Benjamin Netanyahu ankommer en domstol i Tel Aviv der korrupsjonssaken mot den israelske statsministeren pågår, den 10. desember 2024. Foto: Menahem Kahana / Pool Photo via AP / NTB.
Påtalemyndigheten i Israel er i ferd med å tape i korrupsjonssaken mot statsminister Benjamin Netanyahu. I over åtte år har statsministeren måttet leve med bevisst plantede politilekkasjer til anti-Bibi-avisene. Selv har ikke Netanyahu hatt lov til å korrigere offentlig så mye som ett eneste av anklagepunktene i disse lekkasjene. Men nå er den tiden forbi. Nå gjør statsministeren bruk av retten sin til å svare offentlig på alt sammen, fra vitneboksen i rettssalen.
Nå sier Netanyahu alt det som anti-Bibi-pressen hater at han fritt kan si offentlig. Men da skriver plutselig Jerusalem Post en lederartikkel om at Bibi bør benådes – mot at han trekker seg som statsminister. Det er et skammelig forslag. Etter åtte år med avispåstander om at statsministeren «selvfølgelig» må dømmes til fengsel for korrupsjon, er anti-Bibi-pressen nå kommet til at det ville være for pinlig for dem at han snart frifinnes og renvaskes. Da er det bedre at han benådes og tvangspensjoneres.
Det var den 26. mai 2020 at rettssaken mot Netanyahu startet. Da var det på forhånd gått tre–fire år med mer og mer invaderende økokrim-etterforskning. Politiavhørene av statsministeren ble heldigvis filmet og tapet. På den måten ble økokrims forfalskede avhørsutskrifter falsifisert – og politilekkasjenes versjoner ble fjernet fra påtalemyndighetens beviskjede og kjent døde og maktesløse.
Etter tre år i rettssalen var påtalemyndigheten i juni 2023 omsider ferdig med å legge frem hele den lange rekken av «beviser». Da ba de tre dommerne om et lukket møte med partsadvokatene (det er mange av dem, siden Netanyahu slett ikke er den eneste på tiltalebenken). Bak lukkede dører, og under oppbydelse av alle dommerfaglige forsiktighetsregler, anbefalte dommerne påtalemyndigheten å forhandle frem et rettskompromiss med statsministeren. For beviskjeden dugde ikke som bevis for korrupsjon.
Det er naturligvis heller kort vei fra en slik intern dommeradvarsel til en senere full frifinnelse. Men dette dommermøtet var lukket og fortrolig. Likevel ble nyheten straks lekket – åpenbart i et forsøk på å øve mediepress på dommerne. I stedet svarte dommerne med å offentliggjøre protokollen fra det lukkede møtet. Og protokollen gjør konklusjonen klar: Dommerne advarte påtalemyndigheten om at korrupsjonsanklagen mot statsministeren «vil bli vanskelig å bevise».
Men den nye riksadvokaten ville ikke høre på det øret og krevde fullføring av rettssaken. Etter hennes syn ville statsministerens egen vitneliste levere de bevisene som påtalemyndigheten ikke hadde levert. Det siste halvannet året er det så forsvarets vitner som har hatt ordet. Anti-Bibi-pressen i Israel har systematisk boikottet all nyhetsreportasje fra rettssalen i denne perioden. Men i en tidsalder med en hærskare alternative medier sprer likevel nyhetene seg: Statsministerens advokater har knust økokrims beviskjede bortimot fullstendig.
Korrupsjonspåstander krever vanligvis bevis for tre ting: Man må bevise at tiltalte inngikk en korrupt forhåndsavtale – om både en ytelse og en motytelse. Man må bevise både avtaleinngåelsen pluss ytelsen pluss motytelsen. Og man må bevise at både ytelsen og motytelsen er ulovlige i straffelovens forstand.
Det viser seg nå at økokrims beviser rakner på alle tre punkter. Økokrim har ingen holdbare beviser for at det ble inngått en korrupt avtale under middagsselskapet herr og fru Netanyahu arrangerte for herr og fru Elovitz den 27. desember 2012. Økokrim har heller ikke greid å bevise at fusjonsgodkjennelsen for Elovitz-selskapet Bezek med nettselskapet Yes var en korrupt ytelse i straffelovens forstand. Tvert imot. Det var en fornuftig og fremtidsrettet finanspolitisk beslutning (som direktør Elovitz for øvrig tjente lite på).
Og nå rakner dessuten de 315 bevisene for den påståtte «motytelsen». Økokrim påsto at nettavisen «walla» (som Elovitz den gang eide) skrev 315 pro-Bibi-reportasjer som ga statsministeren positiv pressedekning. Israelsk straffelov definerer naturligvis ikke positiv pressedekning som en kriminell handling. Men påtalemyndigheten har omdefinert korrupsjonsbegrepet for å gjøre de 315 nettavis-oppslagene til korrupte ytelser likevel.
Men også denne omdefineringen rakner nå, dels ved at dommerne åpenbart allerede har varslet at de ikke vil forlate straffelovens egen korrupsjonsdefinisjon. Og dels ved at statsministeren nå dag etter dag i retten tar for seg de 315 walla-reportasjene og demonstrerer at de er anti-Bibi-vinklet, ikke pro-Bibi-vinklet.
Det er tre anklagepunkter i saken mot statsministeren: Sak 1000, Sak 2000 og Sak 4000. Men det er bare sak 4000 som reelt handler om korrupsjon. Sak 1000 handler om det vage begrepet «tillitsbrudd», som egentlig ikke er lovdefinert, men bare bygger på en komitéutredning om folkevalgtes «tillit». Og Sak 2000 har riksadvokat Mandelblit selv definert som et sannsynligvis ikke-korrupt forhold på statsministerens hånd. (En avismilliardær tilbød i 2015 statsministeren en korrupt avtale om en ny medielov, men Netanyahu fikk loven nedstemt i parlamentet ved å felle sin egen regjering i sakens anledning.)
Sjefredaktør Zvika Klein i Jerusalem Post vil altså nå plutselig ha statsminister Netanyahu benådet, etter åtte år med ukentlige forhåndsdømmende krav om fengselsstraff. Det er et bra pinlig medietilbaketog – ikke minst i lys av at påtalemyndigheten nå er i ferd med å tape fullstendig i retten.
Odd Sverre Hove er tidligere sjefredaktør i avisen Dagen.
Årets julegave – «Sokrates’ forsvarstale» som nedtegnet av Platon.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
