Når du ser på reklamefinansierte tv-kanaler, eller YouTube eller andre reklamefinansierte medier, blir du stadig avbrutt av reklamefilmer. Men fremfor å speile demografien i befolkningen, er det knapt mulig å se hvite par lenger. Hvis «representation matters» (representasjon betyr noe), som er mantraet hos de woke, hvorfor kan da ikke majoritetsbefolkningen lenger se seg selv på skjermen?

Det var Katharine Birbalsingh, som har kallenavnet «Storbritannias strengeste rektor,» som undret seg på X om hvorfor det var så sjelden å se hvite kjærestepar, mens normen er blitt blandede par, der det som oftest er den hvite, britiske mannen som er blitt byttet ut med en svart eller asiatisk mann. Birbalsingh er selv ikke hvit – hennes foreldre er av karibisk-indisk avstamning:

(7) Katharine Birbalsingh on X: «Not sure it is the white man who has disappeared in UK advertisements. But white couples have. So many adverts have mixed race couples despite most white people dating and marrying white people. Why is that?» / X

Flere stemte i. Det som begynte som en rettmessig inkludering av mennesker med andre hudfarger, har gått så langt at det nå knapt er mulig å se hvite briter, eller mennesker med europeisk utseende, i reklamer. En lignende utvikling kan vi se i tv-serier og filmer, naturligvis, noe som gir seg utslag i enkelte surrealistiske rollebesetninger, blant annet den svarte kvinnen Lashana Lynch som Agent 007 i  Bond-filmen «No Time to Die» og Idris Elba som den norrøne guden Heimdall i Marvels «Thor and the Avengers». 

Hvit mann-bingo

Et typisk scenario er en familie der mannen er svart, kvinnen er hvit og barna naturligvis er begge deler – eller en familie eller et par der ingen er hvite. Det gjelder alle slags reklamer, for alle slags produkter – særlig reklamer med høyt budsjett, laget av reklamebyråer i London. Om man ser på en tv-kanal som GB News, derimot, som blir boikottet av flere av de store selskapene, ser vi hvite briter i lavbudsjett-reklamer, eksempelvis for møbelbutikker i Wales eller et hotell i Midlands. Holder man seg til hovedstrømsmediene, derimot, kan man spille «se den hvite mannen»-bingo – det er omtrent like sjeldent som å se en gul bil på gaten.

I seg selv er det selvsagt ikke noe problem å se et mangfold av hudfarger representert på skjermen. De fleste av oss som lever i 2024 er vant til og totalt avslappet overfor alle nyanser av hudfarger. Men er det «mangfold» hvis hvite mennesker nesten ikke er å se? Majoritetsbefolkningen i Europa består enn så lenge av europeere av europeisk utseende. Det handler også om kultur. For woke reklamefolk er det ikke bare et mål å øke representasjonen av forskjellige ikke-hvite hudfarger, men ikke-europeiske kulturer, og seksuelle minoriteter. De bryr seg ikke noe særlig om i hvilken grad representasjonen er proporsjonal med virkeligheten; det er deres idealiserte virkelighet som skal representeres. Og der er hvite, heteroseksuelle mennesker en minoritet.

Reklamefolk er aktivister

Det er selvsagt ikke bare i Storbritannia vi ser denne utviklingen. Gå inn på Lindex.no, for eksempel. På forsiden ser vi riktignok en hånd med hvit hudfarge, men resten av modellene er av ikke-europeisk utseende. Kvinner med hijab, et kvinneundertrykkende hodeplagg, er for lengst blitt vanlig. Det er nettopp dét som er målet: å vanlig-gjøre, normalisere, fordi de – altså reklamemenneskene, sammen med resten av den urbane, liberale eliten – mener vi andre er rasister med fordommer mot minoriteter og må vennes til å se mennesker som ikke ligner på oss selv. De er først og fremst aktivister, ikke salgsfolk, som ønsker å nå en målgruppe ved å appellere til dem. De har glemt at målet med en reklame er at potensielle kunder skal kunne speile seg i, eller aspirere til, dem de ser.

Selvsagt kan man se en lekker kjole eller klokke på en person med en mørkere hudfarge enn hva man selv har, og bli inspirert til å kjøpe produktene. Men hvis det er så viktig med representasjon («representation matters») som woke-aktivistene, marinert som de er i kritisk raseteori, har ropt i en årrekke, hvorfor gjelder det bare én vei?

Reklamebyråene selv er åpne på at de foretrekker å bruke etniske minoriteter. Halvparten av britiske reklamebyråer svarte i en undersøkelse at de brukte færre hvite modeller fordi disse ikke lenger representerte «det moderne samfunn». Samtidig svarte 45 prosent av briter at etniske minoriteter er overrepresenterte i media, mens kun 26 prosent svarte at de er underrepresentert, ifølge en YouGov-undersøkelse gjengitt i Daily Mail. Mennesker med lhbtq-identitet er også overrepresentert, mente de som ble spurt. Om man stilte de samme spørsmålene til norske forbrukere og norske reklamebyråer, tviler jeg på om svarene ville vært dramatisk forskjellige.

Voksende gap mellom eliten og befolkningen

Denne lille og i seg selv uviktige problemstillingen – om hvem som figurerer i reklamer – viser likevel noe viktig: det voksende gapet mellom eliten og folket. Eliten, her representert ved woke, metroseksuelle reklamefolk, og folket – vi vanlige forbrukere – er på kollisjonskurs. Det handler ikke om rasisme, som Antirasistisk Senter hevdet i 2018, etter at det ble oppstuss rundt en Rema 1000-reklame med en kvinne med hijab, men om fremmedgjøring. Men dét er for ukomfortabelt og komplisert for woke-aktivister, som leser alt gjennom en svart-hvit linse der de er de gode og alle som har innvendinger, nyanseringer eller protester, er rasister.

Hvite mennesker har forsvunnet fra reklamene. Hvorfor? spurte Katharine Birbalsingh. Det er vanskelig å anklage en svart kvinne for å være rasist (men woke-aktivister klarer dét også, hvis de virkelig vil, ved å benytte seg av uttrykket «coconut,» som beskriver en person med mørk hudfarge som er «hvit inni»). Birbalsingh stiller bare spørsmålet om hvorfor det skjer, hun mener ikke at utviklingen i seg selv er forferdelig. Med familiemedlemmer av forskjellige hudfarger synes jeg personlig at det er helt normalt, og fint, å se et mangfold på skjermen. Men det blir nesten latterlig når det å se et hvitt menneske i en reklamefilm blir så uvanlig at man kan spille bingo om det.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.