Dramaet rundt Arbeiderpartiets nedsmelting omtales med både gravalvor, bekymring og forundring. Men for oss på utsiden med et snev av analytiske evner har det blitt komisk – for hvor vanskelig er dette egentlig?

Partiet sitter med makta, men har brutt alle løfter, skylder bare på alle andre, og forholder seg kun til egen alternative virkelighet. Velgerne, derimot, som lever i den virkelige virkeligheten, har fått nok av elitepolitikk som skader hverdagen deres. Arbeiderpartiet leter etter alle andre forklaringer enn den riktige, noe som gjør at velgerne liker dem enda mindre. Selv tolvåringen i huset forstår det, men ikke partiledelsen.

Norske hovedstrømsmedier deltar i dette teateret, nettopp fordi de godtar partiets premiss om at dette handler om partileder, person og ledelse. Det gjør ikke det. Dette handler utelukkende om dårlig politikk og dårlige resultater av politikken. Gros akademiker-revolusjon er ved endestasjonen. Å bytte til et yngre, kvinnelig ansikt på valgplakatene, vil gjøre like liten forskjell som det gjorde for Demokratene i USA, og var jeg Brennas rådgiver, ville jeg sagt «ikke ta over dette politiske konkursboet, for da blir du svertet for alltid». AP trenger ny og funksjonell politikk som viser solidaritet med arbeiderklassen og ikke skader sine kjernevelgerne, som nå. Nye politiske broilere fikser ikke dét.

En nasjonaldemokratisk omveltning 

I Norge har Fremskrittspartiet vokst til Norges største parti på utrolig kort tid. Samtidig falt bunnproppen ut av SS Arbeiderpartiet, som nå går ned med Barth og mus fordi kaptein Røre-Støre, som arvet stillingen av Gro, har holdt fast kurs mot åpenbare isfjell siden han tiltrådte. Det foregår ingen politisk nytenkning eller innovasjon i Ap, bare etterdilting og følgefeil, og den utviklingen er et ekko av hva som har foregått i resten av Europa lenge: Folk vender globalistene ryggen og snur seg mot nye partier med ny politikk som kan love dem noe annet enn «wir schaffen das» og «omstillingen kommer til å koste» på vegne av hele resten av verden.

Folk er kort og godt drittlei løfter om en strålende fremtid bare vi ødelegger oss selv med «omstillinger», og har fått nok av rasismebeskyldningene og problemene som dysfunksjonell globalisme påfører dem i hverdagen. I USA er Trump det beste beviset for fenomenet som de kjepphøye moralistene på venstresiden er ute av stand til å forstå. I USA har man imidlertid et topartisystem som gjør at Demokratene ikke kan inngå i koalisjoner med andre partier. I Europa er det helt annerledes:

Her har tradisjonelle høyre- og venstrepartier funnet sammen i tidligere unaturlige koalisjoner for å demme opp for de nye nasjonaldemokratiske partiene og folkebevegelsen bak som de i desperasjon brennemerker som «ytre høyre».  Som om det ikke går an å komme lenger til høyre enn bekymring for døtres trygghet, egen fremtid og idiotpolitikk som raserer familieøkonomien.

Denne folkebevegelsen er en reaksjon på 30 år med moralisme, sosialisme, masseinnvandring, klimahysteri, omstillingskrav og kriser på løpende bånd skapt av «visjoner og hårete mål» fra EU, FN, WEF og en haug med andre aktører som vil skape «a brave new world» med andres penger, så den kan ramme skattebetalerne. Spørsmålet ingen har stilt så langt, er: Kan det tenkes at Arbeiderpartiet og Høyre vil danne en lignende koalisjon, for å demme opp for Fremskrittspartiet og folkeviljen? Alt for å «redde demokratiet», naturligvis.

Europa er preget og drevet av usannsynlige globalist-koalisjoner

Ingen andre politiske kommentatorer har tatt for seg muligheten, og det er ikke så rart: MSM befinner seg fortsatt i år 2000, da vi hadde en høyre- og en venstreside. Det har vi ikke lenger. Vestlige samfunn er overtatt av en globalist-blokk med klare totalitære tendenser, som alle partier har vært med på å skape i større eller mindre grad. Denne globalismen er en grønn versjon av den røde «internasjonalen» hvor smålig moralisme og tomme ord som «solidaritet» og «bærekraftsmål» danner hele det politiske grunnlaget for et nytt «mangfoldig» og grønt samfunn – i mangel av historiske suksesser eller positive resultater å vise til.

Denne politiske visjonen er revolusjonær, men dysfunksjonell, og forsvares med alle midler. I Europa har dette ført til en rekke av merkverdige og usannsynlige koalisjonsregjeringer hvis enste mål er å demme opp for «misnøyepartiene» fra «ytre høyre» og  beskytte sin egen politiske arv. Partier i både Tyskland, Frankrike og Sverige har inngått regjeringssamarbeid med hverandre på tvers av alle tidligere skilllinjer, fordi dét var den eneste måten å bevare makten på, og fortsette med samme politikk som før.

Så kan det samme skje her i Norge? Er det tenkelig at Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen etter et valg og danner koalisjon med hverandre for å hindre Fremskrittspartiet i å overta regjeringsmakten, og innføre en ny politisk retning – noe velgerne nå åpenbart ønsker? Det kan høres latterlig ut, men for oss som kjenner partipolitikk fra innsiden, er ingenting umulig. Det umulige og latterlige får oss ikke til å heve øyebrynet en gang.

Hva kunne utløse en utenkelig AP/Høyre-koalisjon?

Sett at Fremskrittspartiet fortsetter å fortelle folk at nå skal det bli slutt på både masseinnvandring, klimahysteri, strømkupp, omstillings-mani, islamisering og grønn planøkonomi (som har vært et åpent mål for partiet i ti år, uten at noen gadd å høre på det)? Sett at de forteller velgerne at i stedet skal regjeringen jobbe for norske interesser og borgere, og sette nasjonale interesser over alt – også over EU-imperiet? Hva vil skje da?

Det ville sende FrP opp over 36,9 prosent og rasere hele det politiske kartet i Norge. Men slik politikk er ikke Høyres politikk. (Og ikke FrP-politikk heller; ikke ennå.) Det er faktisk det stikk motsatte av hva dagens Høyre står for, og for å få regjeringsflertall, må FrP ha støtte fra et parti. Hvis de forhandlingene ikke fører frem, så kan et Høyre på 25 prosent når som helst vende seg andre veien, mot Arbeiderpartiet, SV, SP, Venstre, Krf og Rødt, for å finne flertall der. Why not? Det skjer i kommunestyrer hele tiden. Hvorfor skal det ikke kunne skje på Stortinget?

Alle disse partiene fører samme politikk som Høyre og Arbeiderpartiet. Alle er globalister, alle vil ha mer omstilling mot FN, bærekraftsmål, klimapolitikk, høy innvandring og alltid mer islam, alle har felles interesser, alle har samme lyst på makt, og alle er skjønt enige om at Fremskrittspartiet er «ytre høyre», og at mer globalisme er til beste for Norge. Om ikke akkurat nå, så en gang i fremtiden, når globalismen begynner å vise sin overlegne velsignelse. (Ironivarsel)

Velgere og valgresultatet har ingen betydning under slike forhandlinger: Vårt demokrati består av at folket får bestemme gjennom ti minutter i valgavlukket hvert fjerde år. De andre 2.102.390 minuttene kan adelskapet av 169 profesjonelle politikere på Stortinget gjøre akkurat som de vil med Norge, (og det gjør de jo, som du ser). Det er ingenting velgerne kan gjøre med det, og du har ingen makt: Vi har ingen lov om nyvalg i Norge, folket kan ikke utløste mistillit, og alle lover som kan holde politikere ansvarlig, er fjernet. Også dét for å «redde demokratiet», naturligvis.

En del taler imot et politisk jordskjelv

Det er altså dette som har skjedd og fortsatt skjer i europeiske demokratier: Partiene som synker på meningsmålingne fordi velgerne vil ha ny politisk kurs, går sammen i koalisjoner for å fortsette på samme kurs. I Tyskland endte det med en koalisjon mellom SPD, FDP og De Grønne. I Sverige har også de grønne ekstremistene blitt invitert i regjering for å demme opp mot ny, fornuftig politikk fra Sverigedemokratene. Så hva taler imot at det kan skjer her i Norge?

For det første ville et regjeringssamarbeid mellom Høyre og AP være et brudd med 100 års historie, og det vil sende et svært tydelig og skadelig signal til velgerne. I tillegg vil det antagelig være en kortvarig lykke, siden det bare vil styrke den antiglobalistiske og konservative bølgen som har grepet velgerne, og da særlig ungdommen – som i mange tilfeller fremstår som langt smartre og mindre dressert enn sine foreldre.

Her er også den særnorske fagforenings-makta en viktig faktor. Intet vestlig, demokratisk land er så sosialistisk som Norge med en så kolossal offentlig sektor. En av hovedgrunnene er LOs makt over Arbeiderpartiet og politikk, selv om LO ikke er et politisk parti, og de vil neppe godta et slikt politisk stunt fra AP. Sist men ikke minst: Fremskrittspartiet representerer ingen politisk revolusjon eller skarp kursendring. Det fikk vi tydelig se ved forrige regjeringssamarbeid, da anti-bompengepartiet satte ny rekord i bygging av bompenger, i den grad at de var jordmor for et nytt bompengeparti. (Nei Kjetil, vi glemmer det ikke. Sorry)

Det er ingenting som tyder på at FrP vil stoppe sin EU-tilpasning, melde oss ut av Parisavtalen, vende FN, NHO og WEF ryggen, forby sine medlemer å delta på Bilderberger-møter, og droppe både bærekraftsmål, elektrifiseringen og sammensmeltingen mellom offentlige og private interesser og penger. De har ikke noe program for å stoppe det vanvittige energikuppet og nasjonalisere strømmen igjen, har ingen planer om å stoppe batteribil-tvangen, og når det kommer til invandring og islamisering, så prater de mye, men gjorde lite i regjering. Og bompenger tør de ikke prate om lenger.

Så alt tyder på at Frp er like ivringe til å samarbeide med Høyre som før, og antagelig er de like ivrige etter å forhandle seg bort fra eget partiprogram, (Slik både SV og SP har gjort i bytte for svart limousin) for det er ingen rebeller igjen i Frp. Og bakom suser kundene til First House, Europabevegelsen og Tord Lien som ville ha strømkabler til Europa for å få dyrere strøm.

Så det blir nok mye av det samme, uansett hvor mye folket vil noe helt annet.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!