Fristilte representanter fra Sp, H og FrP sørget for flertall for den nye abortloven, som presenteres som en «frigjøring». Hvis man med frigjøring mener frigjøring fra samvittigheten, så stemmer det. Når språk og virkelighet skiller lag, har man slått inn på veien til et totalitært samfunn. Det er selve syretesten på at man er på vei til noe annet.

Forslagsstillerne utgir det for å være en fortsettelse av den gamle abortloven fra 1978. Men dette er noe helt annet. Under den gamle kunne man se på abort som et ubehagelig faktum. Her ser man på utvidelsen av abortgrensen som «frigjøring». Hvor stanser det? Ved fødselen? I seks amerikanske delstater – alle Demokratiske, selvsagt – er det lov til å ta livet av fostre helt opp til forløsning. Liberale medier blir sinte når konservative påpeker dette. De benekter at det skjer, men det er journalistenes selvbilde som gjør at de reagerer. Undersøkelser viser at det skjer.

Når et samfunn feirer drapet på fostre som frigjøring, er det tegn på at samfunnet er sykt.

I Stortinget tirsdag 3. desember gjorde man det: Endelig! Historisk var ordet som gikk igjen, av bl.a. helseminister Jan Christian Vestre (Ap). Vestre har ikke mye ballast, han er mer som en kork på vannet, men det var altså 138 representanter som stemte for fremskrittet, og bare 31 imot.

Selvbedrag

Representantene vil gjerne overbevise seg selv om at dagens revisjon er en fortsettelse av abortloven fra 1978. Det er berøringspunkter, men dette er noe annet. Den gang visste man ikke hva man ga seg i kast med. I mellomtiden har man høstet erfaring. Nå vet vi mye mer om livets ukrenkelighet og at fostret er et menneske, ikke en celleklump. Men dét vil ikke dagens ideologi vite av. Den kaster seg inn i fremtiden og omfavner fremskrittet.

Siden tidspunktet for unnfangelse ikke kan fastsettes med matematisk nøyaktighet, er det et slingringsmonn på 1–2 uker. Når grensen er 18 uker, er man tett opp til der hvor fortidligfødte overlever. Det er man definitivt for svangerskapsavbrudd i uke 18–22. Helsepersonell skal være med på å fjerne fostre som kunne levd. Det er en ganske tung moralsk bør samfunnet tar på seg.

Vil vi få vite noe om hvordan denne loven arter seg i praksis? Helsepersonell vil få reservasjonsrett, men hva med dem som må utføre senabortene?

Tidligere har diskusjonen om selektert abort, fosterantallsreduksjon, falt ned på at vi som sivilisert samfunn ikke fjerner friske fostre. Det åpner man for nå, frem til uke 18. Det blir som en hvilken som helst annen abort. Men dét er det ikke.

Når naturen velger å velsigne en kvinne med to barn og det er to som skal følges ad i livet, er det en forbrytelse å fjerne ett av dem. Her viser kvinnesaken at den er anti-mor og anti-natur. Denne selvbestemmelsen er destruktiv, og det at denne bestemmelsen gikk igjennom, forteller noe om ånden i den nye loven.

Den svever oppå, den har ingen kontakt med virkeligheten.

Den er et ideologisk prosjekt.

Samfunnet gjør ikke kvinnen en tjeneste ved å la henne fjerne sitt eget avkom. Nemndene avskaffes for abort frem til 18. uke, men skal gjelde for svangerskapsavbrudd 18.–22. uke. Nemndene skal ha overvekt av kvinner, og NB: Det skal være  frivillig for kvinnen om hun vil møte.

Å sette barn til verden er en kontrakt mellom voksne og samfunnet, der samfunnet lover å ta seg av både mor og barn. Men det skal ikke stilles noen krav til kvinnen.

Eller som Jonas Gahr Støre sa under en debatt med en KrF-representant om tvillingreduksjon: – Skal du være yppersteprest?

Det var en freudian slip, for dét er hva politikere som Støre gjør: De spiller Gud. De har ingen respekt for livet. De er blitt Ødeleggere.

I en videosending på Visjon Norge ble det sagt at man i Norge har utført over 400.000 aborter siden loven trådte i kraft. Det kan nok stemme, for antallet aborter har ligget rundt 15.000 årlig. Norge har altså frivillig ofret sin egen fortsettelse som nasjon. Disse 400.000 hadde selvsagt formert seg og blitt til nye generasjoner.

Barn er samfunnets fremtid. Det vet den som har levd 68’er-kulturen. Men det tar tid før det siger inn.

Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har i dag bevist at de ikke er borgerlige partier. Vi har ingen borgerlighet i Norge, men den overlever ute i samfunnet.

Olavus Norvegicus behandler fremveksten av det totalitære i sin nye bok, og det han beskriver, kan anvendes på stortingsvedtaket:

Negasjonen av samvittighet og sann moralsk praksis erstattes av kunstige moralske prinsipper og kvasilogisk nødvendighet, som må tendere mot misbruk og feilretting av den moralske impuls. Ideologien skaper en illusjon av at man opererer under en høyere lov som legitimerer handlingene. Selv massemord kan utføres moralsk sanksjonert av denne «høyere lov». I virkeligheten handler det om rasjonaliseringer. Den «sanne troende» er i stand til å drepe for en høyere sak fordi han har fått sin sunne fornuft og sitt naturlige moralske instinkt ødelagt av ideologi; han har reformulert sin moralske fremmedgjorthet til tro på en sekulær form for «frelse» gjennom voldelig handling.

Abort handler om å ta liv, men det vil man ikke snakke om. Man kaller det frigjøring. Frigjøring fra livet?

Stortinget stemte for å utvide retten til selvbestemt abort

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.