I taler og dokumenter hyller regjeringen «grønt industriløft», som atter skal gjøre Norge til en industrikjempe – 40 år etter at globalistene i det samme Arbeiderpartiet innledet historiens største avindustrialisering til fordel for Kina. Med solpaneler og vindkraft og subsidier skal Norge vise verden hvordan man omstiller samfunnet. Men dette går forferdelig dårlig, og nå har det siste leddet i en «grønn industrikjede» gått konk.

Det er solcellefabrikken NorSun i Årdal som har meldt oppbud i dag. Ifølge NTB har ikke fabrikken noen kontrakter fremover, og ifølge styrelederen var likviditeten blitt så dårlig at oppbud var eneste alternativ. Konkursen rammer 60 ansatte, som mister jobben en uke før jul, og jeg føler inderlig med dem, men det kan ikke ha kommet som noen stor overraskelse:

For drøyt et år siden, i september 2023, måtte solcelleselskapet permittere rundt 100 ansatte som følge av en dramatisk priskollaps i Europa, som ifølge ledelsen skapte «problemer på kort sikt«. Selskapet skyldte på at importrestriksjoner i USA førte til at kinesiske moduler til lavere pris ble sendt til Europa i stedet, men alle visste at «fornybar»-kollapsen var godt i gang. Ingenting vil snu den trenden, og ingenting kan redde de absurde «klimamålene». Det er over. 

En lang historie for fiasko

Det er naturligvis ingen som fryder seg over at folk mister jobben i et område hvor arbeidsplasser ikke finnes i samme overflod som i Oslo. (For de få utvalgte som har de rette vennene, den rette masteren, CV-en og de rette holdningene. For resten av byen er det kampen for tilværelsen.)

Det er imidlertid verdifullt å ta en titt på historien bak NorSun for å få innsikt i det voldsomme spriket mellom løfter, visjoner, festtaler og eiernes alltid uforbeholdne optimisme i pressemeldinger som vi ser bak alle «grønne» industrisatsninger – kontra de faktiske resultatene og de mange alarmerende faresignalene bak etableringene.

NorSun er ingen nykommer på «fornybar-kjøret» som Norge har vært dopet med i over 30 år: Styret i Norsun AS vedtok sommeren 2006 å etablere en fabrikk for silisiumwafere på Hydros bedriftsområde på Årdalstangen. Vedtaket kom som et resultat av at NorSun undertegnet intensjonsavtale med Årdal Framtid AS og Hydro Aluminium den 16. juni 2006. Nå skulle Norge blir en solcellegigant!

Et digert rødt flagg fra 2012

Mannen bak NorSun-planene var ingen ringere enn Alf Bjørseth, som også etablerte solcelleprodusenten REC i 2006. De med noen år på baken, husker kanskje REC-skanadalen i 2012, men la meg repetere det for yngre lesere: Dette solkraft-selskapet ble etablert så tidlig som i 1996, under navnet Fornybar Energi AS. Det fikk navnet REC (Renewable Energy Corporation) etter en fusjon i september 2000 mellom ScanWafer AS, SolEnergy AS og Fornybar Energi AS.

Selskapet ble notert på Oslo Børs 9. mai 2006. I 2008 og 2009 ble det åpnet to fabrikker for multikrystallinske wafere på Herøya og i Glomfjord, og det var ikke måte på hvor fantastisk og stort alt skulle bli – helt til boblen sprakk og REC Wafer gikk konkurs i 2012. Pikant nok hadde gründeren Alf Bjørseth solgt seg ut for 900 millioner kroner i forkant av børsnoteringen.

REC begynte å tape penger i 2009, og hovedårsaken er det veldig viktig å merke seg før vi går videre: Kinesiske selskaper kom på markedet med billigere solcelleelementer som REC Wafer AS ikke kunne konkurrere med. Hold den tanken, for dette var en høyst varslet fare. Likevel fortsatte selskapet driften, og de optimistiske pressemeldingene til konkursen var et faktum i 2012, med et underskudd på 6,5 milliarder kroner.

Kravene i boet var på nær 1,7 milliarder kroner, og dette var Norges største konkurs til da. Over 600 mennesker mistet jobben, investorer raste, beskyldningene haglet, mens Norges pioner på fornybar-profitt kunne glise hele veien til banken. Noen burde ha lært noe.

Enorm ny optimisme basert på ingenting

Med tanke på den enorme solcelle-optimismen som hersket i 2006, var det kanskje ikke så rart at styret i Innovasjon Norge ga 30 millioner kroner i omstillingsmidler til  den samme Alf Bjørseths andre solenergiselskap, NorSun. Med tanke på tidsånden i 2006 er det heller ikke så rart at NorSun fikk en solid kapitalutvidelse i desember 2006, da NorSun ble verdsatt til 1,4 milliarder kroner, og rundt 2009 lå verdien på rundt 4,6 milliarder kroner, takket være store aksjonærinnskudd. Og pengefesten fortsatte:

Den 11. juni 2019 gjennomførte NorSun en emisjon på 230 millioner kroner for å «doble produksjonskapasiteten, innføre ny teknologi og redusere enhetskostnadene betydelig«. Nysnø Klimainvesteringer og ABN AMROs Energy Transition Fund «investerte» 160 millioner, mens resten kom fra eksisterende aksjonærer. I tillegg fikk selskapet ytterligere 285 millioner i lån og tilskudd fra Enova og Innovasjon Norge, noe som sikret selskapet 515 millioner kroner totalt. Og hva sa styreleder John Andersen jr. til den gavepakken?

– I et raskt voksende marked for monokrystallinske wafere har NorSun utviklet planer for å øke kapasiteten og ta i bruk ny produksjonsteknologi. Vi er meget godt fornøyde med at både nye investorer, Nysnø og ABN AMRO, og eksisterende aksjonærer har vurdert disse planene som attraktive. I tillegg har betydelige lån fra Enova og Innovasjon Norge vært sentrale for å sikre den totale finansieringen av prosjektet.

De systemiske problemene gjemt bak andres penger

Etter 13 års drift trengte NorSun altså fortsatt offentlig støtte og tilskudd, og styreleder karakteriserte fortsatt bedriften som et «prosjekt». NorSun har nemlig aldri vært noen normal, lønnsom bedrift, og tre år etter denne «sikringen av prosjektet» var altså gjelden til REC 1,7 milliarder. Når man ser på forretningsplaner og løftene fra ledelsen, skulle man tro at REC hadde solcelle-monopol bak tollmurer på en annen planet. Men dette skjedde altså i vårt samfunn, hvor industrien vår og hjørnesteinsbedriftene våre systematisk hadde blitt globalisert ut til Kina siden 1980-tallet:

Klesindustrien, sykkelfabrikker, skifabrikkene, fiskeforedlingen … alt var borte i 2012 – nettopp fordi det vanvittige høykostlandet Norge IKKE kan konkurrere med asiatiske land som hverken trenger å ta hensyn til arbeidernes eller miljøets ve og vel. Derfor var REC-konkursen en varslet katastrofe. Det var i utgangspunktet et luftslott. Hvilket tar oss tilbake til dagens konkurs, som var like forutsigelig: samme slags luftslott, med de samme kreftene bak.

Nøyaktig samme mønster fra de samme aktørene

Da NorSun måtte permittere folk i 2023, var årsaken nøyaktig den samme som for REC i 2012: Norske rammebetingelser, med høye lønninger, ekstremt byråkrati og ingen tollbeskyttelse, gjorde at man aldri ville klart å konkurrere med Kina:

– Markedet oversvømmes av lavkostmoduler som ingen i Europa kan konkurrere mot, sier NorSun-direktør Erik Løkke-Øwre til BT.

Og akkurat som i  2009 var det også nå en dramatisk priskollaps i Europa i 2023, fordi det «grønne skiftet» er et politisk fantasifoster, men som fortsatt holdes oppblåst av svulstige politikere som overfører endeløst av dine skattepenger til private profitører – så de slipper å måte innrømme at deres personlige prestisjeprosjekt er en ren svindelgenerator.

Og da er vi tilbake ved dagens konkurs, hvor hjørnesteinsbedriften i Årdal var den siste fabrikken som produserte solcellekomponenter i Norge, etter at Norwegian Crystals gikk konk på høstparten i fjor. Og det til tross for at NorSun ifølge NRK har mottatt lånegarantier, tilskudd, støtteordninger og 606 millioner kroner fra innovasjonsfondet til EU. Den samme adm.dir. i NorSun Holding AS, Erik Løkke-Øwre, sier til NRK:

– Avviklinga av verksemda vår i Noreg er eit resultat av overforsyning og mangel på reguleringar i Europa. NorSun vil no konsentrere all innsats om det amerikanske prosjektet vårt, kapitalisere på NorSuns globale omdømme i bransjen for å gå i spissen for å bygge opp att den amerikanske PV-verdikjeda og hjelpe omplassering av American Manufacturing-jobbar.

NorSun tar en FREYR

Så er vi altså der igjen: «Vi går etter subsidiene, ikke etter sunn forretningsdrift». Men noe annet er ikke å forvente av private klimaprofitører. Roten til ondet er at norske politikere og norske næringslivsledere (med NHO i spissen) har dratt hele samfunnet vårt ut i en klima-hengemyr av spekulasjon, selvbedrag, svindel og tilkaringsindustri som i praksis lever av offentlige penger så lenge de kan, og korrumperer alt som heter sunn forretningsdrift.

Absolutt alle med evne til markedsanalyse og riskovurdering ville sett faren fra Kina komme – gitt premissene for norsk næringsliv. Og selv om næringsminister Jan Christian Vestre (som selv er privat klimaprofitør) sikkert er lei seg fordi nok en «grønn industri» går på trynet, har kapitalkrefter levd av et «solkrafteventyr» som grønne politikere i Norge har bestilt gjennom to tiår, uten fnugg av rasjonelt grunnlag eller risikovurdering. Eller for å oppsummere det i en setning som kan broderes og henges på veggen:

Regjeringen premierer svindlere med klimastøtte, og straffer ærlige bedriftsledere med klimaavgifter.  

Ingen skal fortelle meg at disse private aktørene ikke har lært noe, og at de ikke visste om faren fra Kina. Så dumme er de ikke. Antallet positive pressemeldinger fra «grønne industrikjemper» er alltid proporsjonalt med problemene som tårner seg opp i bakgrunnen. Hvis man tror dette er tilfeldig, er man naiv: De forsøker rett og slett å makse utbyttet så lenge det går, helt til det ikke går lenger – fordi «grådighet lønner seg».

Og la meg tippe: Eierne bak NorSun går ikke konkurs, selv om de oppsagte arbeiderne deres gjør det.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.

Årets julegave – «Sokrates’ forsvarstale» som nedtegnet av Platon.

Årets julegave – «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.