertid slett ingen ting om mengden av plater med amerikanske utøvere som står i hyllene hans, og heller ingenting om sine favorittfilmer og -bøker. Da er amerikanerne plutselig innafor. Det er noe Monty Pythonsk over dette hykleriet.

Amerikanerne er skyldige i verdens elendighet. Kanskje har han rett i det. Men hatet han hadde utviklet, hvor kom det egentlig fra? Evnen til å ta alt galt amerikanerne gjorde personlig. Så personlig at han etter eget utsagn iblant hadde problemer med nattesøvnen. Hatet kunne rive ham ut av drømmene.

Den samme mannen hadde det relativt godt med seg selv og sine maoistiske sympatier fra 1970-tallet. Konsekvensene av fantasten og paranoikeren Maos eksperimenter med den kinesiske befolkning (det gikk med millioner av liv), de ufattelige lidelser han påførte dem, den grufulle volden mot deres egen kulturarv og raseringen av utdannelsesapparatet. Det ble alt sammen viftet vekk med at man ikke kunne se dette isolert, man måtte se det i en historisk sammenheng.

Det et slikt menneske egentlig sier, er at det finnes to typer drap: det riktige og det gale. Begge er sikkert like ubehagelige. Men amerikanernes medvirkning til andre menneskers lidelse og død er den gale varianten. Maos var den riktige, den nødvendige.

Bildene fra World Trade Center 11. september 2001 blir aldri helt borte. Titt og ofte våkner de til og blir levende igjen. Vi så det. Det rystet oss. Vi var vitne til det ufattelige, to oransjerøde flybensinbomber av hat som tok tusener av intetanende, uskyldige mennesker med seg i døden og la et av verdens mektigste byggverk i grus. Det er så man fortsatt ikke kan fatte det.

Mitt pressekort. Sjekk gyldig til-tallene. 09/11. Spooky.

Men denne mannen, Amerika-hateren, han kunne fortelle med klar og sterk stemme at han ikke felte én tåre, ikke én tåre, for ofrene i World Trade Center. Tvert imot; han forsto handlingen. Og så gjorde han noe bemerkelsesverdig: Han begynte å snakke om Palestina.

Jeg har ingen problemer med å se at det som foregår i Midtøsten, er galt. Jeg har heller ingen problemer med å se lidelsene som palestinerne har gjennomgått helt siden staten Israel ble tvunget ned over hodet på dem. Men det fratar meg ikke retten til å lide, og det høylytt, med menneskene som forsvant i et hav av flammer, glass, jern og betong 11. september 2001.

Å trekke Palestina inn som et forklarende forsvar for aksjonen, er å tale med samme røst som Bin Laden. Det er også en ny bit av det gamle forsvaret av Maos ”feilgrep”: Man må ikke se tingene isolert.

En gang var også jeg klar for «Internasjonalen». Et besøk på den kinesiske ambassaden i 1970 ga meg denne godbiten. Den lille røde på norsk, trykket i Beijing i 1967. Har den ennå. Men jeg liker Amerika. Hva hadde sivilisasjonen slik vi kjenner den gjort uten dem? Elvis Presley-Bob Dylan-Chuck Berry-Walt Disney-Humphrey Bogart-Sinclair Lewis. For en løperrekke!

Dette er vrøvl. Er det noe vi skal og må, så er det å se tingene isolert. I World Trade Center døde mennesker. De hadde ingenting gjort. De gikk på jobben en fredelig morgen. Angrepet på World Trade Center var en avskyelig forbrytelse mot menneskeheten.

Den som kan sitte kold og beregnende som en sjakkspiller ved synet av New Yorks tvillingtårns ferd mot fortapelsen, er et farlig menneske. Han har evnen til å møte lidelse med abstraksjon. Når sjokkbølgen rammer andre helt inn i sjeledypet, setter han begivenhetene inn i «den større sammenheng». Synet av levende mennesker som faller som regn mot gaten blir for ham sentimentale detaljer. Kanskje kjenner han endog snev av skadefryd.

Man har all grunn til å bli forferdet når israelske bomber rammer sivile palestinere. Men det legaliserer ikke gjerningene til en massemorder som f.eks. Bin Laden. Like lite som jeg makter å begripe at det går an å applaudere at enkeltpersoner kler på seg en vest av eksplosiver og går inn i en skolebuss for å sprenge seg selv, sitt forvirrede hat og et dusin aldeles uskyldige, forventningsfulle barn til himmels.

En død palestinsk gutt med israelske kuler i kroppen er ikke mer eller mindre verdt enn en død israelsk gutt som ligger spredt utover sin skolevei. Og de to er heller ikke mer eller mindre verdt enn de flere tusen som møtte døden 11. september i New York.

Står politiske sympatier og antipatier i veien for ens evne til å føle medlidenhet og smerte med mennesker i lidelse, er man kommet langt ut i fanatikernes landskap. Og ingen fanatikere er farligere enn dem som ikke bare er i stand til å lukke øynene for drap på uskyldige, men som også gjør seg til talsmenn for menneskegrupper de selv ikke tilhører.

Bin Laden var ikke palestiner. Min samtalepartner eks-maoisten er ikke palestiner. Likevel er de begge frekke nok til å uttale seg og endog, i Bin Ladens tilfelle, aksjonere på deres vegne.

Min venn eks-maoisten er også av den oppfatning at kritikken mot Mao er overdrevet. Han bestrider altså riktigheten av det kineserne selv, altså dem som følte konsekvensene av Maos fantasterier direkte på kropp og sjel, skildrer. Han var der ikke. Men han vet bedre.

Slike mennesker gjør meg redd. For 50 år siden lekte de revolusjon på Blindern. I dag har de makt. De er blinde som flaggermus, kolde som is og tåler så inderlig vel den urett som ikke begås mot dem selv (så lenge ofrene er amerikanere eller jøder).

Slipp dem aldri av syne!

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!