I en tid preget av politisk uklarhet og samfunnsmessig uro er det kanskje ikke så rart at begrepet «svik» dukker opp i debatten om våre folkevalgte. Mange har en følelse av at dagens politikere svikter det norske folk, og at deres handlinger kan sammenlignes med svik mot nasjonen.
Men hva ligger egentlig bak denne følelsen? Hvilke handlinger og beslutninger har ført til at mange i befolkningen mener at vi står overfor en generasjon av politikere som kan kalles svikere?
Først og fremst må vi se på hva svik historisk har betydd. I Norges historie har svik vært knyttet til handlinger som har gått imot nasjonens interesser, ofte under krig eller okkupasjon. I dag, i en tid preget av globalisering og internasjonal politikk, kan vi argumentere for at mange beslutninger tatt på Stortinget i realiteten underminerer nasjonale interesser.
Dette gjelder alt fra innvandringspolitikk til klima- og energipolitikk.
Innvandringspolitikken, for eksempel, har fått sterk kritikk fra flere kanter. Mange mener at politikere har prioritert internasjonale forpliktelser og ideologiske mål over det som er best for den norske befolkningen.
Når store grupper av innvandrere kommer til Norge uten tilstrekkelig integrering, og når det norske språket og kulturen ikke blir opprettholdt, stiller man spørsmål ved hvilken retning politikken tar. Er dette en handling som gagner nasjonen – eller svekker den?
Klimapolitikken er et annet område hvor mange føler at politikere sviker nasjonen. I den hensikt å oppfylle internasjonale klimaavtaler, har det blitt innført en rekke kostbare tiltak som rammer vanlige borgere hardt.
Økte bensinpriser, avgifter på matvarer, samt dyre, tidkrevende prosjekter for å redusere karbonutslipp, er bare noen av de negative konsekvensene av en politikk som i stor grad er drevet av globalistiske agendaer.
Mange opplever at denne politikken ikke tar hensyn til norske forhold og behov, noe som kan oppleves som svik mot landets økonomiske og sosiale stabilitet.
Videre er det spørsmål om hvordan nasjonale ressurser forvaltes. I en tid der Norge nyter godt av oljeinntekter, har politikere valgt å delegere betydelige deler av denne rikdommen til internasjonale prosjekter og bistandsprogrammer.
Man kan stille spørsmål ved om dette er det klokeste valget for en nasjon som fortsatt har interne utfordringer som fattigdom, utdanning og helsevesen.
Når det blir prioritert å hjelpe andre land fremfor å investere i egen befolkning, kan det sies å være en form for svik mot dem som har stemt inn disse politikerne for å forvalte deres interesser.
En annen faktor som bidrar til følelsen av svik, er den økende avstanden mellom politikere og folk flest.
Mange opplever at stortingspolitikerne lever i en boble der de er mer opptatt av politisk korrekthet og internasjonale normer enn av å lytte til bekymringene til vanlige borgere.
Denne elitismen skaper en følelse av fremmedgjøring, der storsamfunnet opplever at deres stemme ikke blir hørt. Når beslutninger tas uten reell konsultasjon med befolkningen, kan også dette oppfattes som svik.
Det er ingen tvil om at mange spørsmål rundt dagens politikk gir grobunn for å bruke sterke ord som «svik».
Når politikere tar beslutninger som synes å gå imot nasjonens interesser, når de prioriterer internasjonale forpliktelser over folks behov, og når de fremstår som fjerntliggende fra det virkelige liv, må det nærmest være naturlig å stille spørsmål ved deres legitimitet.
Det er viktig at vi som samfunn ikke bare godtar politikk uten kritisk vurdering. For i en tid hvor nasjonen står overfor store utfordringer, er det avgjørende at våre folkevalgte setter Norge først.
Kanskje er det på høy tid å kreve en ny politisk kultur, der nasjonale interesser og folkets stemme igjen blir satt i sentrum.
I så fall må vi begynne med å kalle en spade for en spade:
Dagens politikere må ta ansvar for sine handlinger, og det må være lov til å si det som det er når de svikter.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.