Velkommen til nye Tanker for søndagen, i forkant av tredje søndag i adventstiden når alle de små, og sikkert mange store, har begynt å telle dagene frem til julaften.

Av personlige årsaker publiseres det dessverre kun én tekst denne uken, men til neste uke – fjerde søndag i advent og julaften – er vi tilbake med et filmet innslag som vanlig.

Når denne teksten legges ut er klokken tre på ettermiddagen, og mørket har allerede falt over Norden. De lyse sommernettene er nesten vanskelig å huske. Hvis vi går tusen år tilbake, var det i disse dager folk begynte å forberede seg på midvintersolverv, da det ble ofret for at lyset, varmen og livet skulle komme tilbake.

Lysets seier over mørket har alltid vært viktig for mennesket – fysisk og åndelig. Vi trenger lyset for å gi oss vitalitet og styrke, og for å lyse opp veien videre når mørket omgir oss. Slik at vi ikke går oss vill.

Når vi ser rundt i verden i dag, er behovet for lys i mørket like stort som alltid. For Skapelsens skyld, for menneskenes skyld og for vår egen skyld, må vi finne en vei som leder ut av verdens og sjelens mørke og inn i lyset. Men hvordan finner vi det lyset da? Enten lyser det så svakt at vi nesten ikke kan ane det. Eller vi er omgitt av så mange lysglimt at det kan føles vanskelig å velge den rette.

I de øyeblikkene, når det føles slik, kan det være trygt å vite at Gud ikke har latt oss være i fred. Det er hjelp, det er fyrtårn som lyser i mørket, med lys som leder oss til trygge farvann og hjelper oss å unngå de farligste stimene og steinene.

Forfatteren av dagens tekst presenterer seg som «Simon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel», det vil si disippelen som Jesus utnevnte til klippen som kirken hans skulle bygges på. Men det er nok ikke disippelen som har skrevet brevet, men en senere forfatter som bruker Simon Peters navn for at ordene skal få større innvirkning på de tidlige kristne menighetene de var ment for. Hvem som faktisk har skrevet brevet spiller nok mindre rolle, tross alt.

De første kristne stilte seg nemlig ofte de samme spørsmålene som vi har i dag: Hvorfor virker så mye så mørkt? Hvorfor kommer ikke Jesus tilbake som han har lovet? Hvordan skal vi leve? Hva skal vi – egentlig – tro? Og hvordan kan vi fortsette å kjempe når alt ser ut som det gjør? Og spørsmålene får sine svar. For i Peters andre brev står det skrevet:

3. søndag i adventstiden

«Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.

Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.»

Peters andre brev 1, 19-21

Du og jeg trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Det er andre som har gått foran oss, andre som har møtt lignende problemer og stilt seg selv de samme spørsmålene som oss. Vi er ikke isolerte, men ledd i menneskehetens kjede som strekker seg tilbake til tidenes begynnelse, og vil fortsette inn i fremtiden.

Og de som har gått foran oss, har gjort mange feil, men også tilegnet seg mange lærdommer og mye kunnskap. Om livet og om Gud – og mye av den kunnskapen finner vi i Bibelens tekster. Der møter vi menneskers møte med Gud og opplevelser av Gud, der møter vi deres – og Guds – budskap til oss. Det vi må gjøre er å lytte nøye, teste budskapene i våre hjerter og gjøre det vi kan for å følge lyset som ordene sprer. «Lik en lampe som lyser på et mørkt sted», skriver brevets forfatter.

Men selv det kan føles overveldende. Hvordan finner jeg den rette veien? Hvordan vet jeg hvilket lys som kommer fra Gud og Den Hellige Ånd og hvilke lys som er falske – hjernespøkelser, fantasi, min egen vilje eller noen som vil føre meg på villspor?

Det er i de øyeblikkene vi trenger hverandre. «En kan ikke tyde noe profetord i Skriften på egen hånd», står det i teksten, og jeg tror vi må lytte til den uttalelsen. Vi trenger hverandres hjelp, vi må dele hverandres tanker og tolkninger for til slutt å ende rett.

For hva sier for eksempel at jeg har rett? Nei, selv det jeg sier eller skriver må prøves, vris og snus. Slik at ingen kommer på avveie på grunn av mine ord. Blind tro har aldri ledet noen rett. For det er som det står i innledningen til Peters andre brev:

«Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt i deres kunnskap om vår Herre Jesus Kristus.»

Peters andre brev 1, 5-8

Tro. Rett liv. Innsikt. Selvbeherskelse. Utholdenhet. Gudsfrykt. Brorskap og kjærlighet.

I mine ører høres det ut som en fantastisk måte å leve på, som individer og sammen. Og jeg tror det er mulig, forutsatt at vi samler styrke fra det guddommelige lyset og deretter hjelper hverandre med å spre lys i verden. Selv i tider med kompakt mørke.

Å dele Bibelens og profetenes ord sammen og hjelpe hverandre med å tolke dem fører til lyset som overvinner mørket, til livet som overvinner døden – ja, til Jesus Kristus.

Jeg er overbevist om at det er slik, og derfor har jeg tenkt å avslutte denne ukens Tanker med ord som ble satt på trykk av forfatteren av Peters andre brev, hvem han enn var:

«Derfor vil jeg stadig på ny minne dere om disse ting, enda dere kjenner til dem og er grunnfestet i den sannhet som er kommet til dere. Jeg mener det er riktig å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg er i legemets telt.»

Peters andre brev 1, 12-13

La oss be:

«Å Gud,
du som gjennom døperen Johannes
banet vei for din Sønn Jesus Kristus,
opplys våre sinn
og få våre hjerter til å brenne,
slik at vi alltid ser dine veier.
Gjennom din sønn
Jesus Kristus vår Herre.
Amen.

Gud velsigne deg!