Rembrandt, «Kristus jager pengevekslerne fra templet», Pusjkin-museet, Moskva.

¹⁰ Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» ¹¹ Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

¹² Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker ¹³ og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

¹⁴ På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. ¹⁵ Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget ¹⁶ og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:

Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»

¹⁷ Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Matteus 21, 10–17

I dag er det første søndag i advent, og vi starter forberedelsen til julefeiring. Noen har det imidlertid så travelt med å feire jul at de går rett på julefeiringen uten ofre adventstiden så mye oppmerksomhet.

Men det er noe med denne travelheten som også kjennetegner dagens politikk. Våre politikere vil gjerne redde verden fra både diskriminering, undertrykkelse, krig og klimakrise, og alt burde helst ha funnet sted i går. Derfor tillater vi oss også å moralisere over fortiden. Selv er vi feilfrie.

Sjelden eller aldri hører vi noen si at vi bør stoppe opp og vurdere hva vi gjør, om vi faktisk beveger oss i riktig retning. Nei, det er kravet om samhold og enighet som gjelder. Motstand skal man ha seg frabedt. Den er nemlig både polariserende og splittende, og ingenting er verre enn å være den som polariserer; vedkommende er selvfølgelig en trussel for både demokratiet og verdensfreden.

Kristendommen trives imidlertid ikke sammen med krav om konformitet og enighet. Jesus Kristus gjorde det motsatte: Han utfordret samtiden, og han gjør det også i dag.

På denne første adventssøndagen står Jesu tre klassiske embeter i fokus; han er konge, prest og profet. Tekstene siterer eller henspiller på et vell av gammeltestamentlige profetier.

Da Jesus gikk inn i Guds tempel, drev han ut alle dem som solgte og kjøpte der, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker, og når Jesus kommer inn i Guds tempel, oppfyller han profeten Malaki 3, 1. Jesus «renset» tempelet, men han gjorde mer. For det første holdt pengevekslerne til i «hedningenes forgård». Det betyr at det var ikke-jødiske gjester i Guds hus som særlig ble forstyrret av dem.

Prest Odd Sverre Hove skriver i Dagen at Jesus her trolig demonstrerer et hedningmisjonspoeng. For det andre var pengevekslerne der fordi det bare var mynt fra Tyrus som var godkjent ved tempelet. Mynt fra Tyrus hadde vektgaranti og garantert edelhet i metallet. Dueselgerne var til stede for å selge offerdyr til tempelets dyreofringer. Men Jesus var nå i ferd med å erstatte alle de foreløpige dyreofringene med sitt eget fullverdige Golgata-offer (se Brevet til hebreerne 10). For det tredje hadde flere profetier varslet et tempelmiljø fritt for offerdyr-kapitalisme (se Sakarja 14, 21 & 6, 12f). Istedenfor Jesu tempelrenselse burde vi derfor tale om Jesu tempeldemonstrasjon.

Ikke uventet reagerte de skriftlærde på Jesu opptreden. De ønsket ikke en lære som tok fra dem makten. Det er all grunn til å tro at de hadde hørt ham si:

«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette skille:
en mann mot sin far,
en datter mot sin mor,
en svigerdatter mot sin svigermor,
og en manns husfolk skal bli hans fiender.»

Jesus forutså at hans radikale budskap ville utfordre etablerte relasjoner og skape konflikter i samfunn og hjem. Han visste at budskapet ville virke polariserende. Kristendommen gir seg nemlig ikke på halvveien. Enten er du med, eller så er du imot.

Og det er nok derfor våre politikere stort sett bare reagerer på kristen forkynnelse. Det er nemlig bare den som treffer dem i hjertet, og som de vet de må ta stilling til. Ingen blir provosert av forkynnelsen om evigheten fra andre religioner, men kristendommen stiller i en helt annen kategori. Den fremstår ikke som en religion, den er et kjærlighetsbudskap fra Gud selv, eller som det står i Johannes’ åpenbaring 3, 19–20, en annen av dagens tekster:

Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! ²⁰ Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Det moderne mennesket liker ikke å bli refset og irettesatt, snarere tvert imot. Det moderne mennesker irettesetter og refser dem som står for noen annet enn ham selv og den konforme massen han tilhører. Et slikt menneske tar ikke et oppgjør med synden, hos ham er Gud fraværende og etikken privatisert, og enhver som sier ham imot, er polariserende.

Hvis du imidlertid forstår at det er universets skaper, en hellig Gud, som sier han har deg kjær og vil holde måltid med deg, vil du forstå at polariseringen er helt nødvendig for din frelse. Guds mening med ditt liv er nemlig noe helt annet enn det dagens politiske elite forkynner. Jeg anbefaler en refleksjon over det i tiden fram til jul.

Velsignet adventstid.