Statsminister Jonas Gahr Støre møter EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for å signere en avtale om «grønn allianse», et «høynivå­samarbeid» med EU om energi, industri og klima, i Oslo den 24. april 2023. Foto: Ingrid Brandal Myklebust / SMK / NTB.

North Carolina.

Norge er blant landene som scorer høyest på alle demokrati-indekser. Så godt som alle formelle krav til åpne og representative valg er tilfredsstilt. Like fullt er det en kjensgjerning blant valgforskere at demokratiet reelt sett har forvitret i store deler av den vestlige verden de siste årene, også i Norge.

Etter de siste 2–3 presidentvalgene og alt styret med valg­påvirkning i USA sitter nok de fleste igjen med inntrykket av at det demokratiske forfallet er kommet enda lenger i USA. Og mange tror at vi i Norge har et parti- og valgsystem som er bedre og langt mer demokratisk enn det amerikanske.

Det politiske systemet i Norge og USA har flere vesentlige forskjeller. Men hva som er best eller verst, mest eller minst demokratisk, er ikke uten videre en selvfølge.

USA har et topartisystem. Det består hovedsakelig av det Demokratiske partiet og det Republikanske partiet. Norge har fler­parti­system. Begge deler har sine fordeler og ulemper.

Topartisystem har historisk sett ført til sterkere polarisering og mindre samarbeid over parti­grensene. Det ser vi i USA, men det fører samtidig til klarere fronter og en tydeligere opposisjon. Velgerne vet hva de kan forvente. I et demokrati­perspektiv er dét en styrke. Det er vesentlig forskjellig fra slik det er i et fler­parti­system og styring gjennom koalisjons­regjeringer.

Flerpartisystem fører til mer fragmentert politikk og behov for samarbeid og kompromisser for å danne regjering. Samarbeid er selvsagt positivt; dét er ikke nødvendigvis politiske heste­handler. For mindretalls­parlamentarismen fører gjerne til omfattende kompromisser, og stort avvik mellom valgløftene som partiene går til valg på og det de er i stand til å levere i en koalisjon.

Velgerne kan føle seg lurt. De tror de går til valg på konkrete valgløfter i et partiprogram, men får levert noe helt annet. Det er ikke særlig demokratisk. Det kan også føre til at små vippe­partier får langt større innflytelse enn de numerisk sett skulle hatt. Den nordiske mindre­talls­parlamentarismen er et «godt» eksempel på det.

I USA er det personvalg, mens vi i Norge er henvist til å stemme på partier og ikke på personer. Etter at Stortinget endret valgordningen i fjor, kan vi ikke en gang kumulere nå lenger. Det fører til at det er vanskelig å stille enkelt­representanter til ansvar og bli kvitt representanter som viser seg mindre kompetente, korrupte eller på annet vis uegnet. I USA kan de ikke like lett løpe fra ansvaret og skjule seg bak parti­fasaden hvis de blir tatt med buksene eller skjørtene nede. De blir raskt sparket ved neste valg.

De mange svindel-, habilitets- og plagiat­sakene i Norge, hvor ledende politikere ofte er tilbake igjen i politikken etter kort tid, fører naturlig nok til politiker­forakt og undergraver demokratiet.

I USA er det flertalls­valg i enmanns­kretser, mens det i Norge er forholds­talls­valg i flermanns­kretser. Førstnevnte fører til at store deler av velgermassen ikke blir representert. Sistnevnte fører til langt svakere bånd mellom representant og velger, samt til ustabile politiske situasjoner. Velgerne får mindre innflytelse over politikken.

Den viktigste fordelen med forholds­talls­valg i fler­manns­kretser, som i Norge, er at partienes representasjon stort sett avspeiler deres andel av stemmene. Den viktigste fordelen med flertalls­valg i enmanns­kretser, som i USA, er at den representanten som vinner fleste stemmer i en krets, får et direkte mandat fra de velgerne som har valgt vedkommende.

I USA er politikerne i stor grad donor­-drevne, dvs. deres valgkamp er finansiert av industrien, store interesse­organisasjoner eller private sponsorer. Det fører selvsagt til bindinger. I Norge er politikerne stats­lønnede gjennom parti­støtten og et avlønnings­system som de bestemmer selv. Dét fører selvsagt også til bindinger og utfordringer når det gjelder habilitet.

Den politiske kulturen og andre forhold som virker inn på den politiske beslutnings­prosessen i de to landene, har likheter, men også flere forskjeller.

I USA har det Demokratiske partiet hoved­strøms­media og en samlet liberal presse i ryggen. Demokratene har også de største donorene og bruker mest penger på politisk tv-reklame. Harris-kampanjen brukte over en milliard dollar i president­valg­kampen, Trump «bare» knapt 650 millioner dollar nå i 2024.

En må anta at mer penger fører til større medie­eksponering og dermed større velger­oppslutning. Det betyr at velgerne nok er viktige, men at det i stor grad er pengene som rår. Den norske pressen og stats­kanalene NRK og TV2 fungerer ikke så ulikt. Mens media er privat­finansierte i USA, er de i stor grad statsfinansiert av i Norge, gjennom presse­støtten. Og beløpene er enorme, også i Norge. NRK fikk 7,2 milliarder i statsstøtte i 2024, og pressestøtten til avisene er på nesten en halv milliard.

Og slagsiden mot venstresiden er den samme som i USA. I Norge har 70 prosent av journalistene og ansatte i media sin tilhørighet på venstresiden. Det gjør selvsagt noe med innholdet i det som formidles.

Nominasjons­ordningene er vidt forskjellige. Den amerikanske krever bred deltakelse av partienes medlemmer. Den norske er en av de mest lukkede og sentraliserte blant de vestlige demokratier.

Med utviklingen av nettverks­partier er det ikke lenger medlemmene, men parti­ledelsen, som i Norge i realiteten bestemmer hvem som skal nomineres. Og de nominerer stort sett seg selv. I USA finner nominasjonen sted indirekte gjennom valgmenn som gis «bundne» mandater gjennom nominasjons­møter med omfattende deltakelse av partienes medlemmer.

Begge lands politiske system er overmodne for demokrati­reform. De store, etablerte partiene i Norge sier at de er for å styrke folkestyret, men i praksis motarbeider de alle forslag til reform.

Ap, Høyre og FrP har et sentralisert parti­apparat hvor parti­ledelsen får stadig større innflytelse på velgernes og parti­medlemmenes bekostning. Forskjellen mellom partienes retorikk og praktiske politikk er påfallende. Nominasjons­prosessen styres av parti­ledelsen. Partivalg og ikke personvalg, liste­binding, partipisk og avvikling av ordningen med kumulering innebærer at velgerne har liten innflytelse på hvem som blir valgt.

Alle de store partiene bortsett fra FrP motsetter seg bruk av folke­avstemninger. Betydelig makt overføres til byråkrater i Norge og EU. Det begrenser velgernes direkte innflytelse stadig mer. Flerpartisystemet og den nordiske mindre­talls­parlamentarismen innebærer et stort sprik mellom det partiene går til valg på og den politikken som blir gjennomført, og i realiteten finnes det ikke noen klar og tydelig opposisjon som gir velgerne alternativer.

Hva som er mest eller minst demokratisk – et privat­finansiert politisk system med personvalg, betydelig medlems­deltakelse og klare politiske fronter som i toparti­systemet i USA, eller et stats­finansiert fler­parti­system med nettverks­partier, en lukket nominasjons­ordning og tilnærmet uavsettelige yrkes­politikere samt mangel på en reell opposisjon, som i Norge – er ikke opplagt.

Noe som imidlertid er opplagt, er at parti­systemet og valg­ordningen i Norge er overmodne for demokrati­reform. Og det er opplagt at det er rent politisk hykleri når de etablerte partiene sier at de ønsker demokrati­reform velkommen. Det gjør de slett ikke! De tilraner seg tvert imot stadig mer makt på velgernes og parti­medlemmenes bekostning.

Statsviteren Stein Rokkan mente for snart 50 år siden at «stemmer teller, men ressurser avgjør». Han viste til den korporative staten og den store innflytelsen de ressurs­sterke interesse­organisasjonene har på politiske beslutninger. Det er i stor grad fortsatt riktig. Den politiske makten er i stor grad skjøvet bort fra velgerne og til interesse­organisasjonene og den korporative staten.

Men ved at partiene de siste tiårene har utviklet seg fra medlems­styrte partier til nettverks­partier, er makten skjøvet ytterligere bort fra velgerne til en stand med yrkes­politikere som har gjort politikken til en livslang karrierevei.

Og med EØS-medlemskapet i 1994 er den politiske makten overført videre til EU-byråkratene i Brussel, ved at en stor del av retts­utviklingen i landet er flyttet fra Stortinget i Oslo til EU-kommisjonen i Brussel.

Demokratiet er taperen. Det er ikke lenger velgerne som bestemmer, men derimot parti­broilere i Oslo med minimal yrkes- og livs­erfaring utenfor politikken, sammen med fjerne EU-byråkrater i Brussel som sitter langt unna der beslutningene deres får konsekvenser.

Dét er ikke demokrati!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.