Det er regimets egen melk som står på spill. Derfor blir det bråk når Ola og Kari vil ha seg frabedt at folk og fe blir tvangsfôret med kjemikalier ingen kjenner langtidseffektene av.

Det mest interessante i saken om metanhemmeren Bovaer i melkeproduksjonen er ikke hvordan den kan påvirke kjøttet og melken på norske kjøkkenbord. Sakens kjerne er hvilke skritt våre overherrer er villige å gå til for å skjerme idiotpåfunnene sine fra kritikk, og i hvilken grad de fantaserer vått og deilig om å tvinge folk til å svelge nedpå planøkonomisk melk uten å kny.

Hold nå kjeft og drikk regimemelken din!

Inn til byd’n

Da Tine skulle friske opp sitt trauste image en gang rundt jappetiden, pønsket noen reklamefolk i Oslo ut slagordet «Milk Is a Better Drink», skrevet med noen nye farger som lå langt utenfor den tradisjonelle H-melkens komfortsone.

Det kom sjokolademelk, nye kartongtyper og en hårreisende dårlig milkshake som man skulle riste selv. Selveste mjølka skulle inn til byd’n og gjøre seg kul og snakke inglisj og bli sponsor for Norway Cup og andre evenementer for ungdom.

Men nå som kloden koker hele døgnet, er det ikke lenger nok å pønske ut noen reklamejippoer eller sponse influensere på YouTube og TikTok. Folk må drikke klimamelk.

Det begynte som en smilende oppfordring.

– Kok kloden litt mindre, folkens, drikk denne «fremtidsmelken» her.

For å få til dette, måtte melkebøndene tvinge kyrne til å spise en syntetisk kjemikalieblanding som manipulerer fordøyelsesprosessen deres. Så delikat og naturlig.

En innleid, ekstern rådgiver kunne kanskje sett for seg på forhånd at denne dyrere melken, tvunget frem av et slikt eksperiment, ikke akkurat ville bli noen markedsvinner.

Ville i nikkersen

Men ambisjonene er langt større enn melkekooperativets bunnlinje. Dette handler om politisk toppstyring, der selveste regjeringen kom med føringer for hvordan melken skal produseres. Vi ser for oss hvordan Småbrukarlaget endelig følte seg sett. Nå skulle de bli tatt med på noe spennende! De var derfor lutter øre og ville i nikkersen da regjeringen i 2019 kalte inn bondeorganisasjonene til å signere en klimaavtale.

Avtalen munnet omsider ut i Landbrukets klimaplan, der ett av de åtte satsingsområdene er «mer klimavennlig og bærekraftig fôring […], friskere dyr som gir lavere klimaavtrykk og bruk av tilsetningsstoffer i fôr».

Mer tilsetningsstoffer ble altså et politisk mål. Ikke mindre.

Turen var endelig kommet til Felleskjøpets kjeledresser. Nå skulle de få komme inn i varmen i dette offentlig-private samrøret de hadde hørt så mye skryt om.

Hvor regjeringen hentet inspirasjon til klimaavtalen fra, trenger vi ikke å gå videre inn på. Vi vet alle hvordan de provinsansvarlige i steinrøysen er lykkelige og takknemlige over å få være med og spille ball med de store guttene.

Metansamrøre

Storebror Tine ble sendt ut først i løypen. Det offentlig-private samrøret opprettet et eget metanprosjekt med Tine i ledelsen. Det knytter seg naturligvis mye prestisje og skattepenger til det hele. Tine måtte ta verdens misère på sine skuldre og hjelpe regjeringen med å spre fremtidsmelkens herlige evangelium og metanhemmeren Bovaers fortreffelighet over det ganske land.

Nedtur.

Forbrukerne ville ikke ha melken.

Men det spiller ingen trille. Den smilende oppfordringen utarter raskt i totalitær retning. Nå skal vi drikke klimamelk, enten vi liker det eller ikke. Dette er en sak som er større enn oss selv. Større enn Småbrukarlaget og Felleskjøpet og Tine meierier og Stør(r)e-regjeringen til sammen.

Tine-bøndene og landbruksorganisasjonene har ikke noe valg, subsidierte langt opp til melkebarten som de er – med politikerstyrte skattepenger. De gjør som de får ordre om.

Resultatet blir at hvis vi ikke vil redde kloden, så skal vi tvinges til det. Eller lures, slik Tine har en viss tradisjon for, både når det gjelder melk og tubeost.

I tillegg skal vi skremmes til lydighet med klimasyndflod og klimainferno. Regimemelken skal kjøpes og drikkes uten motforestillinger.

Et beslektet fenomen er tvangsinnføringen av elbiler, det Documents Kent Andersen kaller «batteri-Trabanter». Men regimemelkens merkostnad må vi pent betale selv.

Propagandistene til unnsetning

Når faktisk.no sendes til frontlinjen for å få slutt på folkelig kritikk mot Bovaer-melken, blir det overtydelig at alle vi «melkeskremmere» har pirket herskerne i øyet. Faktisk.no rykker ut med sveitsisk gjøkur-presisjon hver gang regimets posisjon – i hvilket som helst samfunnsspørsmål, stort eller lite – må forsvares.

Det er ikke så rart når det er regimet som betaler nesten hele propagandasentralen.

Regjeringslandbrukets klimaplan skal holde koken til 2030 (minst!), så det ville være ergerlig om den skulle få seg et skudd for baugen allerede nå. Eller et selvforskyldt skudd i foten, som blir en riktigere benevnelse. Det kalles inn til krisemøte i Tine-systemet.

Tine betaler sin egen professor på drøvtyggere for å rykke ut i Nationen og forsvare metanhemmerne. Den skattepengefinansierte journalisten unngår behendig å nevne at professoren har en dobbeltrolle.

Flytter markedsmakten

Et kjemisk produkt som eies av internasjonal finanskapital, med oljefondet i spissen, må selvfølgelig forsvares mot noe så ekstremistisk som folkelige markedskrefter. Når regjeringen presser på for å få nasjonalt og internasjonalt gjennomslag for bruk av et kjemiprodukt staten eier 13 millioner aksjer i, sier det seg selv at det ikke tas smålige hensyn. De finansielle incentivene er sterke. Markedsmakten skal flyttes fra forbrukerne og opp på regimenivå.

I planøkonomiens vidunderlige verden skal ikke lenger vi forbrukere bestemme hvilke produkter som skal gjøre suksess i markedet, for dette skal styres fra toppen, av regimet selv. Forbrukerne må derfor knebles.

Systemmediene og deres papegøyer rykker ut. Naturlig fôr og naturlig melk er helt uvesentlig. Dagsavisen prøver å latterliggjøre «kulturkrigen» som utspiller seg rundt forbrukernes avstandtagen til metanhemmer-melk, og vedgår i samme åndedrag at høyresiden med hell holder på å overta venstresidens rolle som talerør for arbeiderklassen, i møte med internasjonal storkapital.

Men nå er staten altså en del av den internasjonale storkapitalen. Regjeringen lar seg imidlertid ikke affisere av de gigantiske etiske dilemmaene som utløses av denne dobbeltrollen.

«Destabiliseringsoperasjon»

Leger, lærere og prester er også i vår tid sentrale autoritetsfigurer i forkynnelsen og håndhevelsen av den sosiale orden. L’ordre du jour er å åpne munnen og svelge, ukritisk. Teknokratiets presteskap er ikke noe annerledes enn før, men i dag kalles de forskere. Følg vitenskapskulten! Svelg melken!

Gjør du det ikke, er du sannsynligvis putinist og offer for en løgn- og destabiliseringsoperasjon i sosiale medier. Setter du derimot et lite melkeglass bak navnet ditt i sosiale medier, telegraferer du at du står på riktig side i kampen for regimemelken.

Gode nordmenn ved frokostbordet ville bare vite hva de får i seg. Er dét for mye forlangt?

Ja, systemresponsen tyder på det. Du skal ikke få informasjon som kan sette metanprosjekt-samrøret i fare. Det skal ikke stå på kartonger, beger og glass at produktet er laget med kjemikalier som er mangelfullt testet.

Selv ikke utsiktene til et massivt omdømme- og omsetningstap har fått Tine til å revurdere avgjørelsene sine. Det vil de angre bittert på.

Flytende totalitarisme

Hvilke andre ting er det offentlig-private sammensuriet villig til å underslå informasjon om? Noen dokumenter som skulle hemmeligholdes i 60 år ligger relativt friskt i minnet.

Ta sprøytene dine! Drikk regimemelken!

Vi er kommet dithen at vanlige folk blir latterliggjort for å ville vite hva de putter i kroppen. Det som var et sunt prinsipp som ethvert fritt menneske enkelt burde kunne stille seg bak, står i fare for å falle bort etter hvert som store deler av befolkningen ikke lenger er frie individer.

Du som fortsatt er fri, bør kjenne din besøkelsestid.

Et glass med regimemelk er et glass flytende totalitarisme.

Vi bør alle avstå.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Årets julegave – «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus.