Den dansk-israelske samfunnsforskeren Nir Levitan publiserte i 2023 boken «Scandinavian diplomacy and the Israeli-Palestinian conflict». Han beskriver hvordan Norge, Sverige og Danmark hver for seg forsøkte å bidra til en fredsforhandling mellom Israel og PLO. Norges rolle og Oslo-prosessen er grundig dokumentert med et særdeles bredt tilfang av kildemateriale.

Nir Levitan gir stor anerkjennelse til norske diplomater for høy politisk moral i 1993. Han berømmer også kreativ kommunikasjon og tålmodig leting etter løsninger. Boken dokumenterer også hvordan Oslo-prosessen ble brukt til å bygge en profil for Norge som internasjonal konfliktmegler. Det styrket Norges kommersielle og politiske interesser.

Oslo-prosessen feilet av flere grunner, og disse beskrives i detalj. Til tross for edle motiver, var prosessen basert på ønsketenkning om realitetene i konflikten.

De to viktigste trinn i Oslo-prosessen

Oslo-prosessens første trinn besto av hemmelige samtaler som førte frem til Prinsipperklæringen som ble undertegnet i Washington 13. september 1993. Andre trinn ledet frem til Interimsavtalen, også kalt Oslo-2 avtalen, ferdigforhandlet i Taba i Egypt i september 1995. Oslo-2 avtalen presiserte tiltak til oppfølging av Prinsipperklæringen fra 1993.

Det gikk galt i begge trinn, dels pga. strukturen i Oslo-prosessen, dels pga. uadresserte konflikter mellom Israel og PLO, særlig knyttet til øket terror fra PLO og Hamas sin side.

Oslo-prosessens strukturelle styrke og svakhet

Oslo-prosessens styrke lå i at personer fra begge sider, uten formell politisk posisjon og utenfor medias oppmerksomhet, ble gitt mulighet til å bygge tillit og sondere løsninger uten forpliktelser. Det ga stort rom for å lete etter kreative løsninger. Dette ble imidlertid også Oslo-prosessens svakhet.

Levitan konkretiserer de fire viktigste svakhetene i kap. 6 i boken.

1. En hemmelig uformell prosess kan ikke leve opp til forventningene
   

   «Fjernt fra presset og konfliktens virkelighet skapte deltakernes vennlighet og de visjonære samtalene forventninger som ikke ble innfridd.»

   «Hemmeligholdet kunne isolere deltakerne fra virkeligheten på bakken, og dermed kunne samtalene utvikle et idealistisk scenario av ønsketenkning.»

   «Det faktum at eventuelle avtaler ikke var bindende, gjorde det mulig for deltakerne og noen ganger til og med beslutningstakerne å forhandle fritt og uten konsekvenser.»

2. Norge krevde ikke at inngåtte avtaler skulle overholdes
   

   «Fordi de uoffisielle samtalene var lagt opp som ikke-bindende, hadde meklerne ingen myndighet til å tvinge gjennom noen felles forståelse eller avtale. De kunne ignoreres og forkastes uten forklaring.»

3. Naivitet og ønsketenkning
   

   «Land for fred-ligningen viste seg å være en forenklet formel for å løse konflikten, –. Alle verktøyene for konfliktløsning, — var impotente i møte med opptrappingen av volden, den israelske befolkningens reaksjon på den og den arabiske verdens respons på normaliseringsbestrebelsene med Israel.»

   «Naiv ønsketenkning i fredsskapende arbeid ødela enhver reell mulighet for å løse konflikten. Ved å overse de faktorene som var de virkelige hindringene, og ved å søke fred for enhver pris, undergravde man selve målet man søkte.»

4. Vold og terror kunne ikke konfronteres
   

   «Når deltakerne og meklerne ikke var i stand til å snakke om eller dempe volden, fungerte den som en «hendelseshorisont» som de ikke kunne komme seg ut av. Utfallet av Oslo-prosessen var gitt.»

Reelle konflikter som ikke ble adressert i 1993

Levitan omtaler flere konflikt-tema som ikke ble adressert i Oslo-forhandlingene. De viktigste var:

• Arafat brukte Oslo-prosessen som første trinn i PLOs faseplan fra 1974. Når de snakket arabisk, sa både Arafat og Abu Ala at Oslo-prosessen var første trinn i PLOs faseplan fra 1974. Faseplanens mål var ødeleggelse av Israel. Til og med Abu Ala, som var sentral i de hemmelige Oslo-forhandlingene, spilte dette dobbeltspillet. For dokumentasjon, se Arafat’s Grand Strategy av Efraim Karsh i Middle East Quartely, Spring 2004.Terje Rød Larsen sa noe av det samme, gjengitt bl.a. i Aftenposten i august i 2005: «Arafat løy hele tiden.» Nir Levitan bruker et akademisk språk i sin oppsummering i kap. 6:
  

  Skandinavene sto ansikt til ansikt med lidenskapelige kulturer med utpregede nasjonale identiteter som var gjennomsyret av vold, og som levde med en unnvikende kommunikasjonsstil som vi i Vesten betegner som falsk. Politikken i Midtøsten var kompleks og kunne ikke endres med et håndtrykk på plenen foran Det hvite hus.

• PLO stoppet ikke terroren. Terroren øket mer enn noensinne. Dette er den viktigste grunnen til at Oslo-prosessen kollapset.
  

  Selv om Arafat arresterte Hamas-medlemmer, opptrådte han som om han var tvunget til å gjøre det. Overfor den palestinske offentligheten rettferdiggjorde han arrestasjonene av Hamas-medlemmer med at de skyldtes amerikansk press og ikke et ønske om å aksjonere mot organisasjonen. Likevel ble de arresterte Hamas-lederne løslatt noen måneder senere, ettersom arrestasjonene hadde vært en politisk manøver. (Fra kap 3.7 Reaching for a new Middle East. Politiske og sikkerhetspolitiske implikasjoner).

  I møte med den fortsatte terroraktiviteten sank den israelske befolkningens vilje til å engasjere seg i fredsprosessen.
  (Fra kap. 3.10 The Norwegian model: Image and reality).

• Arafat bygget ikke demokratiske institusjoner. Etter Oslo-2-avtalen skulle PLO bygge transparente demokratiske institusjoner. Hatpropaganda skulle stoppe. PLO bygget imidlertid aldri demokratiske institusjoner og stoppet ikke hatpropaganda.
  

  PLO så ikke etableringen av politiske institusjoner og skapelsen av politisk legitimitet i territoriene som en vesentlig del av fredsprosessen med Israel.
  (Kap. 3.7 Reaching for a new Middle East. Political and security implications).

  Det ble klart for nordmennene at bistandsmidler som Norge kanaliserte til sivile prosjekter, delvis ble brukt til personlige og politiske formål av PLO-lederen, på bekostning av utviklingen av et fungerende demokrati på Vestbredden og i Gaza.

  — Selv om det palestinske samfunnet var et av de mest velutdannede, politisk og sosialt engasjerte samfunnene i den arabiske verden, klarte det ikke å utvikle et demokrati.

  Meklerne klarte ikke å sette som betingelse for fortsatt bistand til palestinerne at PLO skulle oppfylle sine forpliktelser i henhold til interimsavtalen.
  (Kap. 3.9 Limitations of Norwegian mediation policy).

• De palestinske politistyrkene tjente Arafats personlige interesser
  

  I sitt ønske om å bevare norske, og ikke nødvendigvis regionale, målsetninger, så de bort fra Arafats innsats for å befeste sin makt på bekostning av en demokratisk utvikling og en gradvis gjennomføring av politikken.
  (Kap. 3.7 Reaching for a new Middle East. Political and security implications)

  I realiteten handlet politistyrken ut fra personlig lojalitet til Arafat, og tjente hans personlige interesser og ikke nødvendigvis hensynet til å bygge et sivilt palestinsk samfunn.
  (Kap. 3.8 Preserving Norwegian involvement).

Islamismen – den underliggende trend fra 1988

Den franske arabisten Gilles Kepel beskriver i flere bøker hvordan islamismen fikk en kraftig impuls da Khomeini tok makten i Iran. Han viser også hvordan islamismen bestemte palestinske holdninger til Israel. I boken «Jihad. The trail of political Islam», i engelsk utgave fra år 2002, skriver han blant annet:

I det arabiske Midtøsten kom khomeinistenes revolusjonære entusiasme først og fremst til uttrykk i den gradvise islamiseringen av konfliktene i Palestina og Libanon.
(Kap. 5 The ripple effect of the Iranian revolution)

Deres voksende makt i felten gjenspeiles ideologisk i offentliggjøringen av Hamas’ charter 18. august 1988. Her ble det gjort klart at jihad for å frigjøre Palestina, et muslimsk land som var tilranet av vantro, var den enkeltes religiøse forpliktelse.
(Kap. 6 Jihad in Afghanistan and Intifada in Palestine).

«De første månedene av 1995 forløp i en atmosfære av vedvarende vold og selvmordsangrep i Israel.

Fra da av eskalerte spenningen til et nivå som ikke hadde vært sett siden opprettelsen av de palestinske selvstyremyndighetene. I midten av 2001 ble selvmordsbombere det viktigste symbolet på denne andre intifadaen. De sprengte seg selv i luften på israelske pizzeriaer og busstasjoner og drepte så mange jøder de kunne, samtidig som islamistiske religiøse autoriteter oppfordret til jihad.»

(Kap. 14: Hamas. Israel, Arafat and Jordan).

Konklusjon

Levitan og Kepel peker begge på vold og terror som en hovedgrunn til at Oslo-prosessen gikk galt etter 1993.

Oslo Forum ble opprettet i 2003 for å fortsette de kreative ideene fra Oslo-prosessen. Anonyme aktører møtes til hemmelige fredsmeglingsdrøftinger uten forpliktelser. Dette var Oslo-prosessens styrke.

Spørsmålet er om erfaringene fra Oslo-prosessens svakhet er inkorporert og tatt lærdom av.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!