Illustrasjon: 4edges / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0).

Sokrates: Og la meg nå vise med en lignelse i hvilken grad vår natur er opplyst eller uopplyst: Se for deg noen mennesker som bor i en underjordisk hule med en åpning mot lyset som strekker seg langs hele hulen. Her har de vært siden barndommen. Bena og nakken deres er lenket slik at de ikke kan bevege seg. Og de kan bare se foran seg, for lenkene forhindrer dem fra å snu hodet rundt. Over og bak dem brenner et bål på avstand, og mellom bålet og fangene er det en vei. Og ser du etter, vil du oppdage en mur som er bygget langs veien, liksom en skjerm som marionettspillere har foran seg og viser dukkene over.

Glaukon: Jeg ser det for meg.

Og kan du se for deg menn som går langs muren og bærer alle slags kar og statuer og dyrefigurer av tre og stein og andre materialer, som kommer til syne over muren? Noen av dem taler, andre er tause.

Det er et underlig bilde du tegner for meg, av noen underlige fanger.

Som oss selv. Og ser de ikke bare sine egne skygger, eller skyggene av hverandre, som ilden kaster på den motsatte veggen i hulen?

Det er sant. Hvordan skulle de kunne se noe annet enn skyggene hvis de aldri fikk lov til å bevege hodet?

Og av gjenstandene som blir båret på samme måte, ville de ikke bare se skyggene?

Jo.

Og hvis de kunne snakke med hverandre, ville de da ikke tro at de satte navn på noe som faktisk befant seg foran dem?

Det er sant.

Og hvis vi antar at dette fengselet gav ekko av det som kom fra den andre siden, ville de da ikke tro at når en av de forbipasserende talte, så kom stemmen de hørte fra skyggen som gikk forbi?

Ingen tvil om det.

For dem ville sannheten bokstavelig talt ikke være noe annet enn skyggene av bildene.

Det er sikkert.

Og se nå for deg hva som naturlig vil skje hvis fangene ble løslatt og brakt ut av sin villfarelse. Når den første av dem blir frigjort og plutselig tvunget til å reise seg opp, snu seg og gå og se mot lyset, vil han få sterke smerter. Lyset vil blende ham, og han vil være ute av stand til å se realitetene som han i sin tidligere tilstand har sett skyggene av. Tenk deg så noen som forteller ham at det han så før, var en illusjon, men at han nå som han nærmer seg tilværelsen og blikket er vendt mot en mer virkelig eksistens, har et klarere syn – hva vil han si til det? Du kan også forestille deg at instruktøren peker på gjenstandene mens de passerer og ber ham sette navn på dem – vil han ikke bli forvirret? Vil han ikke tro at de skyggene som han så før, er sannere enn de gjenstandene som nå blir vist frem for ham?

Langt sannere.

Og hvis han tvinges til å se rett inn i lyset, vil han da ikke få så vondt i øynene at han vender seg bort og lar blikket søke tilflukt i det han er i stand til å se, og som han vil oppfatte som klarere enn de tingene som nå er blitt vist for ham?

Det er sant.

Og la oss anta at han motvillig blir dratt opp en bratt og ujevn stigning og holdt fast til han tvinges inn i solens nærvær, vil han ikke da bli plaget og irritert? Når han nærmer seg lyset, vil øynene hans bli blendet, og han vil ikke være i stand til å se noe som helst av det som nå kalles realiteter.

Ikke alt på én gang.

Han må venne seg til synet av verdenen der oppe. Og først vil han se skyggene best, deretter speilbildene av mennesker og gjenstander i vannet, og kun siden selve tingene. Så vil han skue månens og stjernenes og himmelens lys. Og vil han ikke se himmelen og stjernene om natten bedre enn solen eller solens lys om dagen?

Jo, det er sikkert.

Til sist vil han kunne se solen, og ikke bare speilbilder av den i vannet, han vil se den på sitt rette sted, ikke på et annet; og han vil se den som den er.

Det er helt sikkert.

Han vil da fortsette med å vitne om at det er solen som skaper årstidene og årene, og vokter over alt som finnes i den synlige verden, og på en måte er årsaken til alt som han og hans likemenn har vært vant til å se.

Det er klart at han først ville se solen og deretter resonnere omkring den.

Og når han tenker på sitt gamle bosted og på visdommen i hulen og hos sine medfanger, tror du ikke da at han ville glede seg over forandringen og ynkes ved livet i hulen?

Jo, det ville han sikkert.

Og hvis de hadde for vane å gi heder og ære til dem som var raskest til å observere skyggene som gikk forbi, til å legge merke til hvilke som kom først eller fulgte etter, hvem som opptrådte sammen, og som derfor var best i stand til å trekke slutninger om fremtiden, tror du da at han ville bry seg om denslags heder og ære, eller misunne dem som fikk den? Ville han ikke heller si med Homer,

«Heller være en fattig tjener for en fattig herre»

og tåle hva som helst, enn å tenke som dem og leve på deres vis?

Jo, jeg tror at han heller ville utholde hva som helst enn å ha disse falske forestillingene og leve på denne elendige måten.

Forestill deg nå at han fra å befinne seg i denne overveldende tilstanden plutselig ble hensatt til sin opprinnelige situasjon: Ville han ikke være sikker på å ha øynene fulle av mørke?

Det er sikkert.

Og hvis det ble holdt en konkurranse, og han måtte konkurrere med fangene som aldri hadde vært ute av hulen, om å måle skyggene mens synet hans fremdeles var svakt og øynene hans ikke hadde vent seg til mørket igjen (og tiden det ville ta å se på den gamle måten, kunne være veldig lang), ville han ikke fremstå som latterlig? Folk ville si om ham at han kom ned igjen uten øyne etter å ha gått opp, og at det derfor var best ikke engang å tenke på å gå opp. Og skulle noen prøve å sette fri en annen og føre ham opp til lyset, så la lovbryteren bli fanget og ta livet av ham.

Ingen tvil om det.

Hele denne allegorien kan du nå, kjære Glaukon, føye til det vi har snakket om. Hulens fengsel er synets verden, lyset fra ilden er solen, og du vil ikke misforstå meg hvis du tolker reisen opp som sjelens oppstigning til den intellektuelle verden – etter min ringe forstand, som jeg etter ditt ønske har uttrykt; om det er med rette eller urette, vet bare Gud. Men uansett om det er sant eller usant, er min oppfatning at i kunnskapens verden dukker det godes idé opp sist av alt, og den blir bare sett under anstrengelse. Men når den blir sett, blir den også forstått som det universelle opphavet til alt som er vakkert og riktig, opphavet til lyset og lysets herre i denne synlige verden, og den umiddelbare kilden til fornuft og sannhet i den intellektuelle verden. Og man forstår at dette er kraften den som vil handle rasjonelt i det offentlige eller private, må ha blikket festet på.

Jeg er enig så langt jeg er i stand til å forstå deg.

Da må du ikke undre deg over at de som oppnår dette saliggjørende synet, ikke er villige til å stige ned til de menneskelige anliggender, for deres sjeler tar raskt bolig i den høyere verden hvor de ønsker å være. Et svært naturlig ønske, hvis vi kan stole på vår allegori.

Ja, svært naturlig.

Så er det noe overraskende hvis en som går fra guddommelige kontemplasjoner tilbake til menneskets ulykkelige tilstand, gjør en latterlig figur hvis han – mens øynene blunker og før han har vent seg til mørket – blir tvunget til å kjempe i domstoler eller andre steder om bildene eller skyggebildene av rettferdighet, og prøver å imøtegå forestillingene hos dem som ennå aldri har sett absolutt rettferdighet?

Utdrag fra bok VII av Platons «Staten», oversatt til norsk fra Benjamon Jowetts (1817–1893) oversettelse fra gammelgresk til engelsk.

Årets julegave – «Sokrates’ forsvarstale» som nedtegnet av Platon.